| Alboin | |||
|---|---|---|---|
 Kong Alboin, tresnitt fraNürnbergkrøniken, 1493 | |||
| Født | ca.530 | ||
| Død | 28. juni572[1] Verona | ||
| Beskjeftigelse | Monark | ||
| Embete |
| ||
| Ektefelle | Chlothsind[2][3] Rosamund | ||
| Far | Audoin[4] | ||
| Mor | Rodelinde[4] | ||
| Søsken | Grasulf I of Friuli | ||
| Barn | Albsuinda[4] | ||
| Gravlagt | Verona | ||
Alboin (født ca.530, død28. juni572 iBerona) var konge iDet langobardiske kongerike fra ca. 560 til sin død i 572.
Alboin var sønn avAudoin som regjerte overlangobardene fra 546 til ca. 560-565.
Langobardene var etgermansk folkeslag som var på vandring sørover og østover i Europa tidlig ifolkevandringstiden. De nevnes allerede hos den romerske historikerenTacitus i hans bokGermania fra 98 e. Kr. og de ble av ham betegnet som dyktige krigere.[5]
Alboin er etgermansk navn som betyr «alvenes venn». Deangelsaksiske navnÆlfwine (likeledes «alcenes venn») ogEadwine («rikdoms venn») er muligvis dannet på grunnlag av den langobardiske konge Alboin, og de angelsaksiske konger fra600-tallet som hadde disse navn var sannsynligvis oppkalt etter langobardiske konger som på dette tidspunkt hadde fått en nær mytologisk status.
Under Alboins ledelse avsluttet langobardene sin migrasjon fra Nord-Tyskland (eller muligens helt fra Skandinavia) ved å slå seg ned i den nordlige delen av Italia som Alboin erobret mellom 569 og 572. Invasjonen avden pannoniske slette i Italia ble av varig karakter og markerte begynnelsen på langobardenes herredømme i området.
Etter å ha samlet en koalisjon av flere folkeslag krysset Alboinde juliske Alpene i 568, inn i et nesten forsvarsløst Italia. Han tok raskt kontroll over det meste avVenetia ogLiguria. I 569 tok han kontrollen i Nord-Italia største by,Milano, uten å møte motstand. IPavia møtte han imidlertid sterk motstand og byen ble tatt etter en beleiring som varte i tre år.
Alboin ble myrdet den 28. juni 572 i et statskupp igangsatt avbysantinerne. Det ble organisert av kongens fosterbror, Helmichis, med støtte fra Alboins kone Rosamund som var datter avgepidenes kongeKunimund som Alboin hadde drept noen år tidligere.[6] Kuppet mislyktes da et flertall av langobardene valgteCleph som Alboins etterfølger og tvang Helmichis og Rosamund til å flykte til Ravenna hvor de fikk beskyttelse av den bysantinske keiser.
Alboins død fratok langobardene den eneste lederen som kunne ha holdt den ferske germanske enheten sammen. Han var den siste i rekken av heltekonger som hadde ført langobardene gjennom sine vandringer fra munningen av Elben til Italia.
I flere århundrer etter hans død ble Alboins heltemot og suksess i kamp feiret iSachsen og i bayerske episke dikt.
Langobardene invaderte ikke Italia som røvere, men som permanente bosettere. De giftet seg med italienere, gikk over til deres språk og absorberte deres kultur. De hadde utvilsomt til hensikt å invadere hele halvøya, men på grunn av tallmessig underlegenhet styrte de utenom de største byene.[7]
| Forgjenger | Konge av langobardene Ca. 560–572 | Etterfølger |
