Fordelingen av raser i USA i folketellingen i 2000. Svarte, markert i mørkerødt, utgjorde 12,3 %
Afrikansk-amerikanere (engelsk,African Americans), også omtalt blant annet somafroamerikanere (Afro-Americans) ellersvarte amerikanere (Black Americans), er betegnelser på den befolkningen iUSA som i større eller mindre grad stammer fra den svarte befolkningen iAfrika.[1] De fleste er etterkommere etterafrikanske slaver som ble bragt til det amerikanske kontinentet underden transatlantiske slavehandelen.[2]
I folketellingen i2000 var det 36,7 millioner mennesker som identifiserte seg som afrikansk-amerikanere, hvilket vil si 12,3 % av befolkningen. 54,8 % bodde i sørstatene, 17,6 % i nordøst, 18,7 % i midtvesten og 8,9 % i vest.
I folketellingen i USA i 2010 bleBlack (svart),African American (afrikansk-amerikaner) ogNegro brukt som likeverdige begreper, fordi ulike grupper identifiserer med alle de tre begrepene.[3]
Bertha Houston "We are Americans, Praise the Lord"
Jesse Jackson bidro avgjørende til utbredelsen av uttrykket «afrikansk-amerikanere» i slutten av 1980-årene
Afrikansk-amerikanere har gått under en rekke begreper. I slavetiden brukte man lenge begrepetafrikanere, selv om det dreide seg om personer hvis forfedre hadde bodd i Amerika i flere generasjoner. Ordetafrikanere gikk ut av bruk tidlig på 1800-tallet. I løpet av 1700-tallet kom også ordetNegro (neger, fralatin for svart) i bruk; både afrikaner og neger ble stort sett oppfattet som nøytrale og ble brukt både av de hvite og av de svarte selv. På 1800-tallet var også ordet «nigger», som etterhvert ble sett på som sterkt rasistisk, vanlig blant hvite amerikanere, og ordet har holdt seg som et rasistisk uttrykk, brukt i brede lag av befolkningen særlig i sørstatene opp til 1970-årene.[trenger referanse]
På 1800-tallet bleColored (farget) lansert som et høflig ord som var ment å ikke være støtende. Dette ordet ble brukt et godt stykke inn i 1900-tallet, men ble så gradvis erstattet avNegro som det mest høflige uttrykket.[4] Personer som tidligere ble omtalt sommulatter, altså personer med blandet opphav, ble fra ca. 1930 definert og omtalt som negre, på grunn aven-dråpe-regelens økte gjennomslag. Fra slutten av 1950-årene begynte enkelte å protestere motNegro, men ordet var vanlig til 1970-årene og ble brukt av f.eks.Martin Luther King (i talen «I Have a Dream» bruker han ordet 15 ganger).Negro brukes fremdeles i en del institusjonsnavn somUnited Negro College Fund.
