Movatterモバイル変換


[0]ホーム

URL:


Hopp til innhald
Wikipediadet frie oppslagsverket
Søk

David Bowie

Frå Wikipedia – det frie oppslagsverket
David Bowie

Bowie i 2002.
Fødd8. januar1947(1947-01-08)
FødestadBrixton
Død10. januar2016 (69 år)
DødsstadManhattan,New York by
FødenamnDavid Robert Jones
Alias«The Dame»
«Thin White Duke»
«Ziggy Stardust»
OpphavStorbritannia
Aktiv1964-2016
SjangerRock
Hardrock
Glamrock
Soul
Dance
Eksperimentell musikk
Instrumentvokal,gitar,piano,tangentinstrument,saksofon,trommer,munnspel,koto,marimba,stylophone
Stemmetypebaryton
PlateselskapIso (record label),Columbia Records,Decca Records,Deram Records,EMI,RCA,Virgin Records,RCA Records,Mercury Records,Bertelsmann Music Group,Parlophone,Rykodisc,Pye Records,Vocalion
Verka somMusikar, skodespelar og plateprodusent.
Gift medAngela Bowie,Iman
Sambuar medAva Cherry,Cyrinda Foxe,Ola Hudson
BornDuncan Jones,Lexi Jones
PrisarRock and Roll Hall of Fame,Grammy Lifetime Achievement Award,Webby Lifetime Achievement Award,Grammy Hall of Fame Award,Saturn Award for Best Actor,Rolling Stone's 100 Greatest Artists of All Time,Great Britons,kommandør i den britiske imperieorden,Science Fiction and Fantasy Hall of Fame,kommandør av Ordre des Arts et des Lettres,stjerne på Hollywood Walk of Fame,æresdoktor ved Berklee College of Music,Ordre des Arts et des Lettres

David Bowie (fødd8. januar1947 somDavid Robert Jones, daud10. januar2016) var ein engelsk songar og soloartist. Han var ei superstjerne innanpopulærmusikken i seks forskjellige tiår.

Han var kjend somkameleonen i populærmusikken; han har føresett trendar og justerer stil og personlegdom deretter, samtidig som han heldt fast på sine eigne idear. Hans første skritt mot popularitet var med den folk-rock inspirerteSpace Oddity i1969, men han var betre kjend som denandrogyneglamrockarenHunky Dory (1971),The Rise and Fall of Ziggy Stardust and the Spiders from Mars (1972) ogAladdin Sane (1973). På 1970-talet blanda hankunst,filosofi oglitteratur inn imusikken og løfta pop- og rockemusikk til eit meir sofistikert nivå. I albuma han har gjeve ut etter dette har han utforskasoul,elektronika ognew wave, ofte før desse sjangrane vart populære eller i det heile oppstod.

Bowie arbeidde òg som film- og teaterskodespelar, plateprodusent, musikkvideoregissør og kunstnar. Han gav ut det siste studioalbumet sitt,Blackstar, på 69-årsdagen sin 8. januar 2016, berre to dagar før han døydde avkreft.

Biografi

[endre |endre wikiteksten]

1947-1967: Dei tidlege åra

[endre |endre wikiteksten]

David Robert Jones vart fødd iBrixton iLondon der han budde til han var om lag seks år gamal. Familien flytta så tilBromley iKent (i dag ein del avGreater London). Han gjekk på skule ved Bromley Technical High School i Keston i Bromley og budde med foreldra til han var 18.

Under ein krangel om ei jente, slo George Underwood til Bowie i auget, og Bowie måtte halde seg borte frå skulen i åtte månadar, slik at han kunne få utført operasjonar for å hindre at han vart fullstendig blind på auget. Underwood og Bowie heldt fram med å vere gode vener, og Underwood laga seinare omslaga til fleire av dei tidlege platene til Bowie.[1] Operasjonane reparerte derimot ikkje skaden, og eine pupillen hans er derfor alltid heilt utvida, noko som får det til å sjå ut som om Bowie har to forskjellige augefargar.

Då han var 17 år, vart David Jones intervjua av BBC-programmet Tonight etter at han grunnlaThe Society for the Prevention of Cruelty to Long-haired Men.

Bowie har uttalt at det første musikalske målet han hadde var å blisaksofonist iLittle Richard sitt band. Bowie starta som saksofonist, men vart oppdaga, ved tilfeldigheit, då han song for ein vokalist som ikkje hadde dukka opp i ein klubb i London. Han spelte i forskjellige bluesgrupper, som The King Bees, The Mannish Boys og The Lower Third i 1964-1966. Bowie tilpassa seg heile tida dei musikalske trendane, og låg stundom til og med føre desse. Den tidlegaste musikken hans skifta mellomblues ogElvis-liknande musikk, samtidig som han arbeida med fleire britiske popstilartar.

Bowie var påverka av dramastudia sine på denne tida - frå avantgarde teater ogpantomime tilCommedia del Arte — og i mykje av det musikalske arbeidet hans skapte han nye figurar. Den komande rockestjerna måtte etter kvart skifte namn for å ikkje verte forveksla medDavy Jones fråThe Monkees, så han valde etternamnet Bowie etter Jim Bowie og den vidkjenteBowiekniven hans.

I 1967, for Deram Records, gav Bowie ut sitt første soloalbum, som berre vart kallaDavid Bowie; ei blanding avpsykedelisk rock ogeasy listening. Han gav òg ut singelen «The Laughing Gnome» med songen «The Gospel According to Tony Day» som b-side. Verken singelen eller albumet gjekk inn på listene. Albumet er i dag vanskeleg å få tak i, men songane på plata er seinare gjeve ut på forskjellige samleplater.

I 1967 skreiv derimot Bowie ein song, «Over the Wall We Go», for artisten Oscar (eit tidleg scenenamn for musikalartisten Paul Nicholas), som vart ein liten hit.

