Haiti var opprinnelig enfransk koloni, men etter et i utgangspunktet vellykket slaveopprør i kjølvannet avden franske revolusjonen i 1789, erklærte landet seg uavhengig fraFrankrike i 1804. Haiti var dermed blant de første koloniene som erklærte sin uavhengighet, og ble samtidig verdens førstesvarte republikk. Befolkningen er, til forskjell fra sine naboland, hovedsakelig avafrikansk opprinnelse.
Selv om Haiti har mange felles kulturelle trekk med sinehispanoamerikanske naboer, er landet likevel den eneste overveiende fransktalende nasjonen i Amerika, og det ene av to (sammen med Canada) med fransk som offisielt språk. I tillegg har ogsåkreolspråkethaitisk offisiell status.
Haiti er det fattigste landet påden vestlige halvkule. Viktige handelspartnere erUSA,EU,Canada ogJapan. Viktige importvarer er matvarer, levende dyr, råvarer og kjemikalier. Viktige eksportvarer er elektrisk utstyr, tekstiler, klær og kaffe.
Haiti er det mest fjellrike landet iKaribia. Den høyeste toppen er Pic la Selle (2680 m). Landet har tropisk havklima med stor nedbør på nordkysten, men tørrere i sør. Sterkt befolkningspress gir utpining av jorden og alvorlige erosjonsproblemer i landskapet. De fleste innbyggerne er småbønder som lever i stor fattigdom.
Haiti er et fjellendt land og mer enn ¾ av terrenget ligger over 200 moh. Klimaet ertropisk oghalvtørt. Frodige daler ligger mellom fjellrekkene og danner store kontraster mellom høydene i mange områder. Mellom landet (og Hispaniola) ogCuba liggerWindward Passage, et 80 km bredt sund mellom de to landene. Det laveste punktet i Haiti er av en kilde sagt å være havnivået (Det karibiske hav)[3]), og av en annen kilde under havnivå ved Gheskioklinikken iPort-au-Prince[4] eller iGonaïves, på rundt en meter under havnivå.[5]). Det høyeste punktet i landet erPic la Selle på 2 680 moh.
Den viktigste jordbruksdalen i landet erPlaine de l’Artibonite, som ligger sør forMontagnes Noires. I denne regionen ligger den lengste elva i landet og på Hispaniola,Artiboniteelva. Den har etnedslagsfelt som starter i de vestlige områdene av Den dominikanske republikk og går gjennom det meste av det sentrale Haiti og munner ut iGonâvebukta. Det er mulig å seile lektere et stykke opp i elva. De østlige og sentrale delene av øya domineres av et høyereliggende platå.
De nordlige områdene består avMassif du Nord (Nordmassivet) ogPlaine du Nord (Nordsletta). Massif du Nord er en forlengelse avCordillera Central i Den dominikanske republikk. Det starter ved østgrensen til Haiti, nord for Guayamoucelva og strekker seg nordvestover gjennom den nordlige halvøya.Plateau Central (Sentralplatået) strekker seg langs begge sider av Guayamoucelva, sør for Massif du Nord. Den renner fra sørøst til nordvest. Sørvest for Plateau Central ligger Montagnes Noires, og den nordvestligste delen av disse fjellene glir over i Massif du Nord.
De sørlige områdene består avPlaine du Cul-de-Sac (sørøst) og den fjellkledde, sørlige halvøya (Tiburonhalvøya). Plaine du Cul-de-Sac er en naturlig senking med flere saltsjøer, somTrou Caïman og den største innsjøen i Haiti,Lac Azuei (også kjent somÉtang Saumâtre). Fjellkjeden Chaîne de la Selle er en forlengelse av den sørlige fjellkjeden i Den dominikanske republikken (Sierra dei Baoruco), og strekker seg fra Massif de la Selle i øst tilMassif de la Hotte i vest. I denne fjellkjeden liggerPic la Selle, det høyeste punktet i Haiti, med en høyde på 2 680 meter over havet.
Flere mindre øyer hører til Haiti. De mest kjente av disse er:
Gonâveøya, den største øya utenfor kysten av Hispaniola. Den ligger vest-nordvest forPort-au-Prince iGonâvebukta, som er den største bukta iAntillene. Øya har et areal på 743 km².Taíno-navnet varGuanabo. La Gonâve var en gang en sjørøverbase.
