| «Rurik» | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Karriere | |||
| Land | Russland | ||
| Flaggstat | Russland | ||
| Skipstype | Panserkrysser | ||
| Oppkalt etter | Rurik | ||
| Klasse | ingen verdi | ||
| Bygget | ved Baltijski zavod | ||
| Kjølstrekking | 19. mai 1890 | ||
| Sjøsatt | 22 oktober 1892 | ||
| Operativ | Mai 1895 | ||
| Skjebne | Sunket den 14. august 1904 | ||
| Hjemmehavn | Vladivostok | ||
| Tekniske data | |||
| Deplasement | Design: 10 993 tonn Bygget: 11 960 tonn | ||
| Lengde | 412 fot (126 m) (L.P.P.) | ||
| Bredde | 67 fot (20 m) | ||
| Dypgående | 26 fot (7,9 m) | ||
| Framdrift | 8 dampkjeler 4 trippelekspansjonsmotorer To propellaksler 13 250 hestekrefter | ||
| Hastighet | 18 knop (33 km/t) | ||
| Rekkevidde | 6 700 nautiske mil (12 400 km) på 10 knop (19 km/t) | ||
| Pansring | Panserbeltet: 200 til 300 mm tykkelse Panserdekket: 50 til 75 mm tykkelse Kommandotårnet: 150 mm tykkelse | ||
| Bestykning | 4 x 203 mm/35 cal 16 x 152 mm/45 cal 6 x 120mm/45 cal hurtigskytende kanon 6 x 47mm/43 cal 10 x 37mm/23 cal 6 x 15 tommer (381 mm) torpedorør | ||
| Mannskap | 719 offiserer og sjømenn | ||
«Rurik» (Рюрик) var enpanserkrysser bygd for den russiske keiserlige flåten i1895. Krigsfartøyet var døpt til ære for den legendariskeværingenRurik (ca830–ca879) som er sagt å ha grunnlagt begynnelsen på det russiske riket. Underden russisk-japanske krigen (1904–1905) ble skipet senket underslaget ved Ulsan 14. august 1904. Som den førstekrysseren med etdeplasement på mer enn 10 000 tonn, vakte «Rurik» bestyrtelse hosdet britiske imperiet som ikke hadde noe tilsvarende mot et skip beregnet påkrysserkrig på de store havene. Som svar på denne trusselen som i ettertid vist seg å være noe overdrevet, blePowerful-klassen bygd på foranledning avadmiraliteten.
Krimkrigen mot de europeiske stormakteneStorbritannia ogFrankrike hadde sluttet med et ydmykende nederlag sett med russiske øyne, spesielt hos den russiske admiraliteten som realiserte at den britiske overmakten var så stort at de russiske sjøkreftene ikke strakk til.[1] Deres rivaler kunne alltid bygge flere krigsfartøyer enn russerne selv, slik at det ikke lønnet seg å ha en offensiv strategi, dermed ble den fremtidige strategien for den russiske flåten stort sett defensiv for forsvar av hovedstadenSt. Petersburg. StorfyrsteKonstantin Nikolajevitsj, den yngre sønnen av tsarNikolaj I som hadde vært utdannet som sjømann og sjøoffiser, hadde befalet over Østersjøflåten under krigen, og skulle blistoradmiral i 1857 for den russiske marinen. Konstantin gikk inn for den defensive strategien med panserkledte fartøyer, deriblantmonitorer i kloss samarbeid med kystbefestningene, men ønsket også at Russland fremdeles skulle ha en merkbar innflytelse på verdenshavene.
