I det tredje årtusen f.Kr. utviklet det seg en svært intim kulturell symbiose mellom sumere og semittiske akkadiere, som innebar en utbredttospråklighet. Akkadisk er derfor noen ganger beskrevet som enspråkbunt. Akkadiskeegennavn er kjent fra sumeriske tekster fra tiden før 2800 f.Kr. Fra omkring 2600 f.Kr. dukket det opp komplette tekster på akkadisk. Som talt språk ble sumerisk gradvis erstattet av akkadisk omkring 2000 f.Kr. eller i det andre årtusen f.Kr.
Omkring 1950 f.Kr. blegammelakkadisk erstattet av de to dialektenegammelbabylonsk oggammelassyrisk, oppkalt etter de to oldtidsrikeneBabylonia ogAssyria. Gammelbabylonsk er bl.a. kjent gjennomHammurabis lover fra omkring 1772 f.Kr.Marioittisk, kjent fra 1800 – 1750 f.Kr. i oldtidsbyenMari, var nært beslektet med gammelbabylonsk. Fra rundt 1530 f.Kr. til 1000 f.Kr. snakker vi ommellombabylonsk ogmellomassyrisk. I denne perioden blestandardbabylonsk en litteraturdialekt i Babylonia og Assyria. Den var en syntese av gammel- og mellombabylonsk. Mellombabylonsk var et diplomatspråk og etlingua franca iMidtøsten ogEgypt, og tok opp i seglånord ogsubstrater frahurrittisk og fra nordvestsemittiskekanaanittiske språk. Et eksempel på bruk erAmarnabrevene mellom de egyptiskefaraoeneAmenhotep III ogAkhnaton og deres vasallkonger og andre konger i Midtøsten.
Fra 1000 f.Kr. snakker vi omnybabylonsk ognyassyrisk, oppkalt etterdet nybabylonske rike ogdet nyassyriske rike. Samtidig fikkarameisk samme status som diplomatspråk, og ble etterhvert enerådende. I 602 f.Kr. – ti år etterNinives ødeleggelse, forsvant de rene nyassyriske tekstene.Perserriket under ledelse avAkamenidene invaderte Mesopotamia, og som folkespråk visnet det gradvis hen. Fra 600 f.Kr. til 100 e.Kr. snakker vi omsenbabylonsk. I denne perioden invaderte ogsåAleksander den store Midtøsten og sørget for utbredelsen avgresk. I den hellenistiske perioden ble det brukt av prester og lærde som et skriftspråk i templene, og den siste kjente teksten er fra 75 e.Kr. Modernenyarameiske språk i dagensIrak har bevart mange låneord, etternavn og stammenavn fra akkadisk.
Sammen med de øvrige semittiske språka tilhører akkadisk deafroasiatiske språka, en språkfamilie som hører hjemme i Vest-Asia og Nord-Afrika.
Innenfor de semittiske språka danner akkadisk en egen østsemittisk undergruppe. Den skiller seg fra nordvest- og sørsemittiske språk gjennom ordstillingasubjekt–objekt–predikat (SOV), mens de to andre greinene vanligvis benytter en predikat–subjekt–objekt- eller subjekt–predikat–objekt-ordstilling. Ordstillinga i akkadisk er annerledes på grunn av innflytelse fra sumerisk, som har SOV.
Dessuten bruker akkadisk som eneste semittiske språkpreposisjoneneina (lokativ, altså norskei,på,ved,med) ogana (dativ-allativ, altså norskefor,til). Mange beslekta, nordvestsemittiske språk, somarabisk ogarameisk, har isteden preposisjonenebi/bə (lokativ) respektiveli/lə (dativ). De akkadiske rompreposisjonenes opprinnelse er ukjent.
I motsetning til de fleste andre semittiske språk har akkadisk bare énfrikativ, nemligḫ [x]. Akkadisk har mista både deglottale og defaryngale frikativene, som er typiske for de øvrige semittiske språka.Sibilantene i akkadisk var i alle fall fram til gammelbabylonisk tid (cirka 1800-tallet f.Kr.) utelukkendeaffrikater.