Tortuga er den nest største øya utenfor Hispaniola, og ligger utenfor nordvestkysten av Hispaniola, i Det karibiske hav. Den har et areal på 180 km². Øya var et stort senter forsjørøveri i Karibia på 1600-tallet og er kjent fra mange bøker og filmer. Navnet betyr «skilpadde» og kommer av formen på øya.
Île à Vache (Kuøya) er en liten, frodig øy like sørvest for Hispaniola med et areal på 52 km².
Les Cayemites er en liten gruppe øyer i Gonâvebukta utenfor kysten av det sørvestlige Hispaniola. De har et samlet areal på 45 km².
Det ligger også flere innsjøer i Haiti. Den største er også den nest største innsjøen på Hispaniola og i Karibia, og heterÉtang Saumâtre. Den ligger i Cul-de-Sac-senkingen og har et areal på 170 km². Det er ensaltsjø og er saltere enn vanlig sjøvann. Her kan man finne dyr somspisskrokodille ogflamingo.
En annen saltsjø erTrou Caïman med et areal på 16,2 km².Miragoânesjøen er en av de største naturlige ferskvannsinnsjøene i Karibia med et areal på 25 km².
Befolkning fordelt på alder og kjønn. Basert på tall fra 2005.
Haiti har ikke gjennomførtfolketelling siden 1982, og da hadde landet rundt 5 millioner innbyggere. Nye overslag ble publisert i 2009[6], og ifølge disse var befolkningen da vokst til rundt 9,9 millioner innbyggere. 43% av befolkningen var på den tiden under 18 år. Fødselsraten er anslått til cirka 50 prosent over gjennomsnittet i verden[7], men antallet barn som hver kvinne i gjennomsnitt føder er synkende i forhold til i tidligere år. Haiti er likevel blant de land på den vestlige halvkule med høyest fødselsrate.
Selv om det i snitt bor 325 personer per kvadratkilometer i Haiti, er befolkningen konsentrert rundt tettstedene, kystslettene og dalene. 53 prosent av befolkningen bor i rurale strøk[6].
80–85 % av haitierne (avhengig av kilde) er av hovedsakelig afrikansk avstamming, og de resterende 15–20 % av befolkningen er hovedsakelig av blandet avstamming. Den lille prosentdelen som utgjør den ikke-svarte befolkningen er hovedsakeligkaukasiske folk og hvite haitiere, der de fleste er avarabisk,[8] vesteuropeisk (fransk,tysk,polsk,portugisisk,spansk) ogjødisk opphav.[9][10]
Haitierne med blandet opphav bor hovedsakelig i de velstående forstedene, somPétionville ogKenscoff. Mange av dem er født i de sørvestlige delene av Haiti, som Jacmel, Les Cayes og Cavaillon. I kolonitiden var det en høyere prosentdel europeere i dette området enn i den nordlige delen av landet, som var mer isolert, hadde færre byer og var dedikert til store plantasjer med afrikanske slaver. Noen av de hvite plantasjeeierne sørget for at sønnene (og noen ganger døtrene) fikk utdanning, og noen sendte de til og med til Frankrike. En del av befolkningen med blandet opphav greide derfor å bygge opp mersosial kapital enn de som bodde i nord. I tillegg hadde de med blandet opphav flere borgerrettigheter enn de frie afrikanerne. Allerede førrevolusjonen hadde mange utdannede menn med blandet opphav blitt del av ledersjiktet i landet.
Et av de to offisielle språkene i Haiti, erfransk, som er mest brukt i skriftlige, skolerelaterte og administrative sammenhenger. De fleste haitiere med utdanning kan det, og det er dominerende i næringslivet. Det andre språket er det nylig normertekreolspråkethaitisk,[11] som snakkes av så å si hele befolkningen i landet. Haitisk er franskbasert, men har også stor innflytelse fra afrikanske språk, og en mindre innflytelse fraspansk ogtaino. Det er i slekt medlouisianakreolsk. En god del av befolkningen kan også spansk, men det er ikke offisielt språk i landet.