Det engelske begrepetcommerce-raiding betyr i korthet krig mot fiendtlig handelsvirksomhet ved å gjøreraid påhandelsskip i håp om å lamslå sjøfarten og deretter sette ett økonomisk press på fienden, som senere er kjent somkrysserkrig. Det er en fortsettelse avkaperfarten, men i statlig regi med regulære krigsfartøyer som skulle oppbringe handelsfartøyer enten for erobring eller ødeleggelse, og ble ført med stor suksess avsørstatene under denamerikanske borgerkrigen 1861–1865, da den nordamerikanske handelsflåten ble desimert av raske krigsfartøyer som CSS «Alabama». Konstantin begynte et byggeprogram for dette sjømilitære formålet som skulle vedvare gjennom resten av århundret, først med armerte dampdrevneklippere, deretter korvetter og sidenkryssere, som ville ha en avskrekkende virkning mot potensielle fiender. Dette ble demonstrert i året 1863 daet polsk opprør nok en gang var slått ned til protester fra Storbritannia og Frankrike, samtidig som det var spenning mellomnordstatene og britene under borgerkrigen. En flåtedemonstrasjon fant sted med to skvadroner sendt tilNew York ogSan Francisco. De amerikanske myndighetene oppfattet disse som en advarsel til de to maktene om å holde seg utenfor konflikten.[1]
Denne flåtedemonstrasjonen ble ansett for å være en suksess av russerne som deretter konsentrerte seg om den nye strategien om å opprettholde en flåte av havgående krigsfartøyer med stor aksjonsradius beregnet på anslag mot fiendtlige handelsskip enten under seil eller dampkraft med kull som drivstoff. Eldre fregatter med treskrog ble erstattet av nye kryssere med skrog i jern eller stål med god beskyttelse og stor lastekapasitet for kull som den første panserkrysseren «General Admiral», som hadde plass for 1 000 tonn.[2] Dette skulle bli viktig ettersom nye internasjonale traktater somnøytralitetslover skulle gjøre det vanskeligere å søke tilflukt i nøytrale havner for kull, etterforsyninger og reparasjoner. Krigsskip som skulle gjøre raid på handelsskip, måtte dermed være til sjøs i lengre perioder med umettelig behov for påfylling av kull for deres tørste og ineffektive maskiner. Dessuten hadde russerne fått bedre råd på seg til å bygge flere og sterkere krigsskip, og man foretrakk slagskip fremfor kryssere etter 1882.[3]
For å kompensere det nye byggeprogrammet etter 1882, ble den patriotiske «De frivilliges flåte» med armerte sivilfartøyer (hjelpekrysser) integrert i marinen i 1883, men som svar på den voksende trusselen mot egen sjøfart som knyttet sammen det britiske imperiet, blearmerte kryssere med et panserdekk utviklet og tatt i bruk av britene.[4] I slutten av 1880-årene skulle russerne deretter gjenta byggingen av større kryssere som kunne møte og overvinne armerte kryssere under deres raid på verdenshavene.
MTK (Morskoi Tekhnicheskii Komitet, den maritime komiteen for teknikk) skulle under normale omstendigheter utarbeide spesifikasjoner for bygging av skip som skulle utarbeides i deres design i tråd med MTKs retningslinjer.[5] Admiral Ivan Shestakov som direktør av marineministeriet, utarbeidet sine egne spesifikasjoner for et design som ble overført til det baltiske skipsverftet (Baltiysky Zavod) iSt. Petersburg ved å ta en omvei rundt MTK. Shestakovs spesifikasjoner har forsvunnet i ettertid, men han hadde ønsket seg et skip som kunne reise fraØstersjøen tilVladivostok uten bunkring av nytt kull.[5] Det ser ut til at Shestakov ønsket seg et design som lignet på panserkrysseren«Pamiat Azova» som var under bygging på skipsverftet. Som respons på admiralens spesifikasjoner, ble et designutkast utarbeidet av skipskonstruktør N. E. Rodionov på skipsverftet om et skip på 9 000 tonn og åtte tommer tykkelse på panserbeltet.
