Ak Koynulu («De hvite sauene»), ogsåAkkoyunlu ellerAq Qoyunlu[1], var et tyrkisk/persisk dynasti som styrte et område som strakte seg fra det østligeAnatolia (i dagensTyrkia) til det vestligeIran i tidsrommet 1378 til 1501. Den siste tiden omfattet riket også store deler avArmenia,Aserbajdsjan ogIrak.[2] Sammen med å ha en stor plass i historien om dannelsen av det aserbajdsjanske folket, stateneKarakoyunlu og Akkoynulu. Samtidig har de en viktig plass i historien til den aserbajdsjanske staten.[3]
Ak Koyunlu-tyrkerne fikk herredømme over sitt eget landområde i 1402 daTimur Lenk overlot dem provinsenDiyar Bakr lengst nord i det nordligeMesopotamia. Bakgrunnen for dette var Qara Osmans militære støtte til Timur under hans krig motosmanske styrker iKaukasus og Anatolia.[2] Der ble de holdt i sjakk av den rivaliserende stammenKara Koyunlu («De svarte sauene») i mange år, helt til Ak Koyunlu-lederenUzun Hasan slo Kara Koyunlu og drepte lederenderes,Jahan Shah, i 1467.
Jahan Shah var avTimuridrikets herskerAbu Sa'id Mirza betraktet som en alliert, men timuridene hadde aldri gitt opp håpet om å erobre områdene som ble kontrollert av Jahan Shah. Abu Sa'id så med bekymring på Uzun Hasans ekspansjon og da Jahan Shahs sønn og etterfølger Hasan Ali ba om hjelp mot Ak Koyunlu innledet timuridene et felttog mot dem.[6]
Felttoget ser ut til å ha vært dårlig planlagt, og Abu Sa'id marsjerte av gårde uten å ha tilstrekkelig militær støtte. Han klarte likevel å jage vekk Ak Koyunlu-guvernørene iJibal ogFars, og fortsatte motGilan. Underveis la han liten vekt på å besette områdene han rykket frem i, og enkelte byer, somRayy, ble passert uten okkupasjon.[7] Abu Sa'ids felttog var likevel vellykket fordi han fikk lokal støtte av en del av Jahan Shahs tidligere støttespillere. I Mianeh (i dagensAserbajdsjan) ble hæren hans styrket med lokale emirer med 50.000 tyrkiske tropper. Jahan Shahs sønner sluttet seg også til hæren sammen med herskeren i Shirvan, Farrukh Yassar.[6]
På tross av sin militære styrke kom Abu Sa'id likevel i vanskeligheter på grunn av vinterkulden og manglende forsyninger. Forsyningsrutene tilbake til Khorasan strakk seg over 2000 km og var svært sårbare. En kolonne med forsyninger ble stoppet av Uzun Hasan, som også blokkerte forsyningene overKaspihavet fra Shirvan. Fra byen Rayy kunne Uzun Hasan også stanse kommunikasjonslinjene, og han klarte å få Farrukh Yassar over på sin side med hele hans styrke.
Den demoraliserte hæren til Abu Sa'id marsjerte viaArdabil og møtte Uzun Hasans styrker på Mugan-steppene (slaget ved Karabakh) hvor timuridene led et katastrofalt nederlag. Abu Sa'id ble tatt til fange, og Uzun Hasan overleverte fangen tilYadgar Muhammad Mirza, en timurid som hadde flyktet til Ak Koyunlu etter Abu Sa'ids drap på hans oldemorGoharshad Begum tolv år tidligere. Yadgar henrettet Abu Sa'id den 8. februar 1469.[8][9] Uzun Hasan sendte hodet hans tilQuaithay,mamelukkenes sultan iEgypt, for at han skulle gi det en muslimsk begravelse.[10]
Osmansk maleri av Ak Koyunlu-lederen Ya'qub bin Uzun Hasan
Etter seieren over timuridenes hersker kunne Uzun Hasan også inntaBagdad og områdene sørover motPersiabukten. Han erobret også områder i nåværendeIran så langt øst som tilKhorasan. Han kom imidlertid nå i konflikt med interessene til det fremvoksende osmanske rike som også ønsket ekspansjon østover. Dette tvang Ak Koyunlu inn i en allianse medKaramanid-dynastiet i det sentrale Anatolia.
Uzun Hasan hadde så tidlig som 1464 bedt om militær støtte fraRepublikken Venezia som var en av osmanenes bitreste fiender. Tross løftene kom det aldri noe hjelp fra Venezia, og Ak Koyunlu-styrkene ble slått av osmanene i et slag vedOtlukbeli i 1473.[11] Det militære nederlaget knuste imidlertid ikke Ak Koyunlu.
Da Uzun Hasan døde i 1478 ble han etterfulgt av sin sønn Sultan Khalil bin Uzun Hasan (Khalil Mirza), men han ble avsatt etter en sammensvergelse ledet av hans yngre bror Ya'qub bin Uzun Hasan.[12] Ya'qub regjerte fra 1478 til 1490 og opprettholdt dermed dynastiets makt litt lenger. De fire første årene av sin regjeringstid var han stort sett opptatt med å nedkjempe syv andre tronpretendenter.[13] Da Ya'qub døde i 1490 (sannsynligvis forgiftet av sin kone) brøt borgerkrigene ut igjen og hele Ak Kouynlu-regimet gikk i oppløsning og de ble endelig nedkjempet avsafavidene i 1501 i et slag vedNakhitsjevan hvor safavidenes lederIsmail I vant tross tallmessig underlegenhet.[14] Ya'qubs sønner Alwand og Murad trakk seg tilbake til Diyar Bakr og hele Ak Koyunlu-dynastiet mistet sin makt og betydning.
Lederne i Ak Koyunlu tilhørte enten Begundur eller Bayandur-klanen avOghuz-tyrkere som opprinnelig hadde sitt opphav iSentral-Asia og regnet seg som etterkommere etter den mytiske stamfaren Oghuz Khan.[15] Oghuz-tyrkerne var tradisjonelt nomader, men Ak Koyunlu-stammen viste større evner til statsbygging og skaffet seg støtte blant handelsborgere og føydalklassen.[16] Ak Koyunlu-stammen varsunnier mens de rivaliserende maktene Kara Koyunlu-stammen ogsafavidene varsjiaer uten at dette ser ut til å ha vært av stor betydning.[2]
Med seieren over timuridene i 1469 og Ak Koyunlus erobring av Iran ble tyngdepunktet for klanen flyttet østover og iransk innflytelse gjorde seg sterkt gjeldende hos Ak Koyunlu både i styresett og kultur.[2] Uzun Hasan lot den administrative ledelsen i de iranske provinsene fortsette som før.
Matthew Melvin-Koushki (2011).The Delicate Art of Aggression: Uzun Hasan's "Fathnama" to Qaytbay of 1469, Iranian Studies Vol. 44, No. 2.
T. A. Sinclair (1989).Eastern Turkey: An Architectural & Archaeological Survey, Volume I. Pindar Press.ISBN9780907132325.
David Thomas, John A. Chesworth (2015).Christian-Muslim Relations. A Bibliographical History:Central and Eastern Europe, Asia, Africa and South America, Vol. 7. Brill.
