Æsops fabler,Esops fabler eller pålatinAesopica (gresk Μῦθοι Αἰσώπειοι) er en samlingmoralske fortellinger ellerfabler fraden greske antikken som ifølge folketradisjonen opprinnelig skal ha blitt fortalt avÆsop, enfrygisk slave som levde på øyaSamos fra620 til560 f.Kr. De korte, poengterte fablene handler ofte omdyr medmenneskelige egenskaper, men også om folk, planter og naturkrefter, og representerer folkelig vidd og livsvisdom. De er både underholdende og belærende, og har blant annet blitt benyttet som moralske lærestykker ibarneoppdragelsen. Fablene ble først nedskrevet avDemetrios fra Faleron på 300-tallet f.Kr, men samlingen har siden blittgjendiktet, omdiktet og utvidet, og blitt fortalt både påvers og somprosa i en mengde versjoner i den vestlige litteraturen. Fremdeles utgis nye utgaver av den gamle greske folkeboka over hele verden, oftest sombarnebok med nyeillustrasjoner og forskjellig utvalg av fortellinger.
En vet ingenting om Æsops liv bortsett fra at han skal være opphavet til de gamle greske fablene. Mange av historiene i samlingen, for eksempelReven og druene («høyt henger de og sure er de!»),Skilpadden og haren ogHyrdegutten og ulven (ellerGutten som ropte ulv) er fortsatt velkjente fortellinger den dag i dag.
Æsops fabler var opprinneligmuntlige fortellinger som må ha vært populære langt tilbake i tid i antikkens Hellas. Den første skriftlige samlingen en kjenner til ble nedskrevet på prosa avDemetrios Falereus på 300-tallet f.Kr.. Denne har senere gått tapt. Den romerske fabeldikterenBabrius skrev fablene på vers pågresk på100-tallet e.Kr. og denne samlingen eksisterer fortsatt. Det finnes også enlatinsk utgave nedtegnet av den romerske fabeldikterenFædrus som gjorde fablene til en del av sine egne samlinger på vers en gang mellom år 1 og 50 e.Kr. Hans samling ble toneangivende for all senere fabeldiktning. En munk fra1300-tallet,Maximus Planudes, ordnet en biografisk samling avÆsops fabler.
Det moralfilosofiske sluttpoenget i fablene til Æsop, på gresk kaltepimythion («fabelord»), ble lagt til i ettertid og hører ikke til i de opprinnelige greske versjonene. IfølgePlaton versifiserteSokratesÆsops fabler tiden før sin henrettelsen, og han kan dermed være opphavsmannen til det moralfilosofiske sluttpoenget.[1]
Det har blitt foreslått at ensura eller et kapittel iKoranen med tittelenLuqman kan referere til Æsop som var en velkjent figur iArabia påMuhammeds tid.
Den første trykte boka påengelsk med Æsops fabler ble oversatt og utgitt av William Caxton i1484. Den tidligste svenske utgaven er fra1603.
Flere forfattere har gjendiktet eller blitt inspirert av fablene til Æsop. Den franske dikterenJean de La Fontaine (1621–1695) utgav fra 1668 til 1694 tolv bøker under samletittelenFables, korte, ofte humoristiske dyrehistorier på vers direkte inspirert av Æsops fortellinger og andre antikke og folkelige fabler. Hans enkle, men formfullendte fabler er blitt Frankrikes mest siterte vers. Også den russiske dikterenLeo Tolstoj har skrevet frie versjoner av flere av Æsops fabler.
_-_Foto_G._Dall%2527Orto_5_ago_2006.jpg)
Av norske utgaver avÆsops fabler kan nevnesTilla ogOtto Valstads oversettelse fra 1918 (gjenutgitt i modernisert språkdrakt i 1962),Herman WildenveysÆsops fabler i norske dikt fra 1941,Hanna WiigsEsops fabler ogJohs. A. Dalesnynorsk-utgave av den samme teksten, begge fra 1951 (gjenutgitt i 1970) og med illustrasjoner avReidar Johan Berle, ogMentz SchulerudsÆsops fabler. 143 moralske fortellinger fra 1975 (gjenutgitt med litt færre fabler i 1990 og 1995).Æsops fabler har også blitt oversatt til norsk fra flere internasjonale utgaver, ofte med store illustrasjoner og et mindre utvalg fabler.
