Allmue[1] (tidligere stavemåtealmue) er etfellesnordisk ord, hvis betydningsutvikling har vært ensartet i alle de nordiske språk. I de aller eldste kilder (f.eks. de eldstedanske lover) finnes ikke ordet; fra ca.1300-tallet brukes det derimot ofte (oldnordiskalmugi, gammeltsvenskalmoghe, gammeltdanskalmughæ} med betydningen «hele folket», især «rigets fri og myndige mænd», dernest brukes det også om landets befolkning i motsetning tilkongen eller omborgerne i modsetning tiløvrigheten («borghemester, raad oc almughe»).
Ennå imiddelalderen kan ordet – især i forbindelsen «mene» eller «meneghæ almughe» – brukes om de lavere, ikke privilegerte klassene i motsetning tilgeistlighet ogadel («biscope oc klerkæ, ridderæ oc swenæ, oc ganze oc menæ rikesens almughæ», som det het ved opprettelsen avKalmarunionen i1397), og endelig får det sin nåværende betydning: «Småfolk, især på landet» («Bønder og meenig Almue, Huusmænd, Inderster»). Denne siste betydningen finnes allerede hosChristiern Pedersen, som i1510 gjengirplebs med «almuges folk» (plebs er en forvanskning avplebeier, som var romerrikets lavere klasse til forskjell frapatrisier).[trenger referanse]