Utkastet ble sendt til ministeriet i juli 1888 og deretter til MTK i november det samme året, men ble avvist muligens på grunn av en konflikt med Shestakov og storadmiral Aleksej Aleksandrovitsj omkring skipsbyggingen.[5] Rodionov så for seg høy toppfart opptil 18,5 knop og stor kapasitet for kull i et langt og smalt skrog på 420 fot lengde og 61 fot bredde, som skulle ha en rekkevidde på 20 000 nautiske mil (37 000 km).[5] Komiteen kritiserte både lengden på designet og beregningen av den mulige rekkevidden uten bunkring. Shestakov døde i desember 1888, etterfulgt av admiral N. M. Chikhachev som sluttet seg til MTK. Som et resultat av dette ble det opprinnelige utkastet droppet til fordel for skipskonstruktør N. E. Kuteinikov.
Kuteinikovs design var mer moderat enn det forrige. Toppfarten skulle være på 18 knop (33 km/t) med en rekkevidde på 10 000 nautiske mil (20 000 km) som en fortsettelse av Rodionovs design som tok utgangspunkt i «Pamiat Avoza» på 6 674 tonn[6], som hadde rigging, tre skorsteiner og en bestykning på to 203 mm og tretten 152 mm kanoner på værdekket og batteridekket. Bare hovedskytset hadde beskyttelse i form av panserskjold. Det nye skipet skulle ha den samme bestykning, men forsterket til fire 203 mm kanoner (to forut og to akterover) i hversponson, seksten 152 mm kanoner oghurtigskytende kanoner i form av tjue 47 mm og ti 37 mm kanoner. Med disse hurtigskytende kanonene skulle man overvelde mindre fiendtlige skip med et regn av granater.[5] På lengre tokter uten bunkring måtte panserkrysseren ha rigging som enbark med tre master. Panserbeltet ble forsterket til ti tommer tykkelse (254 mm) for bedre beskyttelse mot fiendtlige prosjektiler fra andre kryssere.
Det var to forskjellige design på det endelige utkastet, det ene på 9 000 tonn, det andre på 10 000 tonn, som ble lagt fram for komiteen den 13. juli 1889. Det siste ble valgt som det beste alternativet av MTK. Designet viste et skip med en lengde på 390 fot og en bredde på 67 fot. Man skulle ha det samme maskineriet som slagskipet «Sinope», to vertikale trippelekspansjonsmotorer (VTE), men under test viste det seg at disse ikke produserte stor nok drivkraft som planlagt. Kuteinikov løste dette ved å pare sammen to trippelekspansjonsmotor for hver propellaksel, men det krevde at skroget måtte forstørres med ytteligere 35 fot i lengden.[7]
Etter komiteen hadde godkjent designet, begynte byggingen av krysseren som skulle hete«Rurik», med kjølstrekkingen den 19. mai 1890. Etter å ha blitt sjøsatt 22. oktober 1892 etter to år, var skipet ikke lenger det samme som planlagt ettersom man hadde modifisert designet og tilføyd nytt materiell som seks 120 mm hurtigsskytende kanoner og nyere 152 mm skyts med L/45 kanonløp.[8] Deplasementet ble deretter større på skipet som hadde tre master, to skorsteiner og et lite forkastell forut med slett dekk og høyt fribord. Deplasementet var forstørret fra 10 933 tonn til 11 690 tonn, og kunne ha kapasitet for 1933 tonn kull. Ettersom «Rurik» skulle angripe fiendtlig sjøfart på verdenshavene var en stor aksjonsradius nødvendig, og med en hastighet på 10 knop kunne skipet ha en rekkevidde på 6 700nautisk mil uten behov for bunkring.[9]
Ved sjøsettingen var «Rurik» den største krysseren i verden med sitt deplasement og en lengde på 126 m iL.P.P. og 132,58 m iL.O.A. samt bredde på 20,42 m og dypgang på 8,30 m.[10] «Rurik» var ikke uten kritikk siden det tok lang tid å få skipet ferdig, og ble ansett for å ha blitt utdatert med sin rigging, utilstrekkelige beskyttelse og bare halvparten av sin bestykning for enbredside. Men krysseren var aldri ment som et kampfartøy beregnet på strid med andre kampfartøyer med like stor stridsverdi ettersom «Rurik» først og fremst var en raider mot fiendtlig sjøfart på grunn av sin aksjonsradius, hastighet og gode egenskaper til sjøs.[8] «Rurik» hadde et uvanlig skrog med entumblehome fra vannlinjen som kurvet innover fram til hoveddekket/batteridekket der den stoppet mot den vertikale skipssiden mot relingen.[8]