Gammelakkadisk har blitt bevart på leirtavler siden 2600 f.Kr. Det ble skrevet medkileskrift, som ble overtatt frasumererne. I motsetning til i sumerisk ble dette til en fullt utviklastavelsesskrift. Kileskriftens opprinneligelogogramkarakter kom i bakgrunnen. Imidlertid fortsatte man å bruke de tilsvarende logogrammene for frekvente ord som «gud», «tempel» og så videre. Derfor kan for eksempel tegnetAN på den ene sida stå som logogram for «gud», og på den andre sida betegne gudenAn, og til og med brukes som stavelsestegn for stavelsen-an-. Dessuten ble det samme tegnet brukt somdeterminativ for gudenavn.
Eksempel 4 på bildet til høyre viser en annen egenart hos det akkadiske kileskriftsystemet. Mange stavelsestegn har ikke noen entydig lydverdi. Enkelte tegn, for eksempelAḪ, har samme betydning uavhengig avstavelsesvokalen sin. Heller ikke i den andre retningen er det noen entydig koordinering. Stavelsen-ša- gjengis for eksempel med tegnetŠA, men også med tegnetNÍĜ. Ofte brukes til og med disse to tegna for den samme stavelsen i en og samme tekst.
Gammelakkadisk, som ble benytta fram til slutten av det tredje årtusenet f.Kr., skiller seg fra både babylonsk som assyrisk, og ble utkonkurrert av disse dialektene. Allerede på 2000-tallet f.Kr. kunne disse to, som senere skulle bli hoveddialekter, tydelig skilles fra hverandre. Gammelbabylonsk er, på samme måte som den nærstående dialekten mariottisk, tydelig mer innovativt enn både det gammelassyriske språket og det fjernereeblaittiske språket. Derfor er det i gammelbabylonsk at man for første gang finner former somlu-prus (jeg kommer til å avgjøre), istedenfor den eldrela-prus. Selv om assyrisk var temmelig arkaisk sammenligna med akkadisk, utvikla også dette språket visse nyvinninger, for eksempel den «assyriske vokalharmonien», som dog ikke kan sammenlignes medvokalharmonisystemet ityrkisk ellerfinsk. Eblaittisk var et enda mer arkaisk språk. Det beholdt hele tida et produktivtdualis og etrelativt pronomen som særstilles etterkasus, numerus og genus. Begge deler forsvant allerede i gammelakkadisk.
Gammelbabylonsk var kongHammurabis språk, og med dette skapte han det som i dag kallesHammurabis lover, en av verdens eldste lovtekster.
Fra 1400-tallet f.Kr. snakker man om «mellombabylonsk». Grensedragninga bygger på atkassittene erobra Babylonia omkring 1550 f.Kr. og deretter beherska dette språket i over 300 år. De ga opp sitt eget språk til fordel for akkadisk, men hadde liten innflytelse på språket. I mellombabylonskens blomstringstid var det i hele den gamle Orientens verden, inkludert Egypt, diplomatiets skriftspråk. I denne perioden ble tok det også opp tallrike lånord fra nordvestsemittiske språk og frahurrittisk. Disse ble imidlertid brukt kun i det akkadiske språkområdets grenseområder.
En akkadisk innskrift
Selv gammelassyrisk utvikla seg videre i det andre årtusenet før Kristus. Siden det var et rent folkespråk – konger skrev på babylonsk – finnes det bare noen få bevarte omfangsrike tekster fra denne tida. Fra rundt 1500 f.Kr. snakker man om «mellomassyrisk».
I løpet av det første årtusenet før Kristus mista akkadisk mer og mer sin status som embetsspråk. I begynnelsen, fra rundt 1000 f.Kr., sto akkadisk ogarameisk parallelt som embetsspråk. Dette ble tydelig på mange avskrifter, hvor leirtavleskriverne skrev på akkadisk, menspapyrus- og lærskriverne brukte arameisk. Til og med de samtidige tekstene viser dette. Fra og med denne tida kalles språka «nyassyrisk» og «nybabylonsk». Nyassyrisk fikk på 700-tallet f.Kr. et stort oppsving da det assyriske riket utvikla seg til en stormakt. 612 f.Kr. ble byenNineve, og dermed det assyriske riket, ødelagt. Bare i omtrent ti år til forekom det tekster som var skrevet utelukkende på assyrisk.
Etter slutten på de mesopotamiske rikene, som kom gjennompersernes erobring av området, forsvant akkadisk (som nå kun eksisterte i form av «senbabylonsk») som folkespråk, men det ble fremdeles brukt som skriftspråk. Også ettergrekernes invasjon underAleksander den store på 300-tallet f.Kr. kunne språket hevde seg som skriftspråk. Mye tyder imidlertid på at akkadisk som talespråk allerede var utdødd på denne tida, eller i det minste veldig lite brukt. De yngste tekstene på akkadisk stammer fra midten av200-tallet e.Kr.
