| Stishovitt | |||
| Generelt | |||
|---|---|---|---|
| Kategori | Mineral | ||
| Kjemisk formel | SiO2 | ||
| Strunz-klassifisering | 04.DA.40 | ||
| Krystallsymmetri | Tetragonal ditetragonal dipyramidal H-M-symbol: (42/m 21/n 21/m) Romgruppe: P 42/mnm (No. 136) | ||
| Einingscelle | a = 4.1772(7) Å, c = 2.6651(4) Å; Z=2 | ||
| Identifikasjon | |||
| Farge | fargelaus (rein) | ||
| Krystallsystem | Tetragonal | ||
| Mohs hardleiksskala | 9-9.5[1] | ||
| Glans | glasaktig | ||
| Transparens | Gjennomsiktig til gjennomskineleg | ||
| Spesifikk vekt | 4.287 | ||
| Optiske eigenskapar | |||
| Optiske eigenskapar | Einaksa (+) | ||
| Brytingsindeks | nω = 1.799–1.800 nε = 1.826–1.845 | ||
| Dobbeltbryting | δ = 0.027 | ||
| Smeltepunkt | (bryt ned) | ||
| Kjelder | [2][3][4] | ||
Stishovitt er eitmineral som består avsilisiumdioksid, SiO2, og som berre er stabilt ved særs høgetrykk. Det vart skildra 1962, ertetragonalt og har same struktur somrutil (TiO2), medsilisium i 6-koordinasjon. Tettleiken er relativt høg, 4,35 g/cm3. I dei andrepolymorfe formene av SiO2er silisium i 4-koordinasjon, og dei har lågare tettleikar. Stishovitt er funne imeteorittkrater og er danna ved trykk på over 100 000 atm. Det opptrer saman medcoesitt, ein annan modifikasjon av SiO2, som oppstår ved trykk på over ca. 30 000 atm.
Stishovitt vart kalla opp etterSergej M. Stisjov, ein russisk fysikar som først laga mineralet syntetisk i 1961. Det vart oppdaga i eit meteorittkrater i 1962 avEdward C. T. Chao.[5]