Det var en rivende teknologisk utvikling innenfor skipsbygging og fremstilling av pansring som våpen i 1890-årene. «Rurik» ble et engangstilfelle mens det planlagte søsterskipet «Rossia» fra 1893 med det samme designet fikk sterkere beskyttelse, bedre fremdriftsystemer og tre propellaksler. Et tredje søsterskip, «Gromoboi» fra 1895 var basert på forgjengeren, men også forandret for å kunne fungere som en del av en flåteenhet.[11] Til sammen var tre skip bygd som følge av spesifikasjoner om store raiderfartøyer i året 1888, som likevel ble meget forskjellige hver for seg. Improviseringer i framdrift, våpen og beskyttelse betydde en økning i stridsverdi og dermed måtte nyere skip være bedre bestykket og pansret for aktuell strid. «Gromoboi» hadde større stridsverdi enn «Rurik» bare fem år senere.[12]
Hovedskytset på fire 203 mm kanoner ble montert på hver sin sponson forut og akterover langsrelingen til babord og styrbord, og kunne bare beskyte sine mål langs lengderetningen og som sidelengs av «Rurik». Bare halvparten av bestykningen kunne konsentreres om ett mål for en bredside, hvorav to 203 mm og åtte 152 mm samt tre 120 mm kanoner. Langs relingen mellom sponsonene var de tre 120 mm kanoner satt på mindre sponsoner fra værdekket, mens 152 mm kanonene i hoveddekket stakk ut gjennom åpninger i skipssiden. De to forreste kanonene i hoveddekket kunne skyte forut mens de to aktre hadde skytefelt bakover fra akterskipet.
Hurtigskytende kanoner kunne produsere et regn avsprenggranater i løpet av kort tid på motstanderens skip, og for dette formålet hadde man først tenkt seg å ha tjue 47 mm og ti 37 mm kanoner for benyttelse mot mindre krigsfartøyer som handelsskip. Disse kanonene skulle monteres på værdekket langs relingen, på forkastellet og dels på hoveddekket, men i siste liten ble 47 mm kanonene dels erstattet med seks 120 mm hurtigskytende kanoner på ordre av Chikhachev.[8] Dermed fikk «Rurik» en bestykning på seks 120 mm, seks 47 mm og ti 37 mm skyts i tillegg til hovedskytset og det sekundære skytset.
«Rurik» kunne bruke sin bestykning som en stabil plattform i røffsjøgang under dårlig vær med sine gode sjøegenskaper, men hadde også seks torpedorør for 381 mm torpedoer. Besetningen kunne overføre torpedoene til to mindre 14 tonn tungetorpedobåter for selvstendige angrep vekk fra «Rurik».[8]Artilleristene som betjente kanonene hadde begrenset beskyttelse i form av panserskjold på samtlige kanoner på værdekket, mens batteridekket dels var beskyttet av de pansrede skottene som sluttet mot endene og panserbeltet.
Den tekniske definisjonen «panserkrysser» kan ikke helt brukes om «Rurik» og de tidlige forgjengerne av typen i den russiske marinen, som betegnes av britene sombelted cruiser, med et vertikalt panserbelte som den eneste panserbeskyttelse av skrogets vitale komponenter som fremdriftsystemet og ammunisjonsmagasinene. I tillegg til panserbeltet var kommandotårnet også pansret med 152 mm tykkelse mens stevnene hadde panserdekk på tre tommer (75 mm) tykkelse under vannlinjen. Pansringen på skipet var stål forsterket mednikkel, som meget raskt ble utdatert mot nyheter som Harvey-panser og Krupp-panser som ga bedre beskyttelse i bytte mot mindre vekt.