Det akkadiske språket ble gjenoppdaga først da danskenCarsten Niebuhr i1767 kunne gjøre omfangsrike avskrifter av kileskrifttekster og presenterte dem iDanmark. Umiddelbart begynte mange å prøve å tyde språket. Til særlig stor hjelp i den sammenhengen var flerspråklige tekster, som blant annet inneholdtgammelpersiske og akkadiske deler. Siden mange kongenavn forekom i disse tekstene kunne man identifisere i alle fall enslige kileskrifttegn, som ble presentert for allmennheten i1802 avGeorg Friedrich Grotefend. Allerede da var det mulig å se at akkadisk tilhørte de semittiske språka. Det endelige gjennombruddet i tydinga av skriften, og dermed i tilgangen til det akkadiske språket, lyktesHenry Rawlinson,Edward Hincks ogJulius Oppert med på midten av1800-tallet.
Enkelte forskere (for eksempel B. Sommerfeld 2003) antar videre at den «gammelakkadisken» som ble brukt i de eldste tekstene ikke var noen forgjenger til de senere dialektene assyrisk og babylonsk, men en egen dialekt som ble utkonkurrert av disse to og døde ut tidlig.
Siden akkadisk som talespråk er utdødd og ingen samtidige beskrivelser av uttalen ble gjort, kan man ikke forske noe særlig på fonetikken og fonologien. Man kan allikevel, på grunn av slektskapet med de øvrige semittiske språka og ved hjelp av variantene i skrivemåten av ord i akkadisk, trekke noen slutninger.
Den følgende tabellen gjengir de lydene som særskilles i den akkadiske bruken av kileskrift.IPA-tegna representerer den antatte uttalen etter Streck 2005. I klammer følger dentranskripsjonen for lyden som brukes i faglitteraturen, i de tilfellene hvor det skiller seg fra det fonetiske tegnet. Denne transkripsjonen har blitt foreslått for alle semittiske språk av Deutsche Morgenländische Gesellschaft (DMG) og betegnes derfor somDMG-Umschrift.
Dessuten regner de fleste akkadologer med at det fantes en bakre mellomvokal (o ellerɔ). Kileskriften gir imidlertid ikke noe godt bevis på dette.
Alle konsonanter og vokaler forekommer som korte og lange. Konsonantlengde uttrykkes ved dobling av den gjeldende konsonanten, vokallengde ved en strek over vokalen (ā, ē, ī, ū). Denne forskjellen erfonemisk, det vil si betydningsskillende, og utnyttes også i grammatikken, for eksempeliprusu (at han avgjorde) –iprusū (de avgjør).
Om betoningen i akkadisk er ingenting kjent. Riktignok fins det visse holdepunkter, som regelen om bortfall av vokaler (se neste avsnitt) og det at visse skrivemåter i kileskriften kan representere en betoning av bestemte vokaler, men hittil har man ennå ikke kunnet bevise noen betoningsregel.
Akkadisk har en regel som stryker korte (og sannsynligvis ubetonte) vokaler. Dette skjer ikke med vokaler i siste stavelse i ord, og kun i åpne stavelser som følger en annen åpen stavelse med kort vokal. Åpne stavelser er i denne sammenhengen dem som slutter på en vokal. For eksempel uttalesverbaladjektivet (partisipp II) av verbetprs (avgjøre) i sin feminine formparis-t-um (-t markerer hunnkjønn, -um ernominativ-endelsen). /i/-en strykes ikke, ettersom den befinner seg i en lukka stavelse (/ris/). I ordets maskuline form heter det imidlertidpars-um, siden /i/-en i den formen som ligger til grunn, /pa.ri.sum/, står i en åpen stavelse og kommer etter en kort åpen stavelse (/pa/). I akkadiskens senere språkstadier ser man i tillegg et generelt bortfall av korte vokaler i slutten av ord.