Haiti er et hovedsakeligkristent land, der 80 % av innbyggerne vedkjenner segden romersk-katolske lære. Rundt 16 % av befolkningen hører til protestantismen.Voodoo, en tro med opphav i den afrikanskediasporaen, og som er unik for landet, praktiseres av grovt regnet halvparten av befolkningen.[12] Religiøs aktivitet virker til dels samlende på Haiti og diasporaen, fordi de som er utflyttet ofte praktiserer religion med familien i Haiti.[13]
Haiti er en del av øya som ble oppdaget forSpania avChristofer Columbus i 1492 og kalt La Española, forvansket til Hispaniola. I forbindelse med den spanske koloniseringen ble de opprinneligetaino-indianerne utryddet, ogslaver fraAfrika importert, særlig for dyrking av sukkerrør. Fransk innvandring, blant annet avpirater, såkaltebuccaneerer i den vestlige tredjedelen av øya førte til at Spania måtte avstå Haiti til Frankrike 1697 (Rijswijktraktaten).
Et slaveopprør underden franske revolusjon var begynnelsen det langvarige uroligheter der blant annet den hvite befolkningen ble utryddet. En svart keiser (J.J. Dessalines) styrte mellom 1804—06. Hele øya var igjen forent og fri fra 1820 til 1843, daDen dominikanske republikk ble selvstendig. Siden har det hersket kaotiske forhold i Haiti somUSA fra tid til annen har grepet inn i. Amerikanske marinetropper okkuperte landet 1915—34.
Mellom 1957 og 1971 styrte legenFrançois Duvalier («Papa Doc») diktatorisk og brutalt; hans privatmilitsTonton Macoute (Omtrent:mannen med ljåen) ble beryktet. Makten gikk i 1971 over til hans 19 år gamle sønn,Jean-Claude («Baby Doc»), som fortsatte farens terrorregime i en noe avdempet form. Han ble avsatt av militæret i1986.
Etter et nytt diktatorisk styre gjennom militære fra 1988 ble den venstreorienterte prestenJean-Bertrand Aristide i 1990 valgt til president med overveldende flertall. Allerede åtte måneder etter hans innsettelse, i september 1991 ble han styrtet gjennom et kupp fra hærledelsen med generalRaoul Cédras i spissen. I 1993 innledet USA (etter atBill Clinton overtok som president) og en rekke andre land en blokade av landet som ble støttet avFN på høsten samme året. Denne blokaden skulle tvinge militærregjeringen til å gå av. Etter forhandlinger med juntaen rykket amerikanske tropper inn i landet høsten 1994 for å administrere overgangen fra militært til sivilt styre og gjeninnsette Aristide. Cédras ble tvunget til å forlate landet.
Aristide ble avløst som president i 1996 avRené Préval som hadde mandatet til 2001. I januar 2000 forlot de amerikanske intervensjonstroppene landet og fire måneder senere ble omstridte presidentvalg avholdt. I andre omgang i november 2000 vant Aristide med 91,8 % av stemmene. Den høye prosentandelen var et resultat av opposisjonens boikott, men sannsynligvis også av valgmanipulasjoner. Totalt sett hadde landet likevel en forholdsvis positiv utvikling under Préval og Aristide.
Den 1. januar 2004 var 200-årsjubileet for landets uavhengighet. Et attentatforsøk på Aristide (og besøkende president avSør-AfrikaThabo Mbeki) på denne dagen utløste en bølge av uroligheter og protester mot regjeringen. Et velstyrt militært opprør brakte landet på randen av en borgerkrig. I slutten av februar ga Aristide etter for USAs trykk og gikk i eksil, samtidig komFN-ledete tropper inn i landet. I mars samme år bleBoniface Alexandre overgangspresident ogGerard Latortue dannet en ny regjering.
Regjeringen var svært omstridt og måtte gi delvis etter for krav fra militærets side. Internasjonalt ble den ikke gjennomgående anerkjent og særlig det karibiske statsforbundetCARICOM anså fortsatt Aristide som landets president. Under omstridte omstendigheter ble endelig nye presidentvalg avholdt i februar 2006. I første valgomgang oppnådde René Préval 51,15% av stemmene og ble dermed president for andre gang etter 1996.
Etkraftig jordskjelv rammet Haiti 12. januar 2010. Skjelvets episenter lå noe utenfor hovedstaden Port-au-Prince, men byen ble svært hardt rammet. Offisielt antar man at omtrent 316.000 mennesker omkom i skjelvet og det er dermed en av de største enkeltkatastrofer i historien. Omtrent 1,2 millioner ble husløse og mange av dem har måttet bo i teltleir siden. En koleraepidemi i vinter 2010-2011 krevde ytterlige 3500 liv.
