At prins Carl og prinsesse Maud hadde en sønn og potensiell tronarving, var av avgjørende betydning for valget av nytt norsk kongepar vedunionsoppløsningen i 1905. I tillegg, gjennom prinsessen, sikret man segStorbritannia somstormaktsgarantist.

Et usikkerhetsmoment i Olavs barne- og ungdomsår var forbundet med hans fremmedhet. Det gjaldt å gjøre ham norsk, og allerede gjennom prinsens første vinter i sitt nye hjemland, dokumenterte fotografenAnders Beer Wilse ham mednorsk flagg ogski på beina. Idretten skulle bli en sentral del av fornorskingsprosessen, og i 1914 ble offiseren og idrettsmannenNikolai Ramm Østgaard ansatt som idrettsinstruktør og «guvernør». Kronprinsens idrettskarriere kulminerte med deltakelse i hoppkonkurransene iHolmenkollen (1922 og 1923), foruten det olympiske gullet iseiling i 6-meterklassen iAmsterdam (1928).

Enebarnet Olavs tilværelse påSlottet var ensom. Fra januar 1911, da han var sju og et halvt år, ble læreren Halldis Bomhoff ansatt for å gi prinsen privatundervisning. På slutten av 1913 overtok skolemesterSigurd Halling hovedansvaret for undervisningen, og Olav hadde privatundervisning fram tilmiddelskoleeksamen sommeren 1918. Under middelskoletida tilbrakte han etter hvert deler av skoledagen ved Hallings skole, der han ble fulltidselev somgymnasiast.Examen artium ble avlagt i juni 1921.

Engelsk forble familiens hjemmespråk, og de regelmessige oppholdene i England ble en kilde til politisk bekymring. I oktober 1911 konfronterte statsministerWollert Konow kong Haakon med folkets usikkerhet om hvorvidt prinsen i det hele tatt kunne snakke landets språk. Da han blekonfirmert iSlottskapellet 1. desember 1918, følte pressen behov for å kommentere at gutten hadde et «rent, fuldstændig akcentfritnorsk».

På 18-årsdagen deltok kronprins Olav i sitt førstestatsråd. Her skulle han møte opp helt fram til høsten 1990, og han fikk oppleve hele 19 statsministre. Under den virkeligemyndighetsdagen, 2. juli 1924, framførte prinsen et budskap om enhet og samling.

I juli 1921 hadde kronprinsen blitt innrullert vedKrigsskolen, der han tilbrakte de tre neste årene sominfanterist. Disse årene ble formative. Siden skulle han uttale at om han ikke hadde blitt konge, ville han blitt yrkesmilitær. Fra oktober 1924 studerte han vedBalliol College vedUniversitetet i Oxford, der han tok en toårigmastergrad iøkonomi, økonomisk historie ogstatsvitenskap.

I august 1928, underOL i Amsterdam, inngikk kronprins Olav hemmeligforlovelse med sin to år eldre svenske kusine, prinsesseMärtha. Etter at statsministerJohan Ludwig Mowinckel var blitt orientert om alliansen høsten 1928, ble den offisielle forlovelsen offentliggjort iStockholm ogOslo 14. januar 1929.

Etter dronningMauds uttrykkelige ønske ble bryllupet lagt til Oslo. Valget viste seg å tjene det norske monarkiets interesser. Rett etter Märthas ankomst fra Stockholm 19. mars 1929, foretok det vordende kronprinsparet en lengre kjøretur gjennom den norske hovedstaden. Hyllesten ble rapportert å være like stor i øst som i vest, og både kjøreturen og bryllupsfestlighetene ble en stor kongeligPR-seier i en tid medrepublikanske stemninger. Selvevielsen fant sted i Vår Frelsers kirke (senereOslo domkirke) 21. mars 1929.

Som bryllupsgave fikk kronprinsparet storgårdenSkaugum iAsker av NorgesParis-ambassadørFritz Wedel Jarlsberg. Wedel Jarlsbergs tanke var at Skaugum skulle sikre de kongelige en privat formue i tilfelle monarkiet en dag skulle opphøre. Kronprinsparet overtok 1. oktober 1929.