1969-1973: Psykedelisk folk til glamrock

[endre |endre wikiteksten]

Den første suksessen til Bowie kom i 1969 med singelen «Space Oddity». Denne balladen fortel historia om Bowie sin første figur, Major Tom, som var einastronaut som forsvann i verdsrommet. Singelen vart ein hit i Storbritannia, og var og finne på albumetMan of Words, Man of Music i 1969. I USA vart dette albumet forvirrande nok kallaDavid Bowie, det same som debutalbumet. I 1972 vart dette albumet gjeve ut på ny med namnetSpace Oddity, som inneheld fleire akustiske viser og folkrock.

19. mars1970 gifta Bowie seg med Mary Angela Barnett i Kent i England. Seinare same året kom albumetThe Man Who Sold the World, der Bowie forlét den akustiske gitaren til fordel for tung rock i lag med gitaristenMick Ronson, som medverka mykje på Bowie sine album til ut 1973. Mykje av dette albumet er i liknande stil som den britiske hardrocken på denne tida, men Bowie sette sitt eige preg på musikken, mellom anna på tittelsporet som har eit latinsk lydbilete.

Tittelsporet vart òg ein hit for den britiske popsongerinnaLulu, og har vorte spelt av mange andre grupper i etterkant, mellom annaNirvana. Det opphavlege omslaget til plata hadde eit bilete av Bowie tilbakebøygd i ein kjole, ein tidleg indikasjon på Bowie si interesse for androgyn utsjånad.

Den neste plata hans,Hunky Dory, kom i 1971, og Bowie vandra frå tung hardrock til pop med songar som den snodige «Kooks» (dedisert til den nyfødde sonen hans Duncan Zowie Bowie (som i dag kallar seg Duncan Jones)), «Oh! You Pretty Things», den halvvegs sjølvbiografiske «The Bewlay Brothers» og den buddhismepåverka «Quicksand». Her er òg tre songar som direkte omhandlar tre personar som Bowie sjølv var påverka av med «Song for Bob Dylan», «Andy Warhol» og «Queen Bitch» (forVelvet Underground). Sist, men ikkje minst, inneheld albumet dei to hitsinglane «Changes» og «Life on Mars?».Hunky Dory vart derimot ikkje i seg sjølv ein hit, men la grunnlaget for det som snart skulle løfta Bowie opp til dei største rockestjernene.

Bowie sinandrogyne utsjånad vart tatt eit steg vidare i juni 1972 medkonseptalbumetThe Rise and Fall of Ziggy Stardust and the Spiders from Mars, som fokuserte på karrieren til ei utanomjordisk rockestjerne. Albumet er eit steg i retninga mot hardrock-stilen påThe Man Who Sold the World, men kjensla er lettare og raskare, og var typisk for glamrock somMarc Bolan bana veg for. Mange av songane på albumet er i dag rockeklassikarar, som «Ziggy Stardust», «Moonage Daydream», «Hang on to Yourself» og «Suffragette City».

Bowie sin Ziggy Stardust-figur vart grunnlaget for den første turnéen hans i 1972, der Bowie farga håret sitt flammande raudt og gjekk med fasjonable klede. Med seg på turnéen hadde han tre musikarar, som representerte «The Spiders from Mars», og inkluderte Mick Ronson på gitar,Trevor Bolder på bass ogMick Woodmansey på trommer. Albumet spratt opp på femteplass på albumlista i Storbritanna etter at singelen «Starman» gjekk opp til tiandeplass. Plata gjorde Bowie til ei stjerne, og raskt etter steig albumetHunky Dory til tredjeplass på albumlista, og gjekk dermed forbiZiggy Stardust. Samtidig gjekk singelen «John, I'm Only Dancing», som ikkje var med på albumet, opp til 12. plass, medan songen «All the Young Dudes» som Bowie skreiv og gav tilMott the Hoople gjekk opp til tredjeplass. Bowie produserte òg denne songen.

Samtidig som Bowie turnérte med Ziggy Stardust, så slo den tidlegare frontfiguren frå Velvet Underground,Lou Reed, gjennom med si plateTransformer, som vart produsert av Bowie og Ronson. Same året komIggy Pop og bandet hansThe Stooges inn under same managerselskap som Bowie, MainMan Productions, og spelte inn sitt siste albumRaw Power i London. Sjølv om Bowie ikkje var med på innspelinga, miksa han seinare plata.

The Spiders from Mars kom saman igjen i 1973 og laga albumetAladdin Sane, eit anna konseptalbum om oppløysinga av samfunnet. Dette vart det første albumet til Bowie, som gjekk til topps i Storbritannia. Bowie skreiv alle songane til albumet på den amerikanske delen av Ziggy Stardust-turnéen. På omslaget til plata kan ein sjå Bowie med raudt hår, og eit raud-, svart- og blåfarga lyn i andletet, og dette er eit av dei mest vidkjende plateomslaga i rockehistoria.Aladdin Sane inneheldt hittane «The Jean Genie» og «Drive-In Saturday», i tillegg til ei utgåve avThe Rolling Stones sin «Let's Spend the Night Together».Mike Garson vart hyrt inn på piano på albumet, og framføringa hans er ofte trekt fram som høgdepunktet på plata. Dei siste ti åra har Garson spela mykje i lag med Bowie, både på plater og konsertar.

Bowie heldt fram med Ziggy Stardust-turneen i 1973 med songar frå bådeZiggy Stardust ogAladdin Sane, i tillegg til enkelte tidlegare songar som «Changes» og «The Width of a Circle», der Bowie brukte til dels sjokkerande scenerørsler, som til dømes å simulere oralsex med Ronson sin gitar. Bowie tok figuren ut til det ekstreme, og turnerte og gav pressekonferansar som Ziggy Stardust, før han brått avslutta turneen og «karrieren» til Ziggy Stardust vedHammersmith Odeon i London i 1973. Før siste song seier han til publikum: «Not only is this the last show of the tour, but it's the last show that we'll ever do», noko ein kan høyre på konsertalbumetZiggy Stardust - The Motion Picture.