Et nytt presidentvalg var planlagt for januar 2010, men ble forskjøvet etter jordskjelvet. Første omgang ble avholdt 28. november 2010 (sammen med parlamentsvalg) og såMirlande Manigat ogMichel Martelly, to politikere fra høyresiden som kandidater for andre runde. Venstresidens hovedparti, AristidesFanmi Lavalas var blitt ekskludert fra valget. Midt i dette valgte ex-diktatorBaby Doc Duvalier å vende tilbake til Haiti 16. januar2011 for å «hjelpe», men han ble arrestert og anklaget for tidligere korrupsjon allerede etter to dager. I tillegg returnerte Aristide fra sitt sørafrikanske eksil på 18. mars, to dager før valget. Andre omgang i presidentvalget ble så avholdt 20. mars 2011. Martelly vant valget og satt som president til 2016.
Haiti er enrepublikk, med en folkevalgt nasjonalforsamling og en folkevalgt president. Presidenten velges for en periode på fem år.
Nasjonalforsamlingen er todelt;deputertkammeret med 99 plasser ogsenatet med 30 plasser. Medlemmene i deputertkammeret velges for en fireårsperiode, mens senatsmedlemmene velges for en seksårsperiode, der en tredel av medlemmene velges annethvert år.
Statsministeren velges av det partiet som har flest plasser i nasjonalforsamlingen.
Provinsene er videre inndelt i 41arrondissementer og 133 kommuner. Provinsen Ouest, der hovedstaden Port-au-Prince ligger, er den mest folkerike, med 3,7 millioner innbyggere.
Haiti har den dårligste økonomi på den vestlige halvkule, og er et av verdens fattigste land. Sammenliknende sosiale og økonomiske indikatorer viser at Haiti henger stadig lenger etter andre utviklingsland med dårlig utviklet økonomi (spesielt land på den vestlige hemisfære) siden1980-tallet. Haiti er nå rangert på 153.-plass på FNsIndeksen for menneskelig utvikling.
Rundt 80 prosent av befolkningen lever i ytterste fattigdom, noe som gjør landet til det nest fattigste i verden. Nesten 70 prosent av haitierne er avhengig avjordbrukssektoren, som består hovedsakelig av små gårdsbruk som beskjeftiger 2/3 av den yrkesaktive befolkningen. Landet har hatt liten tilvekst av arbeidsplasser etter at president René Préval kom til makten i februar 1996, selv om den uformelle økonomien er voksende.
Økonomiske nøkkeltall
Verdi
% av BNP
År, kilde
BNP
5,0 mrd US$
2006,Verdensbanken
BNP (vekst) (Verdensbanken)
1,98 %
2005,UNDP
Konsumpriser
19,5 %
2005,UNDP
Handelsbalanse
-1,16 mrd US$
2005,UNDP
Betalingsbalanse
0,05 mrd US$
2005,UNDP
Utviklingshjelp
0,52 mrd US$
2005,UNDP
Emigrantoverføringer
1,05 mrd US$
21,0%
2006,IFAD / Inter-Amer Development Bank (NY Times 1.des 2007)
Halvparten av alle barn i Haiti eruvaksinerte, og hele 60 % av befolkningen mangler tilgang til grunnleggende helsetjenester.[14] Nær halvparten av dødsfallene i landet skyldes ifølgeVerdens helseorganisasjonhiv/aids, luftveisinfeksjoner,hjernehinnebetennelse og tarminfeksjoner somkolera ogtyfoidfeber.[15] 90 % av barna i Haiti lider av vannbårne sykdommer og tarmparasitter.[16] Rundt 5 % av den voksne befolkningen i Haiti erhiv-smittet.[17] Det er mer enn ti ganger så mange tilfeller avtuberkulose i Haiti som i andre latinamerikanske land.[18] Om lag 30 000 smittes avmalaria hvert år.[19]
Utdanningssystemet i Haiti er basert på detfranske. I alt er det rundt 15 200 grunnskoler i Haiti, der 90 % av dem er private, det vil si enten devet av lokalsamfunnene, religiøse organisasjoner eller ideelle organisasjoner.[20]
Offisielt er det obligatorisk med seks års skolegang, men bare 67 % begynner på grunnskolen, og færre enn 30 % når 6. klasse. Omtrent 20 % begynner på vidaregående skole. Veldedige organisasjoner somFood for the Poor ogHaitian Health Foundation arbeider med å bygge skoler og gi ungene nødvendig utstyr.