Som alle semittiske språk benytter også akkadisk seg av den såkalterotbøyninga. Enordrot består vanligvis av trekonsonanter, de såkalteradikalene. Radikalene eller rotkonsonantene gjengis av og til i transkripsjonen med store bokstaver, for eksempelPRS (avgjøre). Mellom og rundt disse rotkonsonantene settes det i akkadisk inn ulikeinfikser,prefikser ogsuffikser, som har grammatiske og orddannende funksjoner. Konsonant-vokal-mønsteret som dette fører til, differensierer rotas grunnbetydning. Den midterste rotkonsonanten (radikalen) kan være enkel eller dobbel (forlenga). Denne forskjellen er betydningsskillende. Et eksempel på dette fins i avsnittet «verbmorfologi».
Konsonanteneʔ,w,j ogn betegnes som «svake radikaler». Røtter som inneholder disse radikalene danner uregelmessige stammeformer.
Med substantivenešarrum (konge) ogšarratum (dronning) og adjektivetdannum (sterk) som eksempler, blir gammelbabylonskens kasussystem tydeliggjort i den følgende tabellen:
Kasus/Numerus
maskulinum
femininum
Substantiv
Nominativ entall
šarr-um
šarr-at-um
Genitiv entall
šarr-im
šarr-at-im
Akkusativ entall
šarr-am
šarr-at-am
Nominativ flertall
šarr-ū
šarr-ātum
Oblik flertall
šarr-ī
šarr-ātim
Adjektiv
Nominativ entall
dann-um
dann-at-um
Genitiv entall
dann-im
dann-at-im
Akkusativ entall
dann-am
dann-at-am
Nominativ flertall
dann-ūtum
dann-ātum
Oblik flertall
dann-ūtim
dann-ātim
Som man ser, skiller endelsene for substantiv og adjektiv seg fra hverandre bare i hannkjønn flertall. Enkelte substantiv, framfor alt geografiske begrep som «by», «område» og så videre, kan dessuten danne en lokativ på-um i entall. Denne er imidlertid ikke produktiv, og de resulterende formene framstilleradverbiale bestemminger. I nybabylonsk tid blirum-lokativet vanligere og erstatter i mange former konstruksjoner med preposisjonenina.
I senere utviklingsstadier av akkadisk har framfor alt den såkaltemimasjonen (endelsen-m), som opptrer i de fleste kasusendelsene, forsvunnet, bortsett fra i lokativ. Senere sammenfaller entall av substantiv i nominativ og akkusativ til-u. I nybabylonsk skjedde det enlydendring som gjorde at korte vokaler i slutten av ord forsvant. Dermed forsvant forskjellen mellom kasus bortsett fra ved maskuline nomen i flertall. I mange tekster skrev man imidlertid fortsatt kasusvokalene, men ikke konsekvent og ofte feilaktig. Siden det viktigstekontaktspråket på denne tida var arameisk, som også mangla kasusforskjeller, var denne utviklinga kanskje ikke barefonologisk betinga.
Det akkadiske substantivet kan ha tre forskjellige status. De uttrykker substantivetssyntaktiske forhold til andrekonstituenter.Status rectus (styrt status) er grunnformen.Status absolutus (absolutt status) brukes når substantivet i ennominalsats (for eksempelA er en B) brukes sompredikativ.
(1)
Awīl-um
šū
šarrāq.
Mann – nom.
han
tyv (status abs.)
«Denne mannen er en tyv.»
Hvis et substantiv følges av etpossessivsuffiks eller et substantiv i genitiv, må det stå istatus constructus, som ofte, på samme måte som status absolutus, markeres ved bortfall av kasussuffikset.
(2)
mār-šu
sønn (st.constr.) - 3.person.singular.maskulin.possessivpronomen
«hans sønn», «hans sønns»
(3)
mār
šarr-im
sønn (st.constr.)
konge – genitiv.singular
«kongens sønn»
En genitivforbindelse kan også markeres med partikkelenša. Substantivet som genitivfrasen avhenger av, står da i status rectus. Den samme partikkelen brukes også til tilknytning avrelativsatser.
Det akkadiske verbet har seksfinitte (preteritum, presens, perfektum, imperativ, prekativ og vetitiv) og treinfinitte former (infinitiv, partisipp og verbaladjektiv). Preteritumsformen brukes for handlinger som av taleren anses å ha hendt på ett punkt i tida. Presensformen har hovedsakelig etimperfektivt innhold, og brukes til samtidige og framtidige handlinger samt fortidshandlinger med tidsutstrekning. De tre siste formene er injunktive former der imperativ og prekativ til sammen danner et paradigme for positive befalinger og ønsker, og vetitiv brukes for negative ønsker. I tillegg brukes den perifrastiske prohibitiven, danna av presensformen med nektelsesadverbetlā, til å uttrykke negative befalinger. Infinitiven til det akkadiske verbet er et verbalsubstantiv, og ulikt en del andre språk kan den bøyes i kasus. Verbaladjektiv er en adjektivisk form av verbet som beskriver tilstanden eller resultatet som kommer fra verbet, og betydninga til verbaladjektivet bestemmes dermed av det semantiske innholdet til verbet. Partisippet er nok et verbaladjektiv, og betydningsinnholdet er omtrent tilsvarende det norske presens partisipp.