OrdeneBlack ogAfrican, som så sent som i 1950- og 1960-årene ble regnet som nedsettende av mange, særlig innen den eldre generasjonen svarte, ble gradvis tatt i bruk i 1960- og 1970-årene, ikke minst takket være «Black is beautiful»-bevegelsen og en økende identifisering med det afrikanske kontinentet. Samtidig med atBlack fikk økt popularitet foretrakk et mindretallAfro-American (afroamerikaner). I slutten av 1980-årene bleAfrican American, på samme form som andre nasjonalitetsbetegnelser i USA, det mest høflige uttrykket. Uttrykket ble popularisert avJesse Jackson og andre svarte lederskikkelser, og raskt tatt i bruk av ledende medier i USA. Ordet Black foretrekkes likevel av mange svarte selv, men unngås som regel i media og av myndighetspersoner. Situasjonen er dermed atAfrican American ogBlack er mest gangbare, litt avhengig av sammenheng, mensColored, Negro, African ogAfro-American regnes som datert av de fleste, og nigger regnes som rasistisk. Det finnes også en rekke andre rasistiske uttrykk for svarte i USA. Siden uttrykkene for svarte amerikanere har variert så mye er det delte meninger blant svarte amerikanere om hvilke uttrykk som er best, og enkelte velger også bruke uttrykk som er mindre brukt i dag, slik somColored,African,Afro-American ogNegro.[trenger referanse]
MerkelappenAfrican-American omfatter ikkeamerikanere som har opphav fra folk iNord-Afrika eller er etterkommere av afrikanskearabere. Det samme gjelder amerikanere med røtter til Afrika gjennom utvandrere ognybyggere fra Europa (for eksempelboere) eller gjennom asiatiske folkegrupper på kontinentet. Likevel kan mange i disse gruppene føle en sterk tilknytning til Afrika. Eksempelvis har den amerikanske kjendisgründerenElon Musks forbindelser til verdensdelen gjennom slektens bakgrunn i den hvite befolkningen iSør-Afrika.[trenger referanse]
De første kjente svarte afrikanerne ankomBritisk Nord-Amerika i1619 somkontraktstjenere iJamestown, Virginia. Ettersom engelske nybyggere døde på grunn av de harde forholdene i kolonien, ble stadig flere afrikanere hentet som arbeidere. Afrikanerne hadde i mange år samme juridiske status som fattige engelske kontraktstjenere, som hadde forpliktet seg til flere års arbeid som betaling for reisen til Amerika.[5] Afrikanere kunne dyrke jorden eller oppdrette husdyr for å kjøpe friheten sin[6] De stiftet familier, giftet seg med andre afrikanere og noen ganger med den indianske urbefolkningen eller med engelske nybyggere[7] I 1640- og 1650-årene eide flere afrikanske familier gårder rundt Jamestown og noen ble velstående etter koloniale forhold.
Et rasebasertslaverisystem utviklet seg ikke fullt før på1700-tallet.Den transatlantiske slavehandelen hadde sin storhetstid på 1700-tallet og de første årene på 1800-tallet. I 1775 utgjorde afrikanerne inntil 20 % av befolkningen ide amerikanske koloniene, og var den nest største etniske gruppen etter engelskmennene[8] Etter at innføring av nye slaver ble forbudt i 1807, fortsatte slavehandelen internt i USA, både med importerte slaver, men også med barna som ble solgt videre som slaver. Det var ganske vanlig at hvite slaveeiere eller oppassere satte barn på svarte kvinner, for å sørge for flere slaver. Barn av slavekvinner ble automatisk slaver. I USA utviklet den såkalteen dråpe-regelen seg, som innebar at alle med synlig svart avstamning ble regnet som «negre».
Fire generasjoner av en slavefamilie på en plantasje iSør-Carolina ca. 1862
I 1860 var det 3,5 millioner afrikanske slaver og rundt en halvt million frie svarte,«freemen», i USA.[9] I 1863, underden amerikanske borgerkrigen, undertegnet presidentAbraham LincolnEmansipasjonserklæringen, som erklærte at alle slaver i stater som hadde brutt ut av unionen var frie.[10] Nordstatene tvang igjennom beslutningen med militærmakt, ogTexas var den siste staten hvor slavene ble frigitt, i1865[11]
Tiden etter borgerkrigen var i begynnelsen en tid der forholdene for de svarte bedret seg, men på slutten av 1800-tallet innførte sørstatene en rekke rasistiske lover (Jim Crow-lovene) for å tvinge gjennomrasesegregering og forhindre svarte fra å få politisk makt.[12] De fleste svarte føyde seg etter de undertrykkende lovene. Samtidig grunnla de egne svarte institusjoner, som skoler, klubber og forretningsforetak, for å opprettholde selvrespekt og verdighet.[13]
Raselover og vold mot svarte økte sterkt i omfang fra slutten av 1800-tallet, og forholdene kunne tildels være verre for mange svarte i sørstatene enn slutten av slavetiden noen tiår før. USAs høyesterett opprettholdt rasesegregering i dommenPlessy v. Ferguson i 1896.[14] Svarte afrikanere, særlig i sørstatene, levde ofte i stor fattigdom, gjerne som fattige gårdsarbeidere under forhold som ikke var særlig forskjellige fra slavetiden. Samtidig ble svarte i sørstatene ofte utsatt forlynsjing ogvoldtekt. Dette førte til en stor migrasjonsbølge på begynnelsen av det 20. århundre, der mange svarte forlot sørstatene til fordel for nord, vest og midtvesten.[15] I det nordlige USA oppstod samtidig en intellektuell og kulturell elite innen den svarte befolkningen, som stod i spissen for kampen mot diskriminering og vold mot svarte.