Pin Ups, ei samling av Bowie sine versjonar av 1960-talssongar, vart gjeve ut i 1973 og nådde tredjeplass på den britiske albumlista, medan singelen «Sorrow» frå albumet gjekk heilt til topps. Dette gjorde David Bowie til den mestselgande artisten i Storbritannia i 1973. På denne tida var derimot The Spiders from Mars for lengst oppløyst, og Bowie prøvde å forlate Ziggy-personen.

Fleire av dei tidlegare albuma til Bowie vart òg gjeve ut på nytt, og songen «Life on Mars?» fråHunky Dory vart gjeve ut på singel, og nådde tredjeplass i Storbritannia i 1973. Same året kom òg songen «The Laughing Gnome» frå debutalbumet på singel, og denne nådde sjetteplass.

Den androgyne utsjånaden og scenepersonlegdommen til Bowie selde plater, men populariteten hans i den homoseksuelle kulturen og rørsla for homofile rettar skapte kontrovers både i Storbritannia (der homoseksualitet berre hadde vore lovleg sidan 1967) og i USA. Bowie fortalte i eit intervju i 1972 at han var biseksuell, men har seinare trekt dette tilbake.

1974-1976: Soul, R&B og The Thin White Duke

[endre |endre wikiteksten]

I 1974 kom det nok eit ambisiøst album, kallaDiamond Dogs.Diamond Dogs kom av to forskjellige idear. Ein musikal basert på ei framtid i ein post-apokalyptisk by, og musikk basert påGeorge Orwell sin roman1984 (songane «1984», «Big Brother» og «We are the Dead»).

Bowie planla òg å lage ein film av albumet, men kom aldri så langt. Han har fortalt seinare at det vart filma ein scene av eit blodbad med folk på rulleskøyter. Bowie planla faktisk å lage ein musikal av1984, men interessa forsvann då det viste seg vanskeleg å få lisensiering for romanen, og han brukte songane han alt hadde skrive forDiamond Dogs.

Albumet, og eit fjernsynsprogram på amerikanske NBC kalla1980 Floor Show, som vart sendt på same tid, viste at Bowie var på veg motsoul- ogfunkmusikk, noko songen «1984» er eit døme på. Albumet gav hitsinglar som «Rebel Rebel» (femteplass i Storbritannia) og «Diamond Dogs» (21. plass i Storbritannia), og sjølve albumet gjekk heilt til førsteplass på den britiske albumlista, noko som gjorde Bowie til den mesteselgande artisten i heimlandet to år på rad. Albumet gjorde det òg bra i USA, der det gjekk opp til femteplass.

Etter at albumet vart gitt ut, la Bowie ut på ein omfattande Nord-Amerika-turné, som varte frå juni til desember 1974. Her vart det brukt overdådige, teatralske spesialeffektar og koreografi (av Toni Basil), og heile sceneproduksjonen braut med vanlege rockekonsertar ved at det ikkje vart spelt ekstranummer. Turnéen vart filma av Alan Yentob for dokumentarenCracked Actor.

Eit konsertalbum, kallaDavid Live, vart gjeve ut, og Bowie uttalte at albumet burde vore kalla «David Bowie Is Alive and Well and Living Only In Theory», noko som truleg refererer til den psykologiske tilstanden hans under denne ville perioden. Albumet gjekk opp til andreplass i Storbritannia (og åttandeplass i USA) og styrkte posisjonen hans som superstjerne. Singelen «Knock on Wood» vart gjeve ut, og nådde tiandeplass i Storbritannia.

Etter dei første konsertane kasta Bowie bort dei fleste sceneeffektane, og etter sommarpausen i turnéen iPhiladelphia, der han spelte inn nye songar, passa ikkje lenger lydbiletet påDiamond Dogs. Bowie avlyste resten av turnéen og gjorde endringar i bandet, før han igjen la ut på det han kallaPhilly Dog-turnéen i oktober.

For Ziggy Stardust-tilhengjarar som ikkje hadde oppdaga soul og funk, som allereie var til stades i Bowie si siste plate, vart det «nye» lydbiletet eit brått og sjokkerande steg. I 1975 kom albumetYoung Americans der Bowie utforska såkallaPhilly soul (soul frå Philadelphia), men han sjølv kalla lydbilete «plastikksoul». Albumet inneheld hitsingelen «Fame», som vart skriven i lag medJohn Lennon, og ein av Bowie sine gitaristarCarlos Alomar. Songen var basert på eit gitarriff som Alomar utvikla då dei spelte ein versjon av The Fares sin song «Footstompin'», som dei spela på konsertar i denne perioden. Ein av koristane på albumet var den då ukjendeLuther Vandross, som òg var medlåtskrivar på enkelte av songane påYoung Americans. Songen «Win» hadde eit hypnotisk gitarriff somBeck seinare stal på sin song «Debra» frå albumetMidnight Vultures. Sjølv om Bowie omtalte musikken sin som «plastikksoul», vart han ein av dei få kvite artistane som opptredde på det populære programmetSoul Train. På ein TV-opptreden påThe Dick Cavett Show virka Bowie paranoid, noko som bekrefta ryktet om kraftig kokainbruk på denne tida.

Young Americans førte til at Bowie verkeleg vart ei stor stjerne òg i USA, sjølv om albumet ikkje kom høgare enn niandeplass. Det heldt seg likevel på listene dobbelt så lenge somDiamond Dogs. Samtidig gjekk albumet opp til førsteplass i heimlandet, og det same gjorde ei nyutgjeving av singelen «Space Oddity».

I 1976 komStation to Station, som omhandla Bowie som ein mørkare soulfigur kallaThe Thin White Duke. Visuelt likna figuren på Thomas Jerome Newton, figuren Bowie spelte i filmenThe Man Who Fell to Earth.Station to Station var eit overgangsalbum mellom funk- og soulmusikken påYoung Americans og den krautrock- og synthesizerbaserte musikken på dei neste platene hans. Bowie var på denne tida svært avhengig av narkotika, særlegkokain, og mange anmeldarar har tilskrive den oppstykka rytmen og kjenslemessige likesæla til kokainmisbruket. På denne tida vart Bowie kjenslemessig forstyrra og stormannsgal.

