Havet er ca. 386 000 km² stort. Gjennomsnittsdybden er 53 m. Største dyp, som ligger like nord forGotland, er 459 m.Saltinnhold i sentrale deler av havet er 0,6–1 %.
Det har vært drevet viktigfiske i Østersjøen, men i etterkrigstiden gikk en rekke fiskebestander sterkt tilbake. Forurensing og overfiske ble stimulert av nedgangstidene i de østeuropeiske landene og uklare suverenitetsforhold. I nyere tid har derimot noen arter tatt seg opp igjen.
Det ble i 2007 funnet mulig drivverdige mengderolje i områdene mellom svensk og polsk sektor i den sørøstlige Østersjøen.
I de 12 000 årene Østersjøen har eksistert harbathymetrien ogsaliniteten endret seg. Utviklingen av Østersjøen siden sisteistid er undersøkt ut fra analyser av de marine sedimentene, og dette har vist at Østersjøen både har vært mer fersk og mer salt enn den er i dag. Denne naturlige variasjonen er forårsaket avlandhevinger og -senkinger, endringer i vannstand og klimatiske variasjoner, som har bevirket større eller mindre åpning fra Østersjøen til åpenthav og større eller mindre vannbidrag til Østersjøen. Med de hydrografiske endringene har også biologien endret og utviklet seg. Selv gjennom de siste 100 år er det observert betydelige endringer i Østersøens salinitet.
Da isdekket trakk seg tilbake fra Sør-Sverige for omtrent 11 000 år siden var Østersjøen et hav med delvis svært forskjellige konturer fra i dag. Gjennomlandheving ble etter hvert utløpene sperret og Østersjøen ble en innsjø. Landet hevet seg rask på denne tiden, beregninger tyder på at det til tider kan ha løftet seg mer enn en meter i høyden hvert år. Når dette gikk over til landsenkning i sørvest oppsto det utløp vedØresund ogStorebælt, som i begynnelsen var både bredere og dypere enn i dag, og dermed fikkAtlanterhavets saltvann bedre tilgang.
Østersjøen ble i 2004, sammen medKattegat og 146 andre områder i verdenshavene, utpekt til «død sone» avFNs miljøprogram på grunn av den store tilførselen avnitrogen og den resulterende oksygenmangelen. I 2011 ble det framlagt planer om å bruke vinddrevne pumper for å pumpe inn oksygen 130 meter under havoverflaten i et forsøk på å gjenopprette et økosystem.[3]
Romerne kalte ØstersjøenMare Suebicum etter det germanske folketsvebere ellerMare Sarmaticum ettersamaterne. Da vikingene seilte over sjøen kalte de denØstsjøen (Austmarr navngis for eksempel iHeimskringla). Siden overtokhansaen iMiddelalderen.Danmark ogDen tyske orden var viktige østersjømakter fram til den svenskestormaktstiden, daSverige tok over som regionens ledende stat. UnderKrimkrigen (1854–1856) førteFrankrike ogStorbritannia fram sine krigsflåter på Østersjøen da de angrepSveaborg i konflikten medRussland. I 1871 bleTyskland forent og store deler av Østersjøens sørkyst ble tysk. Underandre verdenskrig ble Østersjøregionen igjen åsted for konflikt, da Tyskland og det daværendeSovjetunionen okkuperte Polen og debaltiske statene. Verdens største skipskatastrofe inntraff den 30. januar 1945, da fartøyet«Wilhelm Gustloff» ble torpedert utenfor Stolpmündebankene sør i Østersjøen og tok med seg over 9000 mennesker ned i dypet. Underden kalde krigen lå Østersjøen i grenselandet mellom øst og vest. I årene 1969–1988 var det uenighet mellom Sverige og Sovjetunionen omgrenseoppdragingen til havs i Østersjøen.
Påfinsk benyttes også termen «Österhavet» (Itämeri) på grunn av Finlands lange felles historie med Sverige. I Estland heter havet «Vesterhavet» (Läänemeri).
På engelsk benyttes navnet «Baltiske hav» (Baltic Sea) på samme måte som på de fleste andre språk, for eksempellatvisk (Baltijas jūra),litauisk (Baltijos jūra),latin (Mare Balticum),fransk (Mer Baltique),italiensk (Mar Baltico),portugisisk (Mar Báltico),spansk (Mar Báltico),polsk (Morze Bałtyckie ellerBałtyk),kroatisk (Baltičko more),russisk (Baltijskoje More (Балтийское море)) ogungarsk (Balti-tenger). I eldre tid har riktignok mange språk, blant annet russisk, brukt navn som tilsvarer det tyskeOstsee.
Østersjøen er et havøkosystem som i likhet med mange andre er sterkt påvirket av mennesker, blant annet gjennom jordbruk og fiske. Noen problemer som har fått spesiell oppmerksomhet de siste tiårene er overgjødsling, overfiske og miljøgifter. Det er samtidig et grunt hav med myebrakkvann med lav vanngjennomstrømning og et relativt lite antall arter, noe som gjør det til et spesielt følsomt og sårbart økosystem.
Østersjøen ble på den siste delen av 1900-tallet rammet av en betydelig overgjødsling gjennom tilførsel av næringsstoffer. I deler av Østersjøen harsiktedypet minsket fra cirka 10 meter i 1914–1939 til 7 meter i perioden 1969–1991.[6] Hvorvidt det erfosfor,nitrogen eller begge disse som på lang sikt styrer algetilveksten i ulike deler av Østersjøen råder det delte meninger om.[7] Når næringsstoffer tilføres øker algetilveksten, som etter hvert resulterer i at dødt organisk materiale faller til bunnen. Der forbrukes oksygenet av nedbrytere, oghypoksi (surstoffmangel) oppstår. I det oksygenfattige miljøet frigis tidligere bundet fosfor fra sedimentet, noe som forverrer algeoppblomstringene. Dessuten ligger vannet i Østersjøen i to sjikt med lite blanding. Øverst ligger vann med lav saltinnhold og under dette ligger et mer saltholdig vannlag. Grensesjiktet mellom ferskere og saltere vann ved cirka 75 meters dyp kalleshaloklin. Siden begynnelsen av 1980-tallet har store innslipp av oksygenrikt saltvann fra Kattegat skjedd mer sjelden enn tidligere og dette har bidratt til problemene med svekket sirkulasjon og oksygenmetning av bunnvannet. Østersjøen er således rammet av oksygenmangel både som følge av overgjødsling og minsket vanninnstrømning gjennom Øresund og beltene.
Tradisjonelt er det temperatur og saltholdighet som har vært bestemmende for planktonsammensetningen, som i sin tur påvirker fisker og andre større arter. Dette har forandret seg siden 1990-tallet gjennom økningen avbrisling, som lever avplankton. En grunn til at mengden av brisling har økt så kraftig er ifølge forskere at torskefisket har minsket mengden avtorsk, som normalt holder bestanden av brisling nede.[8]
^Sandén, P. och Håkansson, B., 1996. Limnology and Oceanography, 41: 346–351.«Arkivert kopi»(PDF). Arkivert fraoriginalen(PDF) 13. juli 2007. Besøkt 23. mars 2007.
.jpg)