Panserbeltet på skipet (435 fot lengde) var ikke fra stevn til stevn, men 320 fot langt og 6 fot 9 tommer bredt mellom for- og akterskipet som forble ubeskyttet fra vannlinjen til batteridekket.[10] Panserbeltets maksimale tykkelse var på ti tommer konsentrert på seksjonen som beskyttet maskinene, med åtte tommer (203 mm) på delene som beskyttet magasinene, deretter fem tommer (127 mm) på nedre bredd. Endene ble forseglet med tverrgående skott med en tykkelse på ti tommer, som sluttet mot batteridekket som hadde to tommer (51 mm) stål som lå på pansrede skott.[8]
Som ekstra beskyttelse varkull lagret i bunkere vitalt, dermed ble det lagt inn en indre fordeling av kullbunker i skroget rundt de vitale komponentene i tillegg til pansringen. De største sidemonterte kullbunkerne var opptil 13 fot dype, hvilket ga samme beskyttelse som 152 mm pansring avstål. Dessuten ville kullbunkeren være i stand til å redusere eksplosjonseffekten fra en granat og fortrenge nok vann ved lekkasje så en penetrering ikke ville ha øyeblikkelige virkninger.[8] Med tverrgåendeskott som delte skipet i atskilte skrogseksjoner og kullrommene fordelt i skroget, ville «Rurik» med sin pansring ha relativ god beskyttelse.[8]
I sammenligning med den britiske armerte krysseren som hadde panserdekk og kullbunkere som beskyttelse, var den russiske krysseren like godt eller bedre beskyttet.[13]
Som et kombinasjonsfartøy var «Rurik» både etseilskip og etdampskip som en av de sistekryssere med masterigg, som var rigget som en bark med trerå påfokkemasten ogstormasten forråseil ogkryssmast forgaffelseil. Det totale seilvolumet var på 20 000 fot² for de første fire år før dette ble kuttet ned til 6 800 fot² ved å ta bort toppseil på mastene ogklyverene.[8] Ved å føre seil og deretter støtte seg på vindkraft, ble det spart på forbruk av kull over lengre avstander, men idet «Rurik» var sjøsatt, hadde de fleste mariner verden rundt oppgitt masterigg på deres kryssere og mindre fartøyer på verdenshavene.
Originalt skulle «Rurik» ha det samme fremdriftsystemet som slagskipet «Sinope» på 11 000 tonn, som var bygd for Svartehavsflåten, to vertikale trippelekspansjonsmotor på seksten sylindre med en kraft på 13 000 hestekrefter, men under test viste det seg at man ikke oppnådde den ønskede effekten. Man fryktet at det ville være utilstrekkelig for den nye krysseren, så Kuteinikov valgte en britisk løsning; Å pare sammen to VTE om den samme propellakselen. Skipskonstruktør William White forRoyal Navy hadde sjøsatt HMS «Blenheim» i 1890 som den første krysseren med fire VTE motorer i hver sitt motorrom. Dermed kunne man ha dobbel maskinkraft om den samme propellakselen. Den forreste VTE kunne bli slått av mens den aktre VTE fortsatte.[14] Men det mente at skroget måtte forlenges, og motorrommene opptok en meget stor andel av skroget.