Høyere utdanning finner sted på det eneste universitetet i landet,Statsuniversitetet i Haiti, og på de andre tolv offentlege og ti private institusjonene for høyere utdanning. Fransk har tradisjonelt vært enerådende som undervisingsspråk, men haitisk har etter hvert også fått innpass. Bare rundt 52 % av innbyggerne i Haiti kan lese og skrive.[12]
Landet har bare to dagsaviser,Le Nouvelliste (grunnlagt i 1898, opplag ca. 6 000), som kommer ut om kvelden, ogLe Matin (grunnlagt i 1908, opplag ca. 5 000). Begge trykkes på fransk i Port-au-Prince. Andre aviser og blader trykkes også på engelsk, fransk, spansk og haitisk. Mediesituasjonen i landet endret seg i stor grad til det bedre etter at tiden med militærdiktatur (1991–1994) var over, og arbeidsforholdene for journalister ble etter dette mer normale.
Det er rundt 30 radiostasjoner i Haiti, der én av dem er statlig og resten private. Den statlige radiostasjonen (Radio Nationale d’Haïti) sender på fransk, engelsk, spansk og haitisk. Det statseide fjernsynsselskapetTélévision Nationale d’Haïti sender i fire kanaler, og da hovedsakelig kulturprogrammer. I tillegg finnes det 11 private fjernsynsstasjoner, der to av dem sender via kabel – den ene med tre kanaler, den andre med 33. Selv om det er mange private fjernsynsselskaper i landet, er det bare rundt 5 fjernsyn per 1000 innbyggere.
Kommunikasjonene utenfor hovedstaden Port-au-Prince er generelt dårlige. Landet mangler jernbaner, og veinettet er stort sett i dårlig stand. Ved hjelp av bistand fra utlandet har det blitt bygget nye hovedveier fra Port-au-Prince tilCap-Haïtien ogJacmel. Ved hovedstaden ligger det en internasjonal flyplass, der flytrafikken til utlandet blir tatt hånd om av utenlandske selskaper. Den viktigste havnebyen er Port-au-Prince, der 60 % av utenrikshandelen foregår. Andre havnebyer er Cap-Haïtien på nordkysten, ogLes Cayes og Jacmel på sørkysten.
Ettersom den opprinnelige befolkningen ble systematisk utryddet forsvant også den førkolumbianske musikken, men en rituell ringdans, areyto, er blant det som har overlevd. Musikken i Haiti i dag har røtter til hovedsakelig Europa, grunnet koloniseringen, og Afrika, grunnetslavehandelen. Den europeiske påvirkningen har hovedsakelig kommet fra Frankrike og Spania, via Cuba og Den dominikanske republikk. Stiler som er særegne for Haiti har stort sett opprinnelser ivoodootradisjonen. I tillegg kommer den svært populære musikksjangerenkompa. Populærmusikken har mange likhetstrekk med tilsvarende musikk på blant annetGuadeloupe ogMartinique.Alan Lomax var den første som spilte inn haitisk musikk. Dette var i 1937, på oppdrag fraLibrary of Congress i USA.
Fra 1800-tallet utviklet det seg et offentlig musikkliv i Haiti. Innflytelsen fra Frankrike var sterk, ettersom mange av musikerne tok utdannelsen sin i Paris og de fleste musikkinstrumentene ble importert derifra. I 1860 ble det åpnet et statlig musikkonservatorium i landet. Til tross for dominans fra Europa er det musikk i mindre former som har blitt det mest populære, som salongstykker i form avvalser og andre dansesatser,méringue og prosesjonsmusikk. Dessuten har militærorkester spilt en viktig rolle i musikkhistorien til landet.Justin Élie (1883–1931), som var en haitisk komponist, ble internasjonalt kjent som pianovirtuos.
Skuespill har lenge vært en populær sjanger i Haiti. Det ble for eksempel skrevet mange skuespill i forbindelser med løsrivingen fra Frankrike i perioden 1791–1804. Samme type patriotiske skuespill ble også skrevet da landet var okkupert av denamerikanske marinen i 1915–1934, for eksempel Le Forçat («Fangen», 1923) avDominique Hippolytes.