I tillegg kan det akkadiske verbet opptre i flere såkalte stammer. Grunnstammen (G-stammen) er den ikke-avledede formen. Fordoblingsstammen (D-stammen) danneskasative eller intensive former av verbet. Den får betegnelsen sin fra fordoblinga av den midterste radikalen, som er karakteristisk for D-formen. Denne fordoblinga opptrer også i presensformene, men i D-stammen brukes de sekundære bøyningselementene, så en D-form vil aldri være lik en form i en annen stamme. Š-stammen dannes ved at et prefiksš- legges til, og disse formene er stort sett kausativer. N-stammen inneholder passivformene til verbet. Stammedannelseselementetn- blir assimilert til etterfølgende konsonant, og den opprinnelige /n/ synes derfor bare i et fåtall former.
Videre kan det fra hver stamme avledes enrefleksiv og eniterativ verbstamme. Refleksivstammen dannes ved hjelp av et infiks-ta-, og derav kalles de avledede stammene for Gt, Dt, Št og Nt. Preteritumsformen til Xt-stammen er lik perfektumsformen til X-stammen. For iterativstammene brukes infikset-tan-, og disse stammene kalles derfor Gtn, Dtn, Štn og Ntn. På grunn av assimilasjonen avn til etterfølgende konsonant synes /n/ i infikset bare i presensformene, og Xtn preteritum er lik Xt durativ.
Et alternativ til dette navngivingssystemet for verbstammene er et numerisk system. De grunnleggende stammene nummereres med romertall slik at G, D, Š og N blir henholdsvis I, II, III og IV, og infiksene nummereres med arabiske tall; 1 for former uten infiks, 2 for Xt-formene, og 3 for Xtn-formene. De to tallene skilles med en skråstrek. I dette systemet blir dermed Štn-stammen III/3. Den viktigste brukeren av dette systemet erChicago Assyrian Dictionary.
Det er obligatorisk kongruens mellom en finitt verbform og subjektet i en setning. Dette uttrykkes ved hjelp av prefikser og suffikser. De er to slike sett med affikser. Den primære rekka brukes i G- og N-formene av verbet, den sekundære til D- og Š-formene. Tabellen under viser affiksene, og som man kan se skiller de formene for de grammatiske kjønna seg kun i 2. person entall og 3. person flertall. Slik det er vanlig i semittisk filologi, er rekkefølga av personene fra 3. til 1. person.
De akkadiske bøyningsaffiksene
Primæraffikser
Sekundæraffikser
3. singular
i–
u–
2. singular maskulin
ta–
tu–
2. singular feminin
ta– –ī
tu– –ī
1. singular
a–
u–
3. plural maskulin
i– –ū
u– –ū
3. plural feminin
i– –ā
u– –ā
2. plural
ta– –ā
tu– –ā
1. plural
ni–
nu–
Foruten subjektskongruensen kan opp til topronominale suffikser henge seg på verbet, som da markerer detdirekte ogindirekte objektet. Disse pronominalsuffiksene er like for alle verbstammer. Til forskjell fra ved kongruensmorfemene skiller de to grammatiske kjønna i 2. og 3. person seg fra hverandre i entall og flertall. Siden både direkte og indirekte objekt markeres pronominalt, står det indirekte objektet (dativ) før det direkte (akkusativ). Suffikset for det indirekte objektet for 1. person entall («meg», «til meg») tilsvarerventiv-suffikset.-am brukes når subjektkongruensen opptrer uten suffiks,-m etter suffikset-ī og-nim etter suffiksene-ā og-ū. Ventiv-suffikset opptrer ofte sammen med andre dativ-suffikser eller med suffikset for 1. person entall akkusativ.
Den følgende tabellen inneholder objektsuffiksets former, slik som de skulle brukes i gammelbabylonsk:
Person/Numerus/Genus
Direkte objekt (Akkusativ)
Indirekte objekt (Dativ)
1. person singular
-ni
-am/-m/-nim
1. person plural
-niʾāti
-niʾāšim
2. person singular mask.