Mens «Rurik» var under bygging, valgte russerne å fortsette med den eldre teknologien med sylindre og dampkjele i ett, til tross for den nye Belleville-oppfinnelsen om bruk av dampkjeler med vannrør som var langt mer effektivere.[8] Denne nyheten ble innført på søsterskipet «Rossia» som fikk større hastighet og bedre kraftutnyttelse med større rekkevidde enn «Rurik». Likevel klarte skipet seg godt i sammenligning med sine moderne søstre. Under et «race» fraNagasaki tilPort Arthur i 1902 kunne «Rurik» opprettholde toppfarten på 17,7 knop i 38 timer.[8]
Den totale maskinkraften ombord på «Rurik» overgikk den opprinnelige spesifikasjonen som var på 12 500 hestekrefter, med til sammen 13 326 hestekrefter som ga en toppfart på 18,84 knop under fire prøvekjøring på en bestemt avstand.[8]
«Rurik»s første utenlandsoppdrag var før skipet offisielt var levert. Allerede i juni 1895 kom det til Tyskland for å overvære åpningen avKielkanalen. For britene og andre makter var det første gang man kunne observere det russiske skipet, som skapte bestyrtelse i London, på nært hold. Admiraliteten hadde fått rede på planene om byggingen av to meget store kryssere som skulle være formidable raiderfartøyer i 1891, og det hadde kommet som et sjokk ettersom et byggingsprogram vedtatt under«Naval Defence Act of 1889» var i full gang, slik at det ikke fantes noe effektivt mottiltak. De første planene om et effektivt svar ble skisset i november 1891 og februar 1893 før det ble besluttet å bygge to svære armerte kryssere med sterkere bestykning og større hastighet sammen med en stor aksjonsradius. To skip, HMS «Powerful» og HMS «Terrible», ble kjølstrukket året før «Rurik» formelt var overrekket til den russiske marinen i november 1895.
I mellomtiden hadde de strategiske omstendighetene endret seg. Istedenfor en mulig konflikt på verdenshavene mot det britiske imperiet, var Russland trukket inn i en konfrontasjon medJapan idet fjerne østen etter denførste kinesisk-japanske krig (1894–1895). Kina avstod flere territorialer deriblantLiaodonghalvøya iMandsjuria til den japanske seierherren medShimonosekitraktaten, men de europeiske maktene som hadde engasjerte seg i Kina, grep inn og fikk omgjort avståelsen av Liaodonghalvøya. Istedenfor ble den strategisk viktige halvøya med isfrie havner som Port Arthur, «leiet» av russerne til stor irritasjon for japanerne. Japan hadde fått en velorganisert flåteorganisasjon, som hadde bevist sin verdi mot kineserne, som forsterkes med nyere og sterkere krigsskip for direkte konfrontasjon etter hvert som forholdet med russerne ble dårligere.
Allerede før «Rurik» offisielt var overrekket, ble skipet sendt østover sammen med krysseren «Dmitri Donskoi» og kom til Vladivostok den 24. mai 1896.[15] For resten av hennes karriere skulle «Rurik» aldri forlateStillehavet, med Vladivostok som sin hjembase. Admiral Fjodor Dubasov som kommanderte krysserskvadronen i Stillehavet, befalte ulike modifikasjoner på skipet, inkludert nye dampkjeler og fjerning av rigg. Dette arbeidet fant sted fra vinteren 1900 til juni 1901, men flåtebasen i Vladivostok hadde begrenset kapasitet for annet enn å redusere riggen og ta bort baugspydet.[15] Krysserskvadronen bestod av «Rurik», hennes halvsøstre «Rossia» og «Gromoboi» samt «Bogatyr», som i 1904 kom under kommando av kaptein N. K. Reytsenshteyn.[16]
Bare timer etter meldinger omkrigsutbruddet kom til Vladivostok, dampet de russiske krysserne ut påJapanhavet den 9. februar 1904 for å angripe japansk sjøfart langs den vestre kysten avHonshu. Men det første raidet mot Japan produserte meget lite utover senkningen av handelsskipet «Naganoura Maru» den 11. februar før det blåste opp til storm som tvang russerne tilbake til Vladivostok. De viktigste skipsrutene for den japanske økonomien lå langs den østre kysten av Honshu mot Stillehavet til og fraYokohama,Kobe ogOsaka, mens kommunikasjonene mellom Japan og den koreanske halvøya var påGulehavet eller viaKoreastredet. Til sammenligning var Japanhavet lite trafikkert, og japanerne kunne beskytte deres kommunikasjoner med egne kryssere som var moderne med bedre bestykning.[17] For å true de japanske forsyningslinjene uten å støtte på de japanske panserkrysserne, måtte Reytsenshteyn ta seg ut i Stillehavet gjennom stredene Soya og Tsugaru mellom Honshu ogHokkaido i nordøst eller krysse utenfor den koreanske østkysten helt ned til Koreastredet, i håp om å trekke til seg japanske krigsskip vekk fra Gulehavet.
