| Østmarkmus | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Nomenklatur | |||
| Microtus levis[1][2] Miller,1908 | |||
| Synonymi | |||
| M. rossiaemeridionalis, M. epiroticus, M. subarvalis | |||
| Populærnavn | |||
| østmarkmus | |||
| Klassifikasjon | |||
| Rike | Dyreriket | ||
| Rekke | Ryggstrengdyr | ||
| Klasse | Pattedyr | ||
| Orden | Gnagere | ||
| Familie | Hamsterfamilien | ||
| Slekt | Microtus | ||
| Miljøvern | |||
| IUCNs rødliste:[3] | |||
ver 3.1 LC —Livskraftig | |||
| Økologi | |||
| Habitat: | på Svalbard: gresskledde skråninger under fuglefjell | ||
| Utbredelse: | østlige Europa og tilstøtende deler av Asia; iNorge bare vedIsfjorden påSvalbard. Sekart | ||
Østmarkmusa,Microtus levis, er den eneste smågnageren med fast bestand på Svalbard. Hit har den kommet med menneskelig hjelp, trolig som blindpassasjer mellom 1920 og 1960 på sovjetiske skip som fraktet høy til sovjetiske bosetninger vedIsfjorden. I dag har den etablert en bestand som har sitt kjerneområde ved Fuglefjella ved Isfjorden.
Østmarkmus er en nær slektning avmarkmus ogfjellmarkmus, som lever på det norske fastlandet. Tidligere trodde man at "svalbardmusene" tilhørte artensørmarkmus, og det var først i 1990 at genetiske studier avslørte at det egentlig dreide seg om østmarkmus. Alle de nevnte artene er svært like av utseende og vanskelig å artsbestemme sikkert uten grundige undersøkelser. Østmarkmus har 2n = 54kromosomer.
Østmarkmusas nærmeste naturlige utbredelsesområde ligger 20 breddegrader lenger sør enn leveområdet på Svalbard. Den er altså opprinnelig ikke en høyarktisk art, og det er i utgangspunktet overraskende at den har klart å etablere seg på Svalbard. At den faktisk har klart det, tyder på en stor tilpasningsevne.
Det naturlig utbredelsesområdet omfatter store deler av østlige Europa nordover til sørligeFinland. Vestgrensa går fraLitauen gjennomBelarus,Ukraina,Moldova,Romania,Bulgaria,Serbia ogNord-Makedonia. Den finnes sørover til nordligeHellas,Anatolia ogIran, og østover til aller lengst vest iSibir ogKasakhstan.[3]
Bestandens kjerneområde på Svalbard er knyttet til helt spesielle biotoper med fuglegjødslede gresskråninger ved Fuglefjella mellom Grumantbyen og Bjørndalen. Hele bestanden finnes langs en 20 km lang, smal stripe langs Isfjorden, mellom Longyearbyen og Barentsburg. Forekomsten i Longyearbyen er neppe stabil, men avhengig av gjentatte innvandringer fra kjerneområdet.
I sitt naturlige utbredelsesområde graver østmarkmusa store gangsystemer i bakken (på samme måte som markmus og fjellmarkmus). På Svalbard er dette normalt ikke mulig på grunn av tele store deler av året, og fordi opptint jord om sommeren ofte er vasstrukken. I området ved Fuglefjella lever den derfor særlig inne i steinurer. Her er den beskyttet mot sin eneste naturlige fiende på Svalbard, polarreven, og til en viss grad mot det barske klimaet.
Det er likevel klimaet som styrer bestandssvingningene hos østmarkmus på Svalbard. I perioder med regn om vinteren kan det isolerende snølaget bli redusert, samtidig som føden blir vanskelig tilgjengelig som følge av ising. I slike perioder kan nesten hele bestanden omkomme. Det er da bare i den høyeste delen av leveområdet (inntil 600 moh.), der nedbøren også i milde vinterperioder faller som snø, at en liten rest av bestanden klarer seg. Disse individene kan imidlertid raskt gi opphav til en ny stor bestand etter kort tid.
Østmarkmusa er meget produktiv. Hunnene kan bli bedekket i en alder av 17 dager. Gjennomsnittlig kullstørrelse er 5,5 unger, og fire kull pr. sesong er vanlig.
Østmarkmusa er en ren planteeter. På Svalbard spiser den først og fremst gressarten polarreverumpe.
I 1999 ble det oppdaget at østmarkmusa på Svalbard er vert for bendelormenRevens dvergbendelorm. Denne parasitten kan medføre alvorlig sykdom hos mennesker. Faren for smitte til mennesker vurderes imidlertid foreløpig ikke som svært stor. Det har likevel blitt diskutert om man bør forsøke å bekjempe parasitten gjennom å legge ut ormekur i åter til polarrev, som er sluttvert for parasitten.
INorsk svarteliste 2007 var østmarkmus vurdert tilhøy risko, men i Norsk svarteliste 2012 og Fremmedartslista 2018 er den nedgradert tillav risiko på grunn av begrenset invasjonspotensial og liten økologisk effekt.[4][5][6]
Denne arten var først kjent somMicrotus subarvalisMeyer, Orlov & Skholl, 1972, men det ble så oppdaget flere eldre navn:Microtus epiroticusOndrias, 1966,Microtus levisG.S. Miller, 1908 ogMicrotus rossiaemeridionalisOgnev, 1924. Artsdatabanken brukerMicrotus levis med støtte iWilson & Reeder's Mammal Species of the World, 3rd edition. Etter at dette verket ble publisert, ble det i 2014 oppdaget at de FilippisArvicola mystacinus fra Iran refererer til denne arten, og Mammal Diversity Database (2021) bruker artsnavnetMicrotus mystacinus(de Filippi, 1865).[3][2][7]