-ka
-kum
2. person singular fem.
-ki
-kim
2. person plural mask.
-kunūti
-kunūšim
2. person plural fem.
-kināti
-kināšim
3. person singular mask.
-šu
-šum
3. person singular fem.
-ši
-šim
3. person plural mask.
-šunūti
-šunūšim
3. person plural fem.
-šināti
-šināšim
Dativsuffiksets-m ble assimilert til den etterfølgende konsonanten, jf. eksempel (7) nedenfor. De følgende eksemplene illustrerer bruken av de beskrevne morfemene.
Av mange verb kan det på denne måten teoretisk sett dannes mange tusen former. Denne ytterst omfangsrikeverbmorfologien er ett av de semittiske språkas særlige kjennetegn. Følgende tabell viser et lite utsnitt av mangfoldet av former av rotaPRS (avgjøre/bestemme).
En veldig frekvent form, som kan dannes både av substantiv, adjektiv ogverbaladjektiv, erstativ. Tilføyd substantiv medpredikativ funksjon (i status absolutus) tilsvarer dette forma verbet «å være» på norsk. Satt sammen med et adjektiv eller verbaladjektiv uttrykker det en tilstand. Tilsvarende funksjon som stativ harpseudopartisipp iegyptisk. Den følgende tabellen inneholder de enkelte formene for substantivetšarrum (konge), adjektivetrapšum (brei) og verbaladjektivetparsum (avgjort).
Person/Numerus/Genus
šarrum
rapšum
parsum
1. person singular
šarr-āku
rapš-āku
pars-āku
1. person plural
šarr-ānu
rapš-ānu
pars-ānu
2. person singular mask.
šarr-āta
rapš-āta
pars-āta
2. person singular fem.
šarr-āti
rapš-āti
pars-āti
2. person plural mask.
šarr-ātunu
rapš-ātunu
pars-ātunu
2. person plural fem.
šarr-ātina
rapš-ātina
pars-ātina
3. person singular mask.
šar-Ø
rapaš-Ø
paris-Ø
3. person singular fem.
šarr-at
rapš-at
pars-at
3. person plural mask.
šarr-ū
rapš-ū
pars-ū
3. person plural fem.
šarr-ā
rapš-ā
pars-ā
I tillegg kanšarr-āta bety både «du var konge», «du er konge» og «du kommer til å bli konge». Stativ er altså uavhengig av tidsformer.
I tillegg til den allerede nevnte muligheten foravledning av ulike verbstammer, har akkadisk tallrike nominaldannelser fra verbrøttene. En veldig vanlig nominalisering er den såkaltema-PRaS-formen. Den kan uttrykke stedet for en hendelse, personen som utfører handlingen, og flere andre ting. Hvis en av rotkonsonantene (radikalene) er en labial lyd, blir prefikset tilna-. Eksempler på dette er:maškanum (sted, plass) avŠKN (sette, legge),mašraḫum (prakt) avŠRḪ (være praktfull),maṣṣarum (vekter) avNṢR (vokte),napḫarum (sum) avPḪR (sammenfatte).
En lignende dannelse ermaPRaSt-formen. De substantiva som stammer fra denne nominaldannelsen er grammatisk feminine. For dannelsen gjelder de samme reglene som for maPRaS-formen, for eksempelmaškattum (depositum) avŠKN (sette, legge),narkabtum (vogn) avRKB (ri, kjøre).
For avledning av abstrakte substantiv har man suffikset-ūt. De substantiva som dannes med dette suffikset er også grammatisk feminine. Suffikset kan føyes til både substantiv, adjektiv og verb, for eksempelabūtum (farskap) avabum (far),rabûtum (storhet) avrabûm (stor),waṣūtum (bortgående) avWṢJ (dra vekk).
Også avledninger av verb fra substantiv, adjektiv og tallord er det mange av. For det meste dannes det en d-stamme fra substantivets eller adjektivets rot, som da har betydningen "bli X" eller "gjøre noe til X", for eksempelduššûm (la spire) fradišu (grass),šullušum (gjøre noe for tredje gang) frašalāš (tre).