Raidet utenfor Honshu, som med et avbrudd sluttet utenfor den koreanske havnen Gensan under kontroll av japanerne 26. til 28. februar, provoserte fram et angrep av viseadmiral Kamimura med fem panserkryssere og to armerte kryssere på Vladivostok den 6. mars. Samtidig fant den viktige overførselen av troppene fra Japan til Korea sted i disse dagene mens Kamimura seilte langs den russiske kysten. Ikke én granat traff havneområdet ettersom det fremdeles var islag i bukten som gjorde det umulig å komme nærmere under bombardementet av byen.[18] Kontreadmiral Karl Jessen overtok posten etter Reytsenshteyn var tilbakekalt til Port Arthur, og hans første raid var rettet mot Gensan fra den 23. april.
Viseadmiral Togo som kommanderte den japanske flåten, sendte Kamimura på nytt inn i Japanhavet med ordre om å hindre enhver bevegelse av krysserskvadronen, og Gensan ble valgt som hans fremskutte flåtebase. Fra Gensan dro Kamimura for å gjennomføre et nytt angrep på Vladivostok, men tett tåke som reduserte sikten, tvang ham til å vende tilbake bare for å oppdage at Jessen hadde bombardert Gensan hvor damperen «Goyo Maru» var senket om formiddag den 25. april. Jessen hadde større suksess med seg under sitt raid mot vest, og senket to andre transportfartøyer før han søkte tilflukt i Vladivostok fra Kamimura som hadde tatt opp forfølgelsen.[19] Gensan ble oppgitt ettersom det var langt viktigere å beskytte de logistiske forbindelsene mellom Japan og hæren i Mandsjuria, til fordel for Koreastredet.
Russerne ønsket å stoppe overførslene av troppene, våpnene og forsyningene i Koreastredet, og dermed seilte Jessen ut med kurs satt mot sør med admiral Bezobrazov som kommandant for raiderstyrken på tre skip («Bogatyr» grunnstøtte den 15. mai og ble så skadet at den ikke lenger deltok i stridighetene). Den japanske krysseren «Tsushima» rakk å sende ut varsel ved observasjon av russernes ankomst, slik at bare tre skip ble overfalt, hvorav to ble senket mens det siste, «Sado Maru» på 6 225 tonn, ble berget etter å ha blitt torpedert av «Rurik».[20] Kamimura dampet umiddelbart ut fra øya Okinoshima, men russerne kom seg bort ved å seile langs Honshukysten.
Fra Port Arthur fikk man rede på planene om et utbrytingsforsøk ute i Gulehavet og gjennom Koreastredet, dermed ble krysserskvadronen sendt ut på nytt til Koreastredet den 28. juni. Ved dette tidspunktet hadde man ikke lært at utbrytingsforsøket av den russiske Første stillehavsskvadronen hadde mislyktes den 23. juni.[21] Kamimura fikk for første gang syn på sin motstander om kvelden den 1. juli sørøst for Okinoshima i Koreastredet, men Bezovbrazov som bare hadde tre kryssere, klarte å riste av seg japanerne etter hvert som det ble mørkere.