Borgerrettsbevegelsen (1955–1968) gikk inn for å avskaffe rasistisk diskriminering av svarte, særlig i sørstatene. I 1964 ble Borgerrettsloven vedtatt. Den forbød diskriminering på offentlige steder og i arbeidslivet. Stemmerettsloven fra 1965 gav de føderale myndighetene større makt over gjennomføringen av valg for å sikre at svarte fikk stemme. I 1966 oppstodBlack Power-bevegelsen, som var aktiv til1975 og hadde som mål å øke svartes politiske makt, forbedre deres økonomiske stilling og frigjøre dem fra de hvites makt.[16]Black is beautiful-bevegelsen i 1960- og 1970-årene bidro til å gjøre yngre svarte stolte av sin svarthet og de historiske båndene til Afrika, og avviste det de så som en underdanig holdning til hvite blant den eldre generasjonen.
Siden 1970-årene har det oppstått en stadig voksende afroamerikansk middelklasse. Statistisk sett er afroamerikanerne fortsatt underrepresentert innen politikken og i ledende stillinger i samfunnet, sammenlignet med hvite nordamerikanere. Samtidig er afroamerikanere overrepresentert på statistikk over narkotika, kriminalitet og fattigdom. Av personer som sitter i fengsel i USA utgjør svarte amerikanere den klart største etniske gruppen.
I 2008 bleBarack Obama valgt til president i USA, som den første med svart afrikansk bakgrunn, om enn utypisk for de fleste svarte amerikanere. Faren hans varkenyaner,moren hvit amerikaner. I tillegg har han etarabisk fornavn og tilbrakte 4 år av barndommen iIndonesia. Obama selv har beskrevet seg som av «blandingsrase» (mutt).[17]
I 1790, da den første amerikanske folketellingen ble holdt, utgjorde svarte amerikanere, både slaver og frie, ca. 760 000 mennesker, rundt 19,3 % av befolkningen. I 1860, ved starten på den amerikanske borgerkrigen, hadde antallet svarte amerikanere økt til 4,4 millioner, men prosentandelen hadde sunket til 14 % av befolkningen i landet. Det overveiende flertallet var slaver, mens bare 488 000 var «freemen», frie. I 1900 hadde den svarte befolkningen blitt doblet til 8,8 millioner.
I 1910 bodde rundt 90 % av alle svarte i sørstatene, men store antall flyttet nordover for å søke bedre jobbmuligheter og leveforhold, og for å unnslippe rasistiske lover og rasemotivert vold i sørstatene. «Den store migrasjonen», som den ble kalt, varte helt fra 1890-årene til 1970-årene. Fra 1916 og frem til 1960-årene flyttet mer enn seks millioner svarte nordover. Men i 1970- og 1980-årene snudde trenden.
Tabellen under viser hvordan den svarte amerikanske befolkningen relativt sett ble redusert i forhold til andre etniske grupper frem til 1930, og siden har økt.
I 1990 hadde den afrikansk-amerikanske befolkningen nådd 30 millioner og utgjorde 12 % av befolkningen, omtrent samme andel som i 1900.[19] Per 2006 utgjorde den afrikansk-amerikanske befolkningen 12,9 av befolkningen ifølgeCIA World Factbook. Definisjonen av afrikansk-amerikanere har likevel vært omstridt i flere tiår.