Etter hvert som barna, prinsesseRagnhild (9. juni 1930), prinsesseAstrid (12. februar 1932) ogHarald (21. februar 1937) ble født, ble kronprinsfamilien gjenstand for stor oppmerksomhet. Gjennom mediene, men også via egne utgivelser, ble familien på Skaugum framstilt som en eksemplarisk førstefamilie, til forveksling lik en alminnelig norsk middelklassefamilie.

I det ferske norske kongedømmet måtte Olav selv utforme kronprinsrollen. Oppgavene var ikke åpenbare. Både under og etter studieårene brukte han fortsatt tid på å dyrke sine hobbyer, særligseilingen, og påSkaugum administrerte han etter hvert et større gårdsbruk. I tillegg bedrev han til en viss gradrepresentasjon, men for det meste sammen med faren. Det var iForsvaret kronprinsen i 1920- og 1930-årene fikk det tydeligste utløpet for sin virketrang, og etter avsluttet krigsskoleutdanning brukte han mye tid på militær øvelsesvirksomhet og videreutdanning. I disse årene steg han i gradene, inntil han i 1939 ble utnevnt av sin far tilgeneral iHæren ogadmiral iSjøforsvaret. I 1944 ble han også forfremmet til general iLuftforsvaret.

To større reiser på 1930-tallet ble særlig viktige for offentlighetens oppfatninger av kronprinsparet. Den første gikk overFinnmarksvidda i mars 1934, og ble i samtida, i det minste i denborgerlige (ikke-sosialistiske)pressen, beskrevet som samlende, og av stor betydning både forsamene ogNord-Norge. I mai–juli 1939 turnerte kronprinsparet iUSA etter invitasjon fra presidentFranklin D. Roosevelt og førstedameEleanor. Ikke bare førte dette til et strategisk viktig vennskap med USAs førstepar, og til styrking av norsk-amerikanske relasjoner generelt, men det demonstrerte, også for kronprinsparet, effekten av kongelig nærvær.

På grunn avklassekamp og detrepublikanskeArbeiderpartiets økende innflytelse, ble 1930-årene preget av usikkerhet formonarkiet. Da Arbeiderpartiet oppnådde regjeringsmakt, først kortvarig vedChristopher Hornsrud i 1928, så daJohan Nygaardsvold fikk danne sin første regjering i 1935, fikk det likevel ingen konsekvenser for statsformen. Snarere skulle alliansen mellomsosialdemokratiet og monarkiet vise seg politisk effektiv, og den ble sementert under eksilårene iLondon (seLondonregjeringen) og videre styrket undergjenoppbyggingsårene etter krigen.

Den førsteetterkrigstida var krevende for kronprins Olav. Ikke minst ble den preget av kronprinsesseMärthas alvorlige sykdom, og av hennes død 5. april 1954. Kronprinsen hadde vansker med å forholde seg til sorgen, ikke minst overfor sine nærmeste. Han forbleenkemann.

Etter hjemkomsten i 1945 hadde kronprins Olav igjen manglet en klart definert rolle. Slik ble det i ti år, helt til faren sommeren 1955 brakk lårhalsen, og kronprinsen måtte fungere somregent. Da kong Haakon døde 21. september 1957, var det atskillig skepsis til at den nye kongen ville klare å fylle rollen. Olavs tilnærming var trofasthet overfor arven etter faren, inklusive å overta mottoet «Alt for Norge», kombinert med en forsiktig vilje til modernisering. Hans første politiske triumf som monark var gjennomføringen avsigningen iTrondheim 22. juni 1958. Opplegget var blitt møtt med atskillig kritikk innad iArbeiderparti-regjeringen, men medNidaros-biskopArne Fjellbus hjelp, fikk kongen viljen sin. Signingen ble en stor PR-triumf, sammen med signingsferden iSør-Norge samme sommer, og iNord-Norge sommeren 1959.

