Det østerriksk-ungarske monarki,[a] kortØsterrike-Ungarn, uformelt også kalt det keiserlige og kongelige dobbeltmonarki, var enrealunion iHabsburg-rikets siste fase i Mellom- og Sørøst-Europa i tidsrommet mellom 1867 og 1918. Det besto fra og med omdannelsen avkeiserriket Østerrike til et statsforbund på grunnlag avDen østerriksk-ungarske utligning av den 8. juni 1867 (implementert i Østerrikes forfatning den 21. desember 1867) og inntil Ungarn trådte ut av realunionen den 31. oktober 1918.
Monarkiet var en sammensetning av to stater: De i Riksrådet representerte kongeriker og land, uoffisieltCisleithania (først fra 1915 offisielt kalt Østerrike), og Den hellige ungarske Stefanskrones land, uoffisieltTransleithania, ellers Ungarn. Hertil kom områdetBosnia ogHercegovina, som Østerrike besatte i 1878, og som etter lange forhandlinger ble innforlivet monarkiet somkondominium i 1908. De forfatningsrettslige utligningsavtalene sikret begge delstatene likeberettigelse i deres forhold til hverandre, i form av en realunion. Felles statsoverhode var keiseren av Østerrike og den apostoliske konge av Ungarn avhuset Habsburg-Lothringen. Fra 1867 til 1916 hersketFrans Joseph I, deretter hans grandnevøKarl I/IV til 1918.
Den østerriksk-prøyssiske krig ble utkjempet i 1866 mellom keiserriket Østerrike og kongeriketPreussen om lederskapet iDet tyske forbund. Krigen er også kalt den tyske krig, den tyske broderkrig og samlingskrigen. Den endte med Preussen og alliertes seier over Østerrike. Preussen overtok dermed den lederposisjon blant de tyske statene som Østerrike tidligere hadde hatt, og grunnlaDet nordtyske forbund. Året etter ble Østerrike-Ungarn opprettet.
For de andre tysktalende statene ble det dermed den «lilletyske løsning» som ble valgt, da Tyskland ble samlet som nasjonalstat underden fransk-prøyssiske krig få år senere, altså uten de tyske områdene i Østerrike-Ungarn.[klargjør]
Mot den andre grensen påDen italienske halvøy hadde også Østerrike mistet innflytelse. Den generelle nedgangen i innflytelse i Europa for Østerrike ga derfor grunnlaget for at radikale grep måtte tas.
Bakgrunnen for dannelsen av realunionen var et kompromiss mellom tyskerne i Østerrike-Böhmen ogmadjarene i Ungarn. Selv om tyskerne utgjorde mindre enn halvparten av befolkningen i Østerrike og madjarene tilsvarende i Ungarn, hadde de to gruppene kontroll over de andre folkeslagene i områdene. I Østerrike var dette italienere, slovenere, tsjekkere, polakker ogrutenere (dagens vest-ukrainere), og i Ungarn var det slovaker, kroater, bosniere, serbere ogtranssilvanere (rumenere).
Den østerrikske og ungarske delen av realunionen var ellers likestilt, de hadde sine egneparlamenter ogforfatninger og brukte sine egne språk, og blandet seg ikke i hverandres anliggender. De var knyttet sammen kun gjennom en felles hersker.
Østerrike-Ungarn var veldig dominerende i Sentral-Europa og på det nordvestligeBalkan. Det var regnet som en av Europas fem stormakter. men var i motsetning til de fire andre (Storbritannia, Frankrike,Det tyske keiserdømmet ogDet russiske keiserdømmet) et multietnisk lappeteppe. Staten hadde ingen klar etnisk majoritet og ble derfor oppløst etter første verdenskrig, da seierherrene mente at hvert folkeslag i størst mulig grad skulle ha sin egen nasjonalstat.
Til den østerrikske delen,Cisleithania, hørte de habsburgske arvelandene,Böhmen,Mähren,Syd-Schlesien,Galicia og Lodomeria,Bukovina,Salzburg,Istria ogDalmatia. Det egentlige Ungarn, som inkluderte det nåværende Slovakia, utgjorde sammen med Siebenbürgen (Transilvania), Slovenia og Kroatia den ungarske delen av riket. Bosnia-Hercegovina var fra 1908 et felles område, et kondominium, for Østerrike og Ungarn.