Ved folketellingen i 2000 bodde 54,8 % av svarte amerikanere i sørstatene. 17,6 % bodde i nordøst og 18,7 % i midtvesten. Bare 8,9 % av svarte amerikanere bodde i de vestlige statene. Vesten har likevel en betydelig svart befolkning i visse områder.California har USAs femte største afroamerikanske befolkning, etterNew York,Texas,Georgia ogFlorida. Ifølge folketellingen i 2000, oppgav 2,05 % av svarte amerikanere også å ha latinamerikansk opprinnelse. Mange av disse er immigranter eller etterkommere etter immigranter fraBrasil,Puerto Rico,Den dominikanske republikk,Cuba og andre latinamerikanske land.
De eneste egenrapporterte gruppene som er større enn afroamerikanere erirsk-amerikanere ogtysk-amerikanere.[20] Fordi de fleste afrikansk-amerikanere nedstammer fra slaver, og man sjelden vet hvor i Afrika forfedrene kom fra, velger noen å identifisere seg bare som amerikanere.
Rundt 58 % av afroamerikanere bodde i byområder i 2000. Med over 2 millioner svarte, hadde New York City den største afroamerikanske bybefolkningen i 2000.Chicago kommer på andreplass, med nesten 1,6 millioner afroamerikanske innbyggere, eller 18 % av befolkningen. Blant byer med mer enn 100 000 innbyggere, haddeGary i Indiana den prosentmessig største svarte befolkningen, med 84 %. Gary ble fulgt avDetroit (82 %). Andre store byer med afroamerikansk majoritet erNew Orleans (67 %),Baltimore (64 %)Atlanta (61 %),Memphis (61 %) ogWashington, D.C. (60 %).
Religion blant afrikansk-amerikanere Basert på Pew Forums undersøkelser[21]
Antall afroamerikanske muslimer ligger mellom 2 og 2,5 millioner.[28][29]Afroamerikanere utgjør anslagsvis 30 % av alle muslimer i USA.[30][31][32] De fleste er konvertitter, og utgjør den største gruppen konvertitter med 59 % etter hvite som utgjør 34 %[33] 48 % var sunnimuslimer, 34 % var ikke tilknyttet noen spesiell retning og 15 % tilhørte andre retninger (herundersjia ogNation of Islam)[33]. Mange har konvertert fra Nation of Islam til mainstream-islam de siste årtiene, og sluttet seg tilAmerican Society of Muslims. Det er rundt 250 000 tilhengere avWarith Deen Mohammed, og mellom 10 og 20 000 tilhørerLouis Farrakhans gjenopplivede svarte separatistsekt Nation of Islam.
^Tabellen viser den afrikansk-amerikanske befolkningen i USA over tid, basert på amerikanske folketellinger (tall fra 1920 til 2000 er basert på tall gjengitt iTime Almanac 2005, s. 377.)
^abWilliam Henry James, Stephen Lloyd Johnson (1997).Doin' drugs: patterns of African American addiction. University of Texas Press. pp. 135.ISBN 0292740417.
^Roger Finke, Rodney Stark (2005).The churching of America, 1776-2005: winners and losers in our religious economy. Rutgers University Press. pp. 235.
^Alfred Abioseh Jarrett (2000).The impact of macro social systems on ethnic minorities in the United States. Greenwood Publishing Group. pp. 235.ISBN 0275938808.
^Robert A. Burns (2008).Catholic Spirituality and Prayer in the Secular City. University Press of America. pp. 82.ISBN 0761841288.
^Gary Laderman, Luis D. León (2003).Religion and American cultures: an encyclopedia of traditions, diversity, and popular expressions. ABC-CLIO. pp. 127.ISBN 9781576072387.
^Rosemary Skinner Keller, Rosemary Radford Ruether, Marie Cantlon (2006).Encyclopedia of Women and Religion in North America. Indiana University Press. pp. 752.ISBN 0253346851, 9780253346858