Det vart ein ny stor turné i 1976,Station to Station World Tour, det det vart brukt svært sterke og kvite lys som gjorde sterke inntrykk på dei nye songane, som den dramatiske «Station to Station», den romantiske balladen «Word on a Wing» og dei funky songane «TVC 15» og «Stay». Kjernen i turnébandet var rytmegitaristen Carlos Alomar, bassistenGeorge Murray og trommisenDennis Davis, og desse tre var med i bandet til Bowie fram til 1980.

Albumet nådde tredjeplass i USA, det høgaste han kom der nokon gong, og singelen «Golden Years» vart ein stor hit på begge sider av Atlanteren. Kommersielt var Bowie på topp, men vitet hans var det ikkje grunna hans stadig aukande kokainbruk, og han tok fleire overdosar i løpet av året. Samtidig kom han med fleire kontroversielle utsegner, der han mellom anna hyllaHitler, og refererte til han som den første rockestjerna på grunn av sitt scenetekke, og samanlikna han medMick Jagger. I tillegg sa han at «Storbritannia var klar for einfascistisk leiar». Han forklarte seinare at det var skilnad mellom å «vere klar» for ein og «trenge» ein.

Bowie kan med utsegna si ha meint at han var fengsla av Hitler si evne til å suggere ei menneskemengd, og ikkje til menneskesynet hans. Utsegna vart derimot etterfølgt av eit bilete av Bowie i ein openMercedes, der det kan sjå ut som han gjer ei nazihelsing ved Victoria Station i London. Bowie har seinare uttalt at han aldri ville vere så «tåpeleg» at han vil gjere ei nazihelsing, og at fotografen berre tok bilete av han medan han vinka til tilhengjarane. Denne hendinga, i lag med rasistiske utsegner fråEric Clapton, var med på å starte rørslaRock Against Racism. Seinare har Bowie beklaga sine «fascistiske» utsegner, og skulda på kokainmisbruket.

1976-1980: Berlin-perioden

[endre |endre wikiteksten]

Bowie hadde ei aukande interesse for tysk musikk, og i lag med den aukande narkotikabruken førte dette han tilBerlin for å avruse seg og starte på ny. Han tok med seg venen Iggy Pop, og dei delte eit husvære i lag. I tillegg til å lage tre av sine eigne album i lag med produsentenTony Visconti, hjelpte han Iggy Pop tilbake til musikkverda og var med på å skrive dei to første soloplatene hans,The Idiot ogLust for Life.

Iggy Pop hadde, på sin turné våren 1977, med som turnémusikar. Her spelte han tangentar og song harmonivokal. Gruppa spelte i Europa og USA i mars og april.

Station to Station var med på å bane veg mot albumetLow, det første av tre album som vart laga i lag medBrian Eno, som - motsetnad til kva mange trur - ikkje var produsent på albuma. Plateomslaga viser at det berre var Bowie og Tony Visconti som var produsentar på albuma. Eno var medlåtskrivar, spelte tangentinstrument og utvikla strategiar. Bowie sa i 2000: «Gjennom åra har ikkje Tony Visconti fått nok ros for arbeidet han gjorde på dei albuma. Lydbilete og kjensla i alt frå trommene til korleis vokalen min vart spelt inn er Tony Visconti».

Visconti sa på den tida at Bowie ville spele inn eit musikkalbum som skulle verte særs kompromisslaust og vise korleis han kjende seg. Bowie brydde seg ikkje om kor vidt han fekk ei ny hitplate eller ikkje, og innspelinga kunne verte så uvanleg at det ikkje ein gong var sikkert at dei vart gjeve ut.

Bowie var mykje påverka avKrautrock-lyden tilKraftwerk ogNeu!, i tillegg til minimalistenSteve Reich. Bowie reiste tilNeunkirchen nærKöln for å møte den vidkjende tyske produsentenConny Plank. Plank vart rekna som ein banebrytande produsent for tysk rock, men var ikkje interessert i å arbeide med Bowie. Bowie og laget hans gjorde då alt på eiga hand, og lagde nye songar som var relativt enkle og repeterande.Low vart laga i 1976 og gjeve ut tidleg i 1977, og inneheldt ein overraskande hitsingel kalla «Sound and Vision», som gjekk til tredjeplass i Storbritannia.Low er kjend for å vere føre for si tid, og mange reknar albumet som eit av dei beste Bowie-albuma.

Innspelinga avLow vart gjort på ein måte som Bowie heldt fram med å praktisere. Det meste av bandet var berre i studio dei første fem dagane, og etter dette vart Eno, Alomar og gitaristen Ricky Gardiner igjen for å legge på fleire spor. Til slutt var det berre Bowie, Visconti og studioteknikarane igjen, medan Bowie skreiv tekstane og spelte inn vokalen.

Den neste plata,"Heroes", hadde eit liknande lydbilete somLow, men var litt meir tilgjengeleg. Kjensla i desse platene passar tidsånda tilden kalde krigen, symbolisert av den delte byen, som var ei av inspirasjonskjeldene til plata. Tittelsporet er ein av dei mest kjende songane til Bowie, ei klassisk kjærleikssoge om to kjærestar som møter kvarandre vedBerlinmuren.

I 1977 var Bowie med på fjernsynsshowetMarc, der programleiaren varMarc Bolan, som var ven av Bowie og ein banebrytar innan glamrock med bandetT. Rex. Bowie viste seg å verte den siste gjesten på showet fordi Bolan omkom i ei bilulykke like etter. Bowie var ein av mange superstjerner som var i gravferda.

I jula 1977 spelte Bowie inn julesongen «Little Drummer Boy» i lag medBing Crosby, som Bowie beundra. Ein månad etter innspelinga døydde Crosby, og fem år seinare vart songen gjeve ut på singel og vart ein hit verda over. Bowie sa spøkefullt seinare at han var redd for å vere gjesteartist fordi «alle han trefte der døydde ein månad seinare».

