Thomas Krag var en utpreget nyromantiker med en sterkt utviklet naturfølelse, knyttet til både hav og skog. Han var mystiker av legning, og i en lang rekke bøker skildret han gåtefulle tildragelser i naturen og irrasjonelle krefter i menneskesinnet. Hans prosa er lyrisk i sin grunntone, og det er blitt tradisjon å oppfatte ham som en lyriker som dyrket romansjangeren. Sammen med broren Vilhelm, Olaf Benneche og Gabriel Scott danner han det som er blitt kalt “den sørlandske dikterskole”.

Krag vokste opp i Kristiansand, dit familien flyttet da han var to år gammel. Omgivelsene her kom til å prege ham sterkt, og mesteparten av det han skrev, har tilknytning til naturen og miljøet på Sørlandet, selv om han i størstedelen av sitt liv oppholdt seg i større byer. Han tok examen artium i Kristiania 1890, og allerede året etter utgav han sin første roman,Jon Græff.

Krag slo seg ned i København, som med unntak av kortere reiser til Frankrike, Italia og Tyskland og et opphold i Berlin ble hans faste tilholdssted. Her vanket han i en norsk kunstnerkrets og ble hurtig en levende legende med sin særpregede apparisjon og sin eksentriske opptreden. Leiligheten fylte han opp med de merkeligste rariteter, og han var et notorisk nattmenneske som var stamgjest på kunstnerkafeen Bernina. Med bordet flytende av papirlapper som han noterte sine litterære innfall på, satt han gjerne til stengetid før han begav seg ut på lange vandringer i nattemørket.

Etter debuten 1891 sendte Krag ut minst en bok hvert år. Han hadde sitt tilhold i storbyen, men følte at han hørte havet, skogen og ensomheten til. Noen av fortellingene hans har handlingen lagt til bymiljø, men hans spesialitet var folkelivs- og stemningsskildringer fra Sørlandet. En slik bok er debutromanen. Om tittelfiguren i denne skrev en samtidig kritiker at han var “en Søn af Havets uendelige Melankoli, af de lange Novembernætter, de hylende Vestenstormers Rædsel”.

Som i sitt liv var Krag også i sin diktning et nattmenneske. Som så mange andre romantikere hadde han en forkjærlighet for skumringstimen. Titler somMulm,Tusmørke ogSorte Skove taler sitt tydelige språk. Dessuten var han en religiøs mystiker, preget av Kierkegaard og det han selv kalte “den oprindelige Kristendoms sublime Afsind”. Typisk for hans livsholdning er avslutningsordene iTubal den fredløse, som bærer den megetsigende undertittel “Natskygger fra en Verdensby”: “Jeg skal trods Vildfarelser indvies i store Undre. Mit Orangegyldne skal komme igjen. Jeg skal engang, uden ad volde andre Mennesker Ve, føle alle mine Evners Udfoldelse. Jeg skal engang naa det mystiske, der er mere end Stilhed: den levende Hvile, Freden.”

Med sin lokalkoloritt og sine virkelighetsnære skildringer av sjøliv og kystkultur inngår noen av hans bøker og fortellinger i den spirende heimstaddiktning. Det gjelder bl.a. forEnsomme mennesker (1893). Men det sørlandske landskap som trer frem hos Krag, har oftest en mytisk, symbolsk og drømmeaktig karakter og fungerer således som resonansbunn for dikterens eget stemnings- og følelsesliv. I romaneneKobberslangen,Ada Wilde,Ulf Ran ogGunvor Kjeld er tilknytningen til Sørlandet svakere. I portrettene av Ada og Gunvor fremstiller Krag sitt kvinneideal: den vakre og stolte, men samtidig feminine og drømmende ungpike.

Krags siste bok, romanenFrank Hjelm. Historien om en Hjemløs (1912), vitner om forfatterens problemer med å finne seg til rette i tilværelsen. Han levde som bymenneske, men følte seg fremmed der. Som dikter søkte han til naturen og fortiden, men i det virkelige liv hadde han ikke evne og vilje til å vende tilbake.

I dag er Thomas Krag en “glemt” forfatter. Også i sin samtid hadde han problemer med å vinne anerkjennelse, og bøkene hans fikk ofte lunken kritikk. Men han hadde sin trofaste leserkrets, og noen av bøkene kom i flere opplag, og flere ble oversatt til svensk, tysk og nederlandsk. En nibinds minneutgave av Krags verker utkom 1915–17.