Akkadisk harpreposisjoner som består av ett enkelt ord (for eksempelina (i, på, gjennom, under),ana (til, for, mot),adi (til),aššu (på grunn av),eli (på, over),ištu/ultu (fra, siden),mala (ifølge),itti (med, hos)). I tillegg fins det også noen preposisjoner som er satt sammen medina ogana (for eksempelina maḫar (foran),ina balu (uten),anaṣēr (fram til),ana maḫar (foran). Uavhengig av kompleksiteten styrer alle preposisjonenegenitiv.
Eksempler:ina bītim (i huset, fra huset),ana ... dummuqim (for å gjøre … god),itti šarrim (hos kongen),anaṣēr mārīšu (til sin sønn).
Siden tall vanligvis skrives som talltegn i kileskrift, er uttalen av mange tallord ennå ikke avklart. I kombinasjon med noe som telles stårgrunntalla i status absolutus. Siden andre tilfeller er veldig sjeldne, er formene av status rectus bare kjent for isolerte tallord. Tallorda 1 og 2, og også 21-29, 31-39, 41-49 og så videre kongruerer med det talte i grammatisk kjønn. Tallorda 3-20, 30, 40 og 50 viser engenuspolaritet. Det vil si at foran maskuline substantiv står den feminine formen av tallordet og motsatt. Denne polariteten er typisk for de semittiske språka og opptrer for eksempel også i klassiskarabisk. Tallorda 60, 100 og 1000 er like i begge kjønn. Med tallorda fra og med to står det som telles i flertall. Ved kroppsdeler som forekommer i par kan man legge merke til endualisform, som imidlertid ikke lenger kan dannes produktivt, for eksempelšepum (fot) bliršepān (to føtter).
Ordenstalla dannes med få unntak ved tilføying av en kasusendelse til nominalformenPaRuS, hvor P, R og S må erstattes av tallordets tilsvarende konsonant. Spesielt iøynefallende er det når ordenstallet og grunntallet er like. Vedfire inntrer det enmetatese (lydombytting). Følgende tabell inneholder de maskuline og feminine formene av status absolutus av noen akkadiske grunntall sammen med de tilsvarende ordenstalla.
Med unntak av tallorda, står alledeterminativene som føyes til et substantiv etter dette substantivet. Det gjelder bådeadjektiv,relativsatser ogapposisjoner. Tallord står derimot foran substantivet. I følgende tabell analyseres nominalfrasenerbēt šarrū dannūtum ša ālam īpušū abūja (de fire sterke kongene, som har bygget byen, mine fedre).
Den vanligste ordstillinga i akkadisk er subjekt-objekt-predikat. Denne sluttplasseringa av verbet, som er uvanlig i semittiske språk, er et bevis på den århundrelange språkkontakta med sumerisk, som også har denne ordstillinga. Det kan imidlertid også forekomme andre ordstillinger i akkadisk, framfor alt i litterære tekster. Særligkiasmer, det vil si omvendinger av satsstrukturen, forekommer veldig ofte. Et eksempel fraLærsylinderen fraNabonid (2:20-2:21) tydeliggjør dette:
nīq
tašriḫt-i
ebb-i
maḫar-šunu
aqqi-ma
ušamḫir
kadrā-ja
offer (st.konstr.)
prakt-genitiv
ren-genitiv
foran dere
ofra jeg og
jeg lot ta imot
min hilsningsgave.akkusativ
objekt
tilstandsangivelse
verbform
verbform
objekt
første sats
andre sats
«Et offer av ren prakt ofra jeg foran dere og lot (dere) ta imot min hilsningsgave.»
Verbformer ibisatser som innledes med enkonjunksjon, bærersubordinativ-suffikset-u, som imidlertid faller bort når et annet suffiks som begynner med envokal legges til. Den eneste konjunksjonen som alltid opptrer uten subordinativ i verbformen eršumma (hvis, om). Grunnen til dette er man ennå ikke sikker på. Noen andre konjunksjoner erša (forrelativsatser),kī(ma) (at, slik at, alt etter som, så snart, slik som),ūm (da, så snart, mens),adi (så lenge til),aššum (imens).
Inominalsatser brukes det ikke noekopulativt verb i akkadisk, det vil si verb som det norske «være». I stedet for dette står det predikativt brukte substantivet eller adjektivet i stativ, som for eksempel iAwīlum šū šarrāq. («denne mannen er en tyv»).