Det vart ein omfattande turné i 1978, med musikk frå bådeLow ogHeroes. Ein av konsertane vart gjeve ut på albumetStage. Songar frå bådeLow ogHeroes vart seinare omgjort til symfoniar av minimalistenPhillip Glass. I 1978 fortalte òg BowieSergej Prokofiev sinPeter and the Wolf (Peter og Ulven) på plate.

Lodger kom i 1979 og var det siste albumet i Bowie sin såkalla Berlin-triologi. Det inneheldt singlar som «Boys Keep Swinging», «DJ» og «Look Back in Anger», og, i motsetnad til dei to føregåande albuma, inneheld det ikkje instrumentalar. Albumet er derimot kjend for å innehalde ei vridd blanding avnew wave ogverdsmusikk, og songar som «African Night Flight» og «Yassassin» var uvanlege sjølv til Bowie å vere. Plata inneheld derimot songar som vart komponert ved at Bowie og Eno nytta uvanlege komposisjonsteknikkar. «Boys Keep Swinging» vart utvikla ved at bandmedlemmane bytta instrument med kvarandre, og «Move On» inneheld ein baklengsversjon av refrenget til «All the Young Dudes», som Bowie skreiv tidlegare.

I 1980 brukte Bowie alt han hadde lært i Berlin og laga albumetScary Monsters (and Super Creeps), som inneheld hitten «Ashes to Ashes». Biletbruken Bowie brukte imusikkvideoen til songen viste den nyromantiske undergrunnsrørsla for resten av verda. Videoen er rekna for å vere ein av dei mest banebrytande og innovative muskkvideoane gjennom tidene.

Sjølv omScary Monsters er ei vidareføring av Berlin-perioden til Bowie, vart plata rekna som å vere meir direkte både musikalsk og tekstmessig, truleg som følgje av den store omforminga Bowie hadde gjennomgått i Berlin. Bowie hadde skilt seg frå kona Angie, gjeve opp narkotika og endra oppfatninga si totalt om korleis musikk skulle lagast. Albumet flyttar seg mot hardrock med mange musikalske nyskapingar, med mellom anna framtredande gitar fråRobert Fripp (King Crimson) ogPete Townshend (The Who). Singelen «Ashes to Ashes» nådde førsteplass i mange land, inkludert heimlandet. Samstundes arbeida Bowie somElefantmannenBroadway i løpet av ein periode på tre månadar.[2]

1980-1989: Superstjerna Bowie

[endre |endre wikiteksten]

I 1981 gavmusikkgruppa Queen ut singelen «Under Pressure», som var skriven og spelt inn i lag med Bowie. Songen vart ein stor hit, og var Bowie sin tredje og Queen sin andre nummer ein-singel i Storbritannia. Same året gjorde Bowie ei rolle som seg sjølv i den tyske filmenChristiane F. Wir Kinder vom Bahnhof Zoo, som var ei sann historie om den 13 år gamle jenta i Berlin som vart avhengig av heroin og enda opp som prostituert. Bowie er kreditert med «spesielt samarbeid» og musikken hans vert brukt gjennom heile filmen. Filmmusikken vart gjeven ut i 1982 og inneheld songen«Heroes» sunge delvis på tysk.

Bowie fekk så sin definitive kommersielle kjempesuksess medLet's Dance i 1983, ei glatt danseplate som vart produsert i lag medNile Rodgers fråCHIC. Dette vart noko heilt anna ennScary Monsters, noko Bowie fekk ein del kritikk for. I staden for å gjere opprør mot dansemusikken på 80-talet, vart han i staden ein del av det.Tittelsporet gjekk til topps i mange land, inkludert USA og Storbritannia, og vert i dag rekna som ein klassikar.

Albumet inneheld òg singlane «Cat People», «Modern Love» og «China Girl». Musikkvideoen for «China Girl» skapte litt oppstyr på grunn av nakenscenar. Songen vart opphavleg skrive i lag med Iggy Pop for albumet hansThe Idiot. Bowie har seinare fortalt at årsaka til at han spelte inn denne songen på nytt var for å hjelpe Iggy Pop økonomisk.Let's Dance vart òg springbrett vidare for gitaristenStevie Ray Vaughan, som spelte på albumet. Han skulle òg vere med på den påfølgjande turnéenSerious Moonlight Tour, men på grunn av ein krangel om betaling vart Vaughan bytta ut medEarl Slick.The Simms Brothers Band spelte òg på plata og konsertane. Turnéen vart ein stor suksess.

Oppfølgjaren kom i 1984 medTonight, og følgde opp stilen påLet's Dance. Plata inneheldt samarbeid medTina Turner og ein ny versjon avThe Beach Boys sin song «God Only Knows». Kritikarane kalla det latmannsarbeid, og hevda Bowie rett og slett prøvde å lage ei nyLet's Dance. Albumet gav likevel ein hit med songen «Blue Jean», som kom i lag med ein 22 minutt lang kortfilm regissert avJulien Temple, som gav Bowie einGrammy-pris. Plata inneheldt òg singelen «Loving the Alien», og nyinnspelingar av to songar Bowie skreiv i lag med Iggy Pop: «Neighborhood Threat» og «Tonight» frå albumetLust for Life.

I 1985 spelte Bowie fleire av sine største hittar påWembley forLive Aid. På konserten vart det òg vist ein video av ein duett mellom Bowie ogMick Jagger på songen «Dancing in the Street». Songen vart òg gjeve ut på singel og gjekk raskt inn på førsteplass.

Same året arbeida Bowie i lag medPat Metheny Group på songen «This Is Not America», som vart brukt og hadde ei sentral rolle i filmenThe Falcon and the Snowman.

I 1986 laga Bowie på eiga hand temaet til filmenAbsolute Beginners. Filmen gjorde det ikkje så bra, men singelen gjekk opp til andreplass i Storbritannia, og Bowie hevda i fleire år at det var den beste og mest profesjonelle songen han hadde skrive. Han gjorde òg ei rolle som Jareth, the Goblin King, i filmenLabyrinth av Jim Henson. Jareth stel litlebroren til ei jente kalla Sarah (spelt avJennifer Connelly), for å gjere han om til ein «goblin». Bowie skreiv songar for filmen, og nokre av desse vart gjevne ut som singlar.

