Agadirkrisen, også kaltden andre marokkokrisen ellerPanterspranget, var en internasjonal krise som oppstod etter at den tyske kanonbåten «Panther» ble sendt til denmarokkanske havnebyenAgadir den 1. juli 1911.
Etter at franske myndigheter hadde rapportert om uroligheter i den marokkanske byenFez ble franske styrker sendt til byen for å gjenopprette orden. Franskmennene inntok Fez den 21. mai 1911, og likesåRabat. Den tyske utenriksministerenAlfred von Kiderlen-Waechter mente at dette var et brudd motAlgecirastraktaten, og sendte – muligens uten å rådføre seg med resten av regjeringen - kanonbåten SMS «Panther» til Agadir, som la fram de tyske kravene den 1. juli. Kiderlen-Wächter regnet med atFrankrike skulle bli isolert og komme til å kompensereTysklands eventuelle aksept av fransk herredømme over hele Marokko med overdragelse av store landområder iAfrika, fremfor å risikere en krig om Marokko.
SMS «Panther»s påskudd for å ankomme Agadir var forsvaret av tyske handelsinteresser. En tysk sivilist, som befant 100 km nordenfor, ble sendt til byen og den offisielle linjen skulle så være at «Panther» skulle komme for å «redde» ham. Men sivilisten ble forsinket og ankom ikke Agadir før tre dager etter at «Panther» var ankommet.[1] Etter få dager ble SMS «Panther» erstattet av to andre tyske krigsskip, hjelpekrysseren SMS «Berlin» og kanonbåten SMS «Eber».[2]
Frankrike fikk imidlertid støtte både avStorbritannia ogRussland, mens Tysklands allierteØsterrike-Ungarn ogItalia ikke gav Tyskland noe bifall. Tyskland ble nødt til å rygge ut av situasjonen.
VedMarokko-Kongo-traktaten 4. november 1911 aksepterte Tyskland Frankrikes stilling i Marokko i bytte mot territorium under denfranske ekvatorialafrikanske kolonien Mellomkongo (Neukamerun). I tyske øyne var kompensasjonen utilstrekkelig. Den konservative tyske politikeren Ernst von Heydebrand und der Lasa (1851-1924) kritiserterikskanslerTheobald von Bethmann Hollweg for ikke å være tilstrekkelig aggressiv i sinutenrikspolitikk.[3] Heydebrand uttalte skjebnesvangert i riksdagen: «Tyskland vet nå hvem som er vår virkelige fiende.» Det var England han utpekte.[4]
I mars 1912 måtte så Marokko formelt oppgi sin suverenitet til fordel for Frankrike iFez-traktaten.
Agadirkrisen viste at landene itrippelententen sannsynligvis ville komme til å støtte hverandre i tilfelle en stor internasjonal konflikt, men at Østerrike-Ungarn og Italia trolig ikke ville komme Tyskland til hjelp med mindre de selv ble angrepet først.