Teaterstykker har også flere ganger blitt brukt til å vise at også haitisk-kreolsk er et fullverdig kulturspråk. I 1953 satte for eksempel dramatikarenFélix Morisseau-Leroy opp sitt eget skuespill,Antigone en créole («Antigone på kreolsk»).Frankétienne (Franck Étienne) har også vært viktig i dette arbeidet. Et annet grep som har vært brukt, er å hente inn katolske ritual og element fra den lokale voodoo-kulturen.Franck Fouché var en foregangsmann for dette, og en ser det også i skuespilletKaselezo (1985) av Frankétienne, som handler om en blind voodoo-prestinne. Fra 1980-årene og fremover harGérard Chenet vært den mest kjente dramtikeren i landet.
Det er først etter selvstendigheten i 1804 at det gir mening å snakke om en egen nasjonallitteratur i Haiti. Denfranske litteraturen var en viktig inspirasjonskilde for denne, men hele tiden har den haitiske litteraturen også vært nært knyttet til det politiske livet i landet. Den første litteraturen var av patriotisk karakter, blant annet med kritikk mot de daværende raseteoriene. I den første delen av århundret er dette representert ved for eksempelLe Système colonial dévoilé (1814) av baronPompée Valentin Vastey, mens en senere fikk viktige verker somL’Égalité des races (1884) avLouis-Joseph Janvier,De l’Égalité des races humaines (1885) avAnténor Firmin ogDe la Réhabilitation dere la race noire (1900) avHannibal Price. Mot slutten av århundret utviklet det seg også en realistisk stil som tok opp lokale problemer, med forfattere somAlcibiade Fleury Battier,Frédérique Marcelin ogAntoine Innocent.
Indigénisme («det innfødte») var en litterær retning som vokste frem på begynnelsen av 1900-tallet. Her søkte en å finne frem til en felles kulturell identitet, og viktige forfattere fra perioden erJean Price-Mars ogJacques Roumain. Førstnevnte var opptatt av de folkelige tradisjonene, mens Roumain hadde et mer politisk siktemål. Etter 1950 ble litteraturen igjen sterkt politisk preget, grunnetDuvalier-diktaturet og kampen for politisk og kulturelt selvstendighet, og mange forfattere måtte i kortere eller lengre perioder leve i eksil. En fikksurrealistiske ogavantgardistiske lyrikere somRené Depestre,Magloire Saint-Aude ogVillard Denis, og en fikk politisk og sosialt pregede forfattere somAnthony Phelps ogRoger Dorsinville. I tillegg sto flere kvinnelige forfattere, somMarie Chauvet ogMarie-Thérèse Colimon-Hall, frem. Men i årene etter 1980 har det litterære livet dabbet mye av, trolig grunnet de store krisene i politikken spesielt og samfunnet generelt.Lyonel Trouillot er likevel en kjent forfatter fra denne perioden som fremdeles er aktiv, med prosa og lyrikk på både haitisk og fransk.
Malerkunsten i Haiti var som litteraturen lenge preget av europeiske forbilder, og da hovedsakelig av fransk og italienskbarokk og fransk og britiskromantikk. Motivene var ofte historiske og heroiske. Mye av den historiske kunsten fra Haiti gikk tapt daPalais National, hvor den nasjonale samlingen av maleri var plassert, ble ødelagt i 1912. Indigénisme, som i utgangspunktet var en litterær nyskaping, banet også veien for en egen haitisk kunst fra 1890-årene. Senere, i 1920-årene, vokste interessen for haitisk kultur mye. Et kjent maleri fra denne tiden erDen korsfestede opprøreren Charlemagne Perrault (1920) avEdouard Goldman.Philomé Obin malte senere det samme motivet som en visualisering av den haitiske historien.
Centre d’Art i Port-au-Prince, som ble grunnlagt i 1945, innledet en viktig periode for haitisk kunst. Fra vesentlig selvlærte malere somRigaud Benoit,Hector Hyppolite ogWilson Bigaud fikk en naivistiske og fantasifulle malerier. I skulpturkunsten tok en i bruk skrapmetall:Georges Liautaud, og mange med ham, begynte å klippe figurer i jern. En annen gruppe valgte å fjerne seg fra folkekunsten, for isteden å arbeide i en mer internasjonal stil. Den mest kjente nålevende kunstneren fra Haiti er nokHervé Télémaque, som i dag er bosatt i Frankrike.
Oppføringer på UNESCOs liste knyttet til aktivt vern avimmateriell kultur (Intangible Cultural Heritage). Årstallet angir når det ble listeført hos UNESCO.
.svg)