Bowie sitt siste popalbum varNever Let Me Down i 1987, der han gjekk bort frå den lette dansemusikken på dei to førre albuma, og i staden produserte tyngre rock ein kunne dansa til. Album gjekk «berre» opp til sjetteplass i Storbritannia, og fekk generelt dårlege kritikkar i pressa i tillegg til at det selde dårleg. Bowie har seinare orsaka den dårlege kvaliteten på albumet, medan andre meiner at fleire av songane er undervurdert og hadde vore mykje betre med ein annan produksjon. Mange ser på dette albumet som Bowie sitt dårlegaste nokon gong.

30. mai 1987 opna Bowie turnéenGlass Spider Tour, der han gjorde 86 konsertar i 15 land. Her hadde han med segCarlos Alomar (gitar),Peter Frampton (sologitar), Carmine Rojas (bass), Alan Childs (trommer), Erdal Kizilcay (tangentinstrument, trompet, conga, fiolin) og Richard Cottle (tangentinstrument og saksofon), i tillegg til ei rekkje dansarar.

Enkelte kritikarar kalla turnéen overprodusert, og at det var ingen som fekk med seg alle spesialeffektane og dansarane, som forsvann på desse store stadiumkonsertane. Dei som fekk med seg konsertane fekk derimot høyre Bowie spele mange av klassikarane sine. I august 1988 spela BowiePontius Pilatus iMartin Scorsese-filmenThe Last Temptation of Christ.[2]

1989-1991: Tin Machine

[endre |endre wikiteksten]

I 1989, for første gong sidan tidleg på 1970-talet, danna Bowie eit band kallaTin Machine, eit hardrock/grønsj-band i lag medReeves Gabrels,Tony Sales ogHunt Sales. Tin Machine gav ut to studioalbum og eit konsertalbum. Bandet fekk blanda kritikkar i pressa, og ein noko lunken mottaking av publikum. Bandet vart derimot starten på samarbeidet mellom Bowie og Gabrels.

Det første albumetTin Machine frå 1989 vart derimot populært og nådde tredjeplass i Storbritannia. Bandet la ut på ein verdsturné. Sjølv om bandet oppnådde ein viss suksess var Bowie frustrert over at mange av ideane hans enten vart vraka eller endra av bandet.

Bowie byrja ein stadiumturné i 1990 der han stort sett berre spelte sine største hittar. «Sound + Vision Tour» (kalla opp etter ein av singlane påLow) trekte til seg store publikum, kanskje delvis på grunn av at Bowie erklærte at dette var siste gong han skulle spele desse songane. Han heldt derimot ikkje dette løftet, og spelte seinare fleire av desse songane igjen, men ofte med anna arrangement enn tidlegare.

Bowie fekk meir negativ presseomtale med Tin Machine si andre plate,Tin Machine II i 1991. Omslaget viste fire nakne statuar, noko som skapte oppstyr i USA. Etter dette albumet og konsertalbumetTin Machine Live: Oy Vey, Baby frå 1992 (som vart ein fiasko) var Bowie lei av å arbeide i eit band der han ikkje kunne få utfolde seg fritt. Bowie lærte derimot noko under denne perioden, og viste eit ønske om å arbeide hardare med musikken enn å oppnå kommersiell suksess. Seinare har kritikarar oppdaga at Tin Machine sin musikk hadde mange likskapstrekk både stilmessig og melodisk tilgrønsjrørsla som kom medNirvana i 1991. Dagbøker avKurt Cobain har seinare vist at han tykte om både Bowie og Tin Machine.

1992-1999: Hip hop og industriell musikk

[endre |endre wikiteksten]

I 1992 framførte Bowie hittane «Heroes» og «Under Pressure» (medAnnie Lennox) på konserten til hyllest forFreddie Mercury, og året etter kom albumetBlack Tie White Noise, som var ei stilblanding avsoul,jazz oghip hop. Plata vart produsert avNile Rodgers, som òg produserteLet’s Dance. Sjølv om enkelte kritikarar meinte albumet var mykje betre ennLet’s Dance, var tilhengjarane meir usikre. To singlar frå albumet, «Jump They Say» og «Miracle Goodnight», gjekk likevel til topps på singellista i Storbritannia.

I 1993 lagde Bowie òg musikken for fjernsynsserienThe Buddha of Suburbia, og gav ut eit album med same namn. Her tok Bowie ei ny musikalsk retning, men plata inneheldt framleis element fråBlack Tie White Noise. Plata er Bowie sin personlege favoritt, og vart så pass populært at det etter kvart vart gjeve ut i resten av verda.

I 1995 starta Bowie på det ambisiøse ogindustrielle prosjektetOutside, som opphavlege skulle vere første del av ei rekkje plater som omhandla ei soge om kunst og mord. Bowie samarbeida medBrian Eno på plata. Albumet inneheldt singlane «Hallo Spaceboy» og «The Heart’s Filthy Lesson», som var med på å føre Bowie tilbake i det musikalske rampelyset. Med på plata spelte òg gitaristane Reeves Gabrels og Carlos Alomar, som begge hadde samarbeida med Bowie tidlegare.

I september 1995 starta Bowie turnéen Outside Tour. Bowie valdeNine Inch Nails som partnar på turneen, eit trekk som vart latterleggjort av både tilhengarar og presse. Turneen selde derimot dårleg, og vart til slutt avlyst.Trent Reznor, frontfigur i Nine Inch Nails, samarbeida derimot ein del med Bowie i åra etterpå og lagderemixar av singlane «The Heart’s Filthy Lesson» og «I’m Afraid of Americans»

17. januar 1996 vart David Bowie tatt opp i Rock and Roll Hall of Fame, presentert avMadonna ogDavid Byrne.[3]

I 1997 kom albumetEarthling, som fekk nokre av dei beste omtalane Bowie hadde hatt sidan tidleg på 1980-talet. Plata var ei blanding avdrum and bass,techno og rock, og inkluderte singelen «Telling Lies», som vart den første singelen nokon gong som vart gjeve ut på Internett. Andre singlar var «Little Wonder», «Seven Years in Tibet», «Dead Man Walking» og «I’m Afraid of Americans». Videoane til fleire av desse singlane vart mykje vist på slutten av 1990-talet.