Det tok ikke mange årene før Olav overtok ærestittelen som var blitt tildelt hans far, «Folkekongen». Selv om han åpenbart savnet å ha endronning ved sin side, økte hans popularitet gjennom de siste tiårene av livet. De få gangene han ble utsatt for alvorlig kritikk, hadde det å gjøre med barnas giftermål. Alle tre ønsket å gifte seg borgerlig (med ikke-kongelige), men i samtlige tilfeller holdt Olav igjen. Han var preget avpliktetikk, og institusjonens interesser kom for ham foran menneskelige hensyn. Selv om han ble utsatt for atskillig kritikk i alle tre tilfeller, hadde han lenge et flertall med seg i sinkonservative tilnærming, både i det politiske liv og iopinionen generelt, særlig hva gjaldtHarald ogSonja.

Kanskje sikret Olav 5. først og fremst sin store popularitet gjennom å bli «reisekongen», etstatsoverhode som ikke bare dro på en rekkestatsbesøk, men også gjestet alle deler av Norge. I tillegg ble han, også det på ganske andre vis enn sin far, «mediekongen», en som fikk muligheter til å være nær gjennom ny medieteknologi og i en ny medievirkelighet. I forbindelse med 60-årsdagen i 1963 lot han seg, som den første regjerende monark, fjernsynsintervjue, og også hans nyttårstaler, som bleTV-overført fra 1965, førte ham tilsynelatende nærmere folket. Andre portrettprogrammer, samt enkelte fotografier, aller mest det berømte «Kongen på trikken»-bildet fraoljekrisen i desember 1973, sementerte bildet av en folkelig og sosialdemokratisk konge.

Kongens fremste politiske saksengasjementer gjaldt verdien avFN og internasjonal solidaritet, og betydningen av å sikre freden gjennom et sterktforsvar ogNATO-samarbeid. Han ble også forbundet med engasjement for flyktninger, og med å ønske etflerkulturelt Norge velkommen. Minnepolitisk gjorde han et stort arbeid med å forvalte arven etterandre verdenskrig, og han var tydelig forpliktet på arbeidet i statsråd.

Kong Olav hadde et sterkt temperament, som riktignok sjelden fikk utløp i offentligheten. Under skolegang og høyere utdanning hadde han særskilte utfordringer på grunn avdysleksi, og mye tyder på at han også slet med taleflytvansker (såkalt «løpsk tale»). Disse utfordringene gjaldt også i hans virke som monark, og særlig kunne han streve med å framføre taler framanuskript. Likevel var det først i 1990, ett år før han døde, at kongens dysleksi ble kjent for offentligheten.

Våren 1990 var den 86-årige kongen igjen involvert i forvaltningen av minnet omandre verdenskrig. Han hadde et hektisk program i forbindelse med markeringene av at det9. april var 50 år sidenokkupasjonen, og deretter, 8. mai, 45 år sidenfrigjøringen. 29. mai ble kongen innlagt vedRikshospitalet forperikarditt, betennelse ihjerteposen, og 2. juni fulgte etslag som gjorde ham delvis lammet.

Sommeren og høsten 1990 ble tilbrakt medrekonvalesens ogrehabilitering, og kronprinsHarald fungerte somregent. Etter en periode med bedring ble kongen igjen svekket, og 17. januar 1991, samme dag somDen andre Golfkrigen brøt ut, døde han påKongsseteren. Slottsparken ble raskt fylt med tusenvis av hilsener og levende lys. 30. januar ble kong Olav 5. av Norge gravlagt fraOslo domkirke.

Olav 5. fikk oppleve enorme endringer. Sist i livet var han blittstatsoverhode i en moderne olje- ogvelferdsstat i englobalisert verden, i et nytt medie- og kommunikasjonssamfunn. Han skulle aldri oppleve å ha en dronning ved sin side, og hans virke ble ensomt. De siste par tiårene av livet ble han likevel en eksepsjonelt populær monark, noelandesorgen etter hans død bekreftet.

Siden er kong Olavs ettermæle blitt justert. Ikke minst har dette skjedd gjennom dronningSonjas betoning av hvor vanskelig det var for en kvinne å komme inn ikongehuset på slutten av 1960-tallet, og av hvor militært og mannsdominerthoffet var under svigerfaren. Nyere historie- ogbiografiskriving må samtidig sies å ha lagt nyanser til dronning Sonjas perspektiv.

