Et stort alvor og en sterk patos karakterisererBalkonen (1894). I tre poetiske bilder presenteres en hyllest til kjærlighetsdriften som naturmakt, men også en skremmende fremstilling av erotisk egosentrisitet. Skuespillet bryter med Ibsen-tradisjonen i sin stilisering og forenkling; personene er medier for krefter, uten individualisering. Den kvinnelige hovedperson Julies vandring fra mann til mann utløste forbitrelse hos litteraturhistorikerenChristen Collin, og Balkonen – «forfaldskunst» – ble utgangspunktet for denne Bjørnson-elevens voldsomme angrep på tidens kunst, striden mellom kunst og moral.

10 år senere tok Heiberg det erotiske temaet opp igjen i skuespilletKjærlighedens tragedie, som egentlig skulle ha hett «Kjærlighedens hjemsøgelse». For den kvinnelige hovedpersonen Karen er kjærligheten hevet over hverdagen, en voldsom naturdrift. Hun føler seg sveket av ektemannen som opplever kjærligheten som en livgivende impuls i arbeidet; uten barn, uten yrke krever hun at kjærligheten skal være en evig berusning. Hennes drøm tåler ikke møtet med virkeligheten, og hun tar sitt eget liv. Kommentatoren Hartvig Hadeln, som opptrer sporadisk, har lånt trekk fraSigbjørn Obstfelder.

Mellom de to skuespillene der konflikten dreier seg om natur mot kultur, opplevde Gunnar Heiberg å være diktervennenes ledende representant ved kunstnernes fest forHenrik Ibsen på 70-årsdagen. Det sier noe om hans førerstilling blant de yngre, at det var selvsagt at han skulle tale. «Vor fest hadde bare ett punkt paa programmet,» skriverNils Kjær, «Gunnar Heiberg skulde holde festtalen.» Han priser Ibsen først og fremst fordi han har maktetbareå være kunstner, at han aldri brukte sin kunst som propagandamiddel, han følte nytelsen og smerten ved å være menneske. Med sin «individfølelse» kjente Gunnar Heiberg seg i slekt med den store mester.

Også når det gjelder den annen pol i Heibergs dramatikk, den politiske, spiller «individfølelsen» en stor rolle. IDet store lod (1895) er stoffet hentet fraarbeiderbevegelsen, men denne lå egentlig utenfor Heibergs horisont. Det er et kraftig samfunnsdrama skrevet under inntrykket av tidensanarkistiske bevegelse, og skildrer rikdommens demoraliserende innflytelse på en proletarleder.

Det som fikk ham til å gløde, var unionspolitikken. Stortingets tilbaketog overfor Sverige i unionsstriden 1895 avfødte den viltre, muntre og satiriske aristofaniske komedienFolkeraadet – skyteskiven er nasjonalt skryt og hykleri. I 1905 trådte Heiberg frem for offentligheten somagitator; i februar holdt han en sterk tale til støtte for opprustningens representantGeorg Stang som ble hans nære venn. Han holdt flere taler ved offentlige møter for «Norges rett» og reagerte voldsomt mot nedleggelsen av grensefestningene og innføring av et norskmonarki. Mottoet var: «En hederlig krig er adskillig mindre lummer enn en uhederlig fred.»

Denne holdningen avspeiler seg i dramaetJeg vil værge mit land (1912), et kamuflert angrep påChristian Michelsen, i skuespillet kalt statsminister Berger. Mot ham står forfatterens talerør, erkenasjonalisten Karsten Skogstad. Heiberg satte selv skuespillet i scene påNationaltheatret. Det utløste voldsomme debatter i pressen. Heibergs taler og artikler fra det store år ble utgitt i samlingen1905 (1923).

Heibergs siste skuespill,Paradesengen (1913), er moderne i sitt motiv og frekt i sintendens. I skuespillet ligger den store dikter Jørgen Ulfsøn ligger for døden, og hans tre sønner lar en rik forretningsmann få filme dødsøyeblikket. Dette ble med rette oppfattet som et angrep påBjørnson-familien og hendelser rundt Bjørnsons bortgang i 1910. Stykket skapte debatt og fremkalte pipekonserter.

Etter hans død kom (1929)I frihetens bur.

Essays

Mens Gunnar Heibergs omfattende dramatikk er bundet til sin tid og dens synsmåter, har hans artikler og essays bevart sin sjarm. Han var fast knyttet tilVerdens Gang som artikkelskribent 1896–1903, og 1897–1901 var han avisenskorrespondent iParis, en lykkelig tid, ikke minst på grunn av det nære forholdet tilOda Krohg. Han forteller omDreyfussaken, og skildrer folkelivet og kunsten i den by han elsket høyest ved siden avKristiania.

En rekke av artiklene ble gitt ut i bokform,Pariserbreve (1900) ogFranske visitter (1919). Artiklene er båret av en aldri sviktende inspirasjon, stilen er preget av en utsøkt sans for de rette ordene, Heiberg elsket det poengterte og treffsikre uttrykk. Han skildrer gleden ved å flanere i den skjønne byen, og han dveler ved «den grønne time» – absintens, fredens, ettertankens time i storbyens travelhet. Den annen pol, Norge, dominerer i hans essays om norske forfattere, ikke minstIbsen ogBjørnson:Ibsen og Bjørnson på scenen (1918).

Gunnar Heiberg var en av de skarpeste teaterkritikere Norge har hatt. Hans nyanserte skuespillerportretter har teaterhistorisk interesse. Han skriver muntert og elegantOm det vanskelige ved at være tilskuer. Heiberg hadde stor innsikt i arkitektur og skulptur. Essayene omRodin ogVigeland hører til toppene i hans prosa. Idealet var kunst med «avveide proporsjoner». Heiberg viser iHildegunn en fin innlevelse i den islandskesagaverden. De beste av artiklene ble samlet i bokform mot slutten av hans liv. Heiberg mottok statens diktergasje fra 1923.

Gunnar Heiberg høyaktet kunsten som noe absolutt og enestående i menneskenes liv. Ellers var han tilhenger av det en av skikkelsene i Kong Midas kaller «den hellige relativitet».

• Tante Ulrikke, København 1884
• Kong Midas, København 1890
• Kunstnere, København 1893
• Balkonen, København 1894
• Gerts have, København 1894
• Det store lod, København 1895
• Hs. Majestæt, 1896
• Folkeraadet, København 1897
• Harald Svans mor, København 1899
• Kjærlighed til næsten, København 1902
• Kjærlighedens tragedie, København 1904
• Jeg vil værge mit land, 1912
• Paradesengen, 1913
• Samlede dramatiske verker, 4 bd., 1917–18

• Pariserbreve, 1900
• Set og hørt, 1917
• Ibsen og Bjørnson på scenen, 1918
• Franske visitter, 1919
• Norsk teater, 1920
• 1905, 1923
• Salt og sukker, 1924
• I frihetens bur, 1929
• Hugg og stikk. Artikler i utvalg, red. av E. Skavlan, 1951
• Artikler om mange ting, utg. av H. Heiberg, 1972
• Artikler om teater og dramatikk, utg. av H. Heiberg, 1972
• Essays og artikler, red. av H. Nordahl, 1995

• Menneskets genesis, iNyt norsk Tidsskrift 4, 1878, s. 68–80
• En soirée dansante, (anonymt) iKants Fornuftskritik og En soirée dansante, 1878