9. januar 1997 heldt Bowie ein konsert iMadison Square Garden iNew York City for å feire 50-årsdagen sin (som var to dagar før). Her hadde han med seg fleire gjesteartistar, inkludertBilly Corgan,Frank Black,Sonic Youth,Robert Smith fråThe Cure,Brian Molko ogLou Reed.

I 1998 kom filmenVelvet Goldmine avTodd Haynes, som tok tittelen sin frå ein av songane Bowie laga i Ziggy-perioden, og filmen inneheld mange parallellar til Bowie sitt liv både på og utanfor scenen. Forholdet mellom dei to hovudrollene, Curt Wild (spelt avEwan McGregor) og Brian Slade (spelt avJonathan Rhys-Meyers) var laust basert på Iggy Pop og David Bowie på 1970-talet. Filmen sin tagline var «The rise of a star ... the fall of a legend» og referer til albumet «The Rise and Fall of Ziggy Stardust».

1999 til i dag: Klassisisten Bowie

[endre |endre wikiteksten]

I 1998 vart Bowie gjenforeint medTony Visconti for å spele inn songen «Sky Life» for filmen omRugrats. Sjølv om songen verken vart brukt i filmen eller gjeven ut på albumet frå filmen, førte gjenforeninga til eit nytt samarbeid som skulle var fleire år.

'hours...' kom i 1999, og inneheldt dei fleste songane som Bowie og Gabrels hadde laga for dataspeletOmikron: The Nomad Soul. Bowie, og kona hansIman, hadde begge roller i spelet, og medverka med stemmer. På plata var òg songen «What's Really Happening», der teksten var skrive av Alex Grant, som vann ein tekstkonkurranse på Internet der premien var at teksten vart brukt på songen. Albumet fekk igjen gode notisar i pressa. Bowie planla òg albumetToy like etter, som skulle innehalde nye utgåver av Bowie sin tidlegaste songar, i tillegg til tre nye songar. Nokre av songane vart gjeve ut på seinare prosjekt, men sjølve albumet vart aldri gjort ferdig.[4]

På 1990-talet lanserte Bowie sin eigentenesteytar for Internett (BowieNet), og samtidig lanserte han eit uvanleg obligasjonssystem for å tene pengar på framtidige platesal kalla Bowie Bonds.

Restane av plateprosjektetToy vart albumetHeathen i 2002, som hadde eit forholdsvis mørkt og atmosfærisk lydbilete. Dette vart Bowie sitt mest populære album på mange år. Singlane «Slow Burn», «I've Been Waiting for You» (einNeil Young-song) og «Everyone Says Hi» vart gjeve ut med mange b-sider fråToy-innspelingane i tillegg til «Safe», som var ei omarbeiding av «Sky Life». Songane «Afraid» og «Uncle Floyd» (som fekk namnet «Slip Away») fråToy, vart gjeve ut på sjølve albumet.

I 2003 rapporterte den britiske avisa Sunday Express at Bowie var den nest rikaste artisten i Storbritannia (bak SirPaul McCartney) med ein estimert formue på 3,3 milliardar kroner, medan Sunday Times i 2005 nedjusterte dette til litt over 600 millionar kroner.

I september 2003 gav Bowie ut albumetReality, og la ut på ein omfattande turné det følgjande året, men turneen vart avlyst etter ein konsert iScheeßel i Tyskland25. juni2004, då han fekk smerter i brystet. Det viste seg å vere ei blokkertarterie, og det vart raskt utført ein operasjon.[5] Under turneen spelte Bowie både iBergen og iOslo, og under konsterten i Oslo kasta nokon ein kjærleik på pinne på auga hans. Bowie skal ha stoppa konserten og ropt: «Wanker! You fucking wanker!», før han heldt fram med konserten.[6]

Ein konsert-DVD vart gjeve ut i 2004 kallaA Reality Tour, som inneheld mange songar frå Bowie si lange karriere.

Bowie har tatt det med ro dei siste åra etter hjarteoperasjonen, men jobba på små prosjekt. I 2005 spelte han inn songen «(She Can) Do That» i lag med Brian Transeau for filmenStealth. I april 2005 fortalte regissørDarren Aronofsky at Bowie arbeida med ei rockeopera-utgåve av teikneserienWatchmen.[7]

I september 2005 kom Bowie tilbake på scenen i lag medThe Arcade Fire der han song på songen deira «Wake Up» i tillegg til sin eigen «Five Years». Eit par dagar seinare gjorde han ein ny gjesteopptreden der han song «Queen Bitch». Same året medverka han på albumetNo Balance Palace av det danske bandetKashmir. Albumet var produsert av Tony Visconti. I tillegg song Bowie ein song på Lou Reed si plateThe Raven.

2006 var nok eit roleg år for Bowie, men han gjorde ein overraskande gjesteopptreden på einDavid Gilmour-konsert29. mai2006 vedRoyal Albert Hall iLondon, der han song songane «Arnold Layne» og «Comfortably Numb». Tidlegare på året fekk David Bowie prisenGrammy Lifetime Achievement Award. I november spelte Bowie i lag medAlicia Keys i New York, der dei gjorde ein duett på «Changes». I tillegg framførte Bowie songane «Wild is the Wind» og «Fantastic Voyage».

8. januar 2013, på 66-årsdagen hans, vart det på nettstaden hans annonsert ein ny song, «Where Are We Now?», med påfølgjande musikkvideo. Samstundes vart det annonsert eit nytt album,The Next Day som skulle kome ut 8. mars 2013.