For folket og i mediene ble Olav 5. «Gla’Kongen», mye på grunn av hans påfallende og smittende latter. Samtidig var han en utpregetkonservativ skikkelse som også haddeautoritære trekk. Han hadde en særegen evne til å representere, og til å knytte bånd til folket både under sine mange reiser og representasjonsoppgaver og via mediene. Han justerte forholdet avstand og nærhet mellom monark og folk på nye vis, og ble slik en forsiktig modernisator. Han, edvardianeren født på Sandringham-godset i 1903, endte opp som elsket norsk folkekonge i den moderne velferdsstaten.

Kong Olav var innehaver av en lang rekke norske og utenlandskeordener ogdekorasjoner, og han bleæresdoktor ved flere utenlandske universiteter. Fra 1973 bar han, på regjeringens oppfordring,Borgerdådsmedaljen i gull.

• Det norske kongehuset
• monarker i Norge
• Norge i etterkrigstiden
• Norge under andre verdenskrig
• norsk historie fra 1970 til 1990

• Kronprins Olav ute og inde. Dronning Mauds julealbum 1910 (dronningens egne fotografier), 1910
• Halling, Sigurd (red.) (1929):Olav, Norges kronprins. Festskrift i anledning av H.K.H. kronprins Olavs bryllup, Oslo 21. mars 1929
• Schive, Jens og Olav, Hans (1939):Med kronprinsparet – for Norge! 70 dagers ferd gjennem stjernebannerets land
• Jansen, Einar (1949): biografi iNorsk biografisk leksikon, første utgave (NBL1), bind 10
• Fjellbu, Arne (1958): «Kongesigningen», iKong Olavs signingsferd
• Haugstøl, Henrik (1958): «En konge møter sitt folk», iKong Olavs signingsferd
• Grønoset, Dagfinn (1959):Med kong Olav mot nord
• Diesen, Einar (red.) (1970):Kong Olav. Vår konge og hans hus, (andre utgave 1976)
• Wig, Kjell Arnljot (1977):Kongen ser tilbake
• Hansen, Guttorm med flere (1984):Kongen og folket. En hyllest til kong Olav V 80 år
• Greipsland, Torbjørn (red.) (1986):Kongen på kirkevei
• Ramberg, Trygve (1987):Med folket – historien om vårt kongehus
• Benkow, Jo (1991):Olav – menneske og monark
• Bomhoff, Halldis (1992):Min lille prins. Dagbok fra kronprins Olavs første skoletid
• Bratteli, Randi (1992):Slik var han. Nærbilder av kong Olav
• Langslet, Lars Roar (1992):Kong Olav V av Norge. Monarkiet i en brytningstid
• Prinsesse Ragnhild (1995):Mitt liv som kongsdatter
• Det kongelige hoff (utgiver) (2003):Kong Olav V 100 år
• Norén Isaksen, Trond (2003):Dronningen vi ikke fikk. En biografi om kronprinsesse Märtha og kong Olav
• Langslet, Lars Roar (2003): biografi iNorsk biografisk leksikon, andre utgave (NBL2)
• Hegge, Per Egil (2006):Harald V – en biografi
• Bomann-Larsen, Tor (2006):Vintertronen. Haakon & Maud III
• Norén Isaksen, Trond (2007):Kvinne blant konger. En biografi om prinsesse Astrid
• Bomann-Larsen, Tor (2008):Makten. Haakon og Maud IV
• Bomann-Larsen, Tor (2011):Æresordet. Haakon & Maud V
• Sletten Kolloen, Ingar (2012):Dronningen
• Bomann-Larsen, Tor (2013):Svaret. Haakon & Maud VI
• Bomann-Larsen, Tor (2016):Hjemlandet. Haakon & Maud VII
• Bomann-Larsen, Tor (2019):Kongen. Haakon & Maud VIII
• Stanghelle, Harald (2020):Kongen forteller
• Rem, Tore (2020):Olav V: Den fremmede,1903–1940
• Rem, Tore (2021):Olav V: Krigeren, 1940–1945
• Rem, Tore (2022):Olav V: Ensom majestet, 1946–1991