Jessen seilte østover fra Vladivostok med kurs for Tsugaru-stredet den 17. juli, og om natten to dager senere klarte han å bryte seg ute på Stillehavet. Men dette ble observert av japanerne som umiddelbart sendte ut alarm langs kysten, og alle fartøyer søkte tilflukt så raskt som mulig. Jessen dampet langs kysten uten å få syn på annet enn utenlandske fartøyer og noen få seilfartøyer. Den britiske «Knight Commander» og den tyske «Thea» ble senket etter det ble oppdagetkontrabande, mens britiske «Hunan» ble spart ettersom det var sivile passasjerer, deriblant kvinner og barn, ombord. Etter å ha krysset utenforTokyo og fram til Nojimazaki ikke langt fraNagoya, snudde Jessen på vei hjemover gjennom Tsugaru-stredet. Til tross for at raidet ikke var noen suksess, ble Japans handel sterkt forstyrret av den russiske trusselen.[22]
Etter å ha kommet tilbake den 1. august 1904, fikk Jessen ordre om å gjøre skipene sine klare for et nytt fremstøt mot Koreastredet for å støtte den russiske Første stillehavsskvadron som under ledelse av admiral Vitgeft skulle bryte seg gjennom den japanske blokaden av Port Arthur. Vitgeft hadde besluttet å bryte ut på nytt og kom denne gang inn i et voldsomt sammenstøt med Togo underslaget i Gulehavet den 10. august. Resultatet av sjøslaget var fremdeles ikke kjent i Vladivostok den 14. august idet Jessen dro ut på Japanhavet. Etter å ha kommet til Koreastredet utenforPusan uten å ha sett skvadronen, satte han kursen hjem bare for å oppdage Kamimura fra nord. Kamimura var varslet om sjøslaget dagen etterpå, og at flere russiske skip hadde brutt seg ut, om mulig med kurs satt for Vladivostok. Den japanske II skvadron på fire panserkryssere og to armerte kryssere hadde krysset fram og tilbake helt til kvelden den 13. august da Kamimura valgte å seile nordover.[23]
I de første morgentimene av den 14. august 1904 ble den russiske krysserskvadronen oppdaget på 14,5 km hold fra Kamimuras egne II divisjon som straks fulgte etter så snart Jessen oppdaget disse. Ved kl. 05.10 på 9,2 km hold ble det først åpnet ild fra japanerne som konsentrerte seg om det akterste i stridslinjen, «Rurik». Raidet utenfor den japanske stillehavskysten var en kraftig belastning på maskineriet ombord på krysserne som trengte reparasjoner og overhaling, men det var ikke tid nok for «Rurik» og «Rossia» som mistet 2 knop av deres toppfart på 18 knop.[23] Allerede ti minutter inn i sjøslaget ble «Rurik» truffet flere ganger, mens «Rossia» som Jessens flaggskip mistet flere dampkjeler, slik at hastigheten gikk nedover.
Stridslinjen løste seg opp mens «Rossia» falt ut, senere ble «Rurik» truffet med en 203 mm granat som penetrerte skroget og skadet roret. Dette ble fatalt fordi manøvreringsevnen ble skadet, og etter hvert ble avstanden mellom «Rurik» og de andre skipene større, mens den japanske panserkrysseren «Naniwa» som kom fra øst, gikk til angrep. Jessen hadde ikke annet valg enn å forlate krysseren til sin skjebne under den kraftige ilden fra japanerne som var meget effektiv på de russiske skipene. Artilleristene og offiserene ombord på de tre krysserne hadde liten eller ingen beskyttelse i sammenligning med de japanske, og ble sterkt desimert under kampene. Til tross for dette fortsatte russerne å slåss tappert, også på «Rurik». Forsvarsilden fortsatte helt til kl. 10.20 da de overlevende besluttet seg for å forlate den stridsudyktige krysseren. Ved kl. 10.42 gikk «Rurik» under vann etter å ha blitt senket av sin besetning.[24]
Sjøslaget som sluttet med seier for japanerne, var meget kostbart for den russiske krysserskvadronen som mistet «Rurik», med store ødeleggelser på «Rossia» og «Gromoboi» med et tap på 867 døde og sårede, hvorav 408 ombord på «Rurik».[25] 192 døde og 216 sårede ut av besetningen på 700 mann, nesten samtidige offiserer var drept med unntak av disse med lavere rang som løytnant Ivanov som den siste som kommanderte skipet. Japanerne avfyrte 958 203 mm og 4 528 152 mm granater, mens russerne avfyrte 2 000 til 2 300 203 mm og 152 mm granater under slaget. Kamimuras artillerister var bedre beskyttet og kunne dermed avfyre langt flere granater enn russerne som hadde for svak beskyttelse. Dette avgjorde sjøslaget og forseglet raiderfartøyet «Rurik»s skjebne.[26]