Diskografi

[endre |endre wikiteksten]
  1. David Bowie (1967)
  2. Space Oddity (1969)
  3. The Man Who Sold the World (1970)
  4. Hunky Dory (1971)
  5. The Rise and Fall of Ziggy Stardust and the Spiders from Mars (1972)
  6. Aladdin Sane (1973)
  7. Pin Ups (1973)
  8. Diamond Dogs (1974)
  9. Young Americans (1975)
  10. Station to Station (1976)
  11. Low (1977)
  12. "Heroes" (1977)
  13. Lodger (1979)
  14. Scary Monsters (and Super Creeps) (1980)
  15. Christiane F. (1981)
  16. Let's Dance (1983)
  17. Tonight (1984)
  18. Never Let Me Down (1987)
  19. Tin Machine (medTin Machine) (1989)
  20. Tin Machine II (med Tin Machine) (1991)
  21. Black Tie White Noise (1993)
  22. The Buddha of Suburbia (1993)
  23. 1. Outside (1995)
  24. Earthling (1997)
  25. 'hours...' (1999)
  26. Heathen (2002)
  27. Reality (2003)
  28. The Next Day (2013)
  29. Blackstar (2016)

Skodespelarkarriere

[endre |endre wikiteksten]

Bowie si første store filmrolle var iThe Man Who Fell to Earth (1976) som han fekk gode kritikkar for. Bowie spelar rolla som Newton, eit romvesen frå ein planet som er i ferd med å tørke opp. Han kjem til jorda for å ta med seg vatn tilbake til planeten sin. Han kjem med nyvinningar, som gjev han makt og rikdom på jorda. Makta og alkoholforbruk tar overhand, og oppdraget hans vert sett på spel. I 1979 spelte Bowie i filmenSchöner Gigolo, armer Gigolo ein britisk-tysk film avDavid Hemmings. Bowie spelte rolla som ein prøyssisk offiser, som kjem heim fråFørste verdskrig, og vert oppdaga av baronessaMarlene Dietrich, som han vert gigolo for.

På 1980-talet spelte Bowie i fleire filmar. I 1982 gjorde han ei rolle som seg sjølv i Christiane F. Året etter spelte Bowie ein vampyr i filmenThe Hunger i lag medCatherine Deneuve ogSusan Sarandon.Nagisa Oshima sin filmMerry Christmas, Mr. Lawrence (1983) hadde Bowie i rolla som Major Jack Celliers, ein krigsfange i ein japanskinterneringsleir. Ein annan musikar,Ryuichi Sakamoto, spelte rolla som kommandanten i leiren. Bowie hadde ei lita rolle som The Shark iYellowbeard, ein piratkomedie frå 1983 av enkelte medlemer fråMonty Python. I 1985 gjorde han ei lita rolle som leigemordar i filmenInto the Night. I 1986 kom rockemusikalenAbsolute Beginners, som vart slakta i pressa. Same året spelte han rolla i kultklassikaren og fantasifilmenLabyrinth i lag medJennifer Connelly, som spelte tenåringsheltinna. Bowie spelte ein sympatiskPontius Pilatus iMartin Scorsese sin filmThe Last Temptation of Christ i 1988. I 1989 var han påtenkt rolla som Jokeren iTim Burton ogSam Hamm sin filmBatman. Rolla gjekk til slutt tilJack Nicholson.[8]

Bowie heldt fram med skodespelarkarrieren på 1990-talet. Han spelte ein misnøgd restauranttilsett i lag medRosanna Arquette iThe Linguini Incident, og spelte den mystiskeFBI-agenten Phillip Jeffries iDavid Lynch sinTwin Peaks: Fire Walk With Me (1992). I 1996 spelte hanAndy Warhol iBasquiat avJulian Schnabel. Bowie gjorde òg ei lita rolle i serienThe Hunger, som var basert på filmen frå 1983. I 2000 hadde han ei av hovudrollene i filmenMr. Rice's Secret, der han spelar naboen til ein tolv år gamal dødssjuk gut. Like før guten døyr har Mr. Rice planlagd ei skattejakt som fører til ein viktig løyndom.

I 2006 spelte BowieNikola Tesla i lag medChristian Bale ogHugh Jackman iThe Prestige, ein film avChristopher Nolan. Det er ei soge om to konkurrerande magikarar rundt førre hundreårsskiftet. Bowie har stemma til Maltazard i filmenArthur and the Minimoys.

Personleg

[endre |endre wikiteksten]

Bowie gifta seg for andre gong med den somaliske modellenIman Abdulmajid, i 1992. Paret fekk ei dotter, Alexandria Zahra Jones. Bowie hadde òg ein steson frå Iman sitt første ekteskap, og sonen Duncan Jones frå sitt første ekteskap. Paret var busett iNew York City.

Konsertar i Noreg

[endre |endre wikiteksten]

Kjelder

[endre |endre wikiteksten]
  1. arkivkopi, arkivert fråoriginalen 29. oktober 2007, henta 20. januar 2007 
  2. 12Rock Movers & Shakers, Dafydd Rees & Luke Crampton, 1991 Billboard Books.
  3. http://www.rockhall.com/hof/inductee.asp?id=70
  4. Illustrated db Discography
  5. BBC News
  6. CMT, arkivert fråoriginalen 10. februar 2007, henta 20. januar 2007 
  7. http://suicidegirls.com/interviews/Darren+Aronofsky+-+The+Fountain/
  8. arkivkopi, arkivert fråoriginalen 20. januar 2004, henta 20. januar 2007 

Bakgrunnsstoff

[endre |endre wikiteksten]
Commons har multimedium som gjeld:David Bowie
Wikifrasar EngelskWikiquote har ei sitatsamling som gjeld:David Bowie
Studioalbum
MedTin Machine
Konsertalbum
Filmmusikkalbum
EP-ar
Samlealbum
Plateboksar
Konsertvideoar
Videoalbum
Dokumentarfilmar
Turnear
Tilknytte artiklar
Autoritetsdata
Henta frå «https://nn.wikipedia.org/w/index.php?title=David_Bowie&oldid=3485966»
Kategoriar:
Gøymde kategoriar:

[8]ページ先頭

©2009-2025 Movatter.jp