Imperiet hadde i motsetning til de andre stormaktene nesten ingen landområder/kolonier utenfor Europa, kun en garnison iTianjin i Kina. Denne kolonien hadde landet fått som del avÅttenasjonsalliansen, som sammen slo nedbokseropprøret.
Etter omorganiseringen av det østerrikske keiserriket i 1867 fikk den ungarske riksdelen (Transleithania) større selvstendighet.Den østerrikske riksdelen (Cisleithania) bestod av femten såkalteKronländer («kronland»).Selv om disse ikke varautonome, hadde mange av disse rettslige særtrekk og var derfor heller ikke rene forvaltningsdistrikter.
Ambisjonene Østerrike-Ungarn hadde for Italia og Tyskland ble på slutten av 1860-årene kvalt av fremveksten av nye nasjonale krefter. Samtidig førte nedgangen og mislykkede reformer avDet ottomanske riket til voksende slavisk motstand i det okkuperteBalkan, og Russland og Østerrike-Ungarn så dermed en mulighet til å utvide i denne regionen. I 1876 tilbød Russland ovenfor Østerrike-Ungarn at man delte Balkan mellom seg, men Andrássy mente for Østerrike-Ungarn allerede var en «mettet» stat og at de ikke kunne takle flere områder. Hele monarkiet ble dermed trukket inn i en vanskelig posisjon med tanke på diplomatisk balansegang. Dette startet først under Andrássy, med tanke på provinsen Bosnia og Hercegovina, en overveiende slavisk område av Det ottomanske riket, som ble overført til østerriksk-ungarsk kontroll i 1878, avBerlin-kongressen. Ustabiliteten dette medførte endte til slutt opp med krig, etterdrapet på erkehertug Franz Ferdinand av Østerrike ved Sarajevo i 1914.
Østerrike-Ungarn deltok på samtlige fire fronter i Europa under første verdenskrig: PåBalkanfronten,østfronten ogItaliafronten var de direkte involvert fra første øyeblikk siden kampene foregikk i deres grensetrakter, mens man fra 1918 hjalpkeiserriket Tyskland påvestfronten etter man (som del avSentralmaktene) hadde vunnet på østfronten. Resultatet av seieren i øst var en skuffelse:freden i Brest-Litovsk gav Tyskland kontroll over enorme områder, mens Østerrike-Ungarn ble innsnevret. Før krigens avslutning i november 1918 ble det også klart at man hadde tapt både Italia- og Balkan-fronten.
Etter første verdenskrig, der Østerrike-Ungarn var på den tapende side, ble keiserriket splittet opp. Oppsplittingen ble først regulert iSaint-Germain-traktaten (1919), som satte vilkår for den nye republikken Østerrike. Ungarn erklærte seg uavhengig fra Østerrike i november 1919 og var dermed ikke omfattet av traktaten. I 1920 komTrianon-traktaten, som regulerte vilkår også for det tidligere ungarske kongedømmet: Ungarn og Tsjekkoslovakia ble nye stater, mens resterende områder kom underKongeriket av serbere, kroater og slovenere, Romania og den nyopprettedeAndre polske republikk.Kongeriket av serbere, kroater og slovenere endret i 1929 navn til Kongeriket Jugoslavia.
nb: De i Riksrådet representerte kongeriker og land og Den hellige ungarske Stefanskrones landty:Die im Reichsrat vertretenen Königreiche und Länder und die Länder der heiligen ungarischen Stephanskroneun:A birodalmi tanácsban képviselt királyságok és országok és a magyar Szent Korona országai
I årene før første verdenskrig var datidens vurdering at Østerrike-Ungarns var en konstruksjon som ikke passet i en moderne verden. Denne vurderingen var rådende både internt i Østerrike-Ungarn og ellers i Europa. Over tid har denne oppfatningen endret seg, ikke minst etter andre verdenskrig og de brutale etniske rensingene i Sentral- og Øst-Europa under og etter krigen.[1] At Østerrike-Ungarn som multinasjonal stat hadde en sentral posisjon for hvordan europeisk politisk historie utviklet seg i perioden mellomrevolusjonene i 1848 og avslutningen påandre verdenskrig i 1945.[klargjør][2]
.svg)
.svg)
.svg)
.svg)
.svg)