På grunn av den intensive språkkontakten først medsumerisk og seinere medarameisk, består det akkadiske ordforrådet av et stort antall lånord fra disse språka. De arameiske lånorda var under de første århundrene i det første årtusenet før Kristus hovedsakelig begrensa til Nord- og Mellom-Mesopotamia, mens de sumeriske lånorda var utbredt i hele språkområdet. I tillegg til orda fra de nevnte språka, ble enkelte substantiv innenfor områdene ridning og husholdning lånt inn frahurrittisk ogkassittisk. Noen få lånord stammer fraugarittisk.
På grunn av den semittiske ordstrukturen, som var veldig forskjellig fra ikke-semittiske språk, var det ikke mulig for akkaderne å overta sumeriske eller hurrittiske verb i den semittiske rotbøyninga. På grunn av dette ble bare substantiv og enkelte adjektiv lånt inn fra disse språka. Siden derimot arameisk og ugarittisk er semittiske språk, og dermed har rotbøyning, kunne akkadisk overta enkelte verb og også mange substantiv fra disse språka.
Følgende tabell inneholder eksempler på lånord i akkadisk.
Akkadisk
Oversettelse
Opphav
Ord i opphavsspråket
dû
ås
sumerisk
du6
erēqu
fly
arameisk
rotʿRQ
gadalû
kledd i lin
sumerisk
gada lá
ḫabad(u)
en vogndel
kassitisk
ḫabad
isinnu
fest
sumerisk
ezen
kasulatḫu
et redskap av kopper
hurrittisk
kasulatḫ-
kisallu
gård
sumerisk
kisal
laqāḫu
ta
ugarittisk
rotLQH
paraššannu
del av seletøyet til en hest
hurrittisk
paraššann-
purkullu
steinskredder
sumerisk
bur-gul
qaṭālu
drepe
arameisk
rotQṬL
uriḫullu
konvensjonalstraff
hurrittisk
uriḫull-
Men også akkadisk var kilde for lånord, framfor alt til sumerisk. Noen eksempler er: sumeriskda-rí (varig, fra akkadiskdāru), sumeriskra-gaba (ridende, budbærer, fra akkadiskrākibu).
Den følgende lille teksten er paragraf 7 iHammurabis lover, som ble skrevet rundt 1700-tallet f.Kr. Forkortelsenest.cs. ogst.abs. står for henholdsvis «status constructus» og «status absolutus».
šumma
awīl-um
lū
kasp-am
lū
ḫurāṣ-am
lū
ward-am
lū
amt-am
om
medborger-nominativ
enten
sølv-akkusativ
eller
gull-akkusativ
eller
slave-akkusativ
eller
slavinne-akkusativ
lū
alp-am
lū
immer-am
lū
imēr-am
ū lū
mimma šumšu
ina
eller
storfe-akkusativ
eller
får-akkusativ
eller
esel-akkusativ
eller dock
noen ting
fra
qāt
mār
awīl-im
ū lū
warad
awīl-im
balum
šīb-ī
u
hånd (st.cs.)
sønn (st.cs.)
medborger-genitiv
eller dog
slave (st.cs.)
medborger-genitiv
uten
vitne-plural. oblik
og
riks-ātim
i-štâm-Ø
ū lū
ana
maṣṣārūt-im
i-mḫur-Ø
enighet-plural. oblik
3.person-kjøpe. perfektum-singular
eller dog
til
forvaring-genitiv
3.person-motta. preteritum-singular
awīl-um
šū
šarrāq
i-ddâk
medborger-nominativ
denne
tyv (st.abs.)
3.person-drepe. passiv. presens-singular
Oversettelse: «Hvis en medborger ut av hånda på en annen medborger eller en slave til en medborger uten vitner eller enighet kjøper eller tar i forvaring sølv, gull, en slave, ei slavinne, et storfe, et får, et esel eller noe som helst annet, er denne medborgeren en tyv og drepes.»
Ignace J. Gelb:Old Akkadian Writing and Grammar. Materials for the Assyrian dictionary. Bd 2. University of Chicago Press, Chicago 1952, 1961, 1973.ISBN 0-226-62304-1ISSN 0076-518X
Markus Hilgert:Akkadisch in der Ur III-Zeit. Rhema-Verlag, Münster 2002.ISBN 3-930454-32-7
Walter Sommerfeld:Bemerkungen zur Dialektgliederung Altakkadisch, Assyrisch und Babylonisch. In:Alter Orient und Altes Testament (AOAT). Ugarit-Verlag, Münster 274.2003.ISSN 0931-4296
