Partiet Høyre ble etablert i etterkant av den bitre striden i 1884 daStortinget fikk den konservative regjeringen dømt iRiksretten. Stortinget utvidet ved dette sitt kompetanseområde i retning avparlamentarisme, noe de konservative mente var en undergraving avmaktfordelingsprinsippet iGrunnloven.

Grunnlaget for partiet var de 190 lokale grunnlovsforeningene. Det landsdekkende Høyre ble imidlertid etablert etter nederlaget for de konservative. Målet var da å innrette seg etter den nye parlamentariske virkeligheten.

Selv om Høyre ble etablert som en reaksjon mot å utvide folkestyret, ble partiet likevel bygd på moderat grunn. Høyre godtok fra inngangen til 1890-årene den nye statsskikken og bidro selv tilutviklingen av norsk parlamentarisme. Av denne grunn kunne Høyre blant annet samarbeide med den moderate delen avVenstre.

Frem tilunionsoppløsningen i 1905 søkte Høyre å bevare unionen medSverige, men partiet tok forbehold om Norges likestilling, og motsatte seg Venstres mer utfordrende politikk.

Høyre hadde regjeringen i periodene 1889–1891 og 1893–1895 derEmil Stang var statsminister og 1895–1898 daFrancis Hagerup var statsminister.

I 1903 meldte en delliberale venstremenn overgang, og partiet ble omdannet tilSamlingspartiet. I 1903 dannet Francis Hagerup sin andre regjering, som i 1905 ble rekonstruert på bredere grunnlag avChristian Michelsen.

Etter unionsoppløsningen gikk en del av Venstre i forbund med partiet, som i 1910 støttet enkoalisjonsregjering medFrisinnede Venstre under ledelse avWollert Konow.

Etter misnøye med regjeringens standpunkt i striden omkonsesjonslovene trakk partiet sinestatsråder tilbake. I 1912 hadde partiet selv regjeringen underJens Bratlie. I 1913 tok partiet igjen navnet Høyre.

Under Bratlies ledelse ble en strammere høyreprofil markert. Partiet orienterte seg underførste verdenskrig i en mer bondevennlig retning og gikk inn forkorntoll.

Høyre hadde regjeringsansvar i periodene 1920–1921, 1923–1924 medOtto B. Halvorsen som statsminister, senereAbraham Berge fra Frisinnede Venstre og i 1926–1928 med statsministerIvar Lykke.

Carl Joachim Hambro var Høyres dominerende lederskikkelse i store deler av mellomkrigstiden, og i flere år etterpå. Han ble aldri statsminister, men var formann i Høyre i 1928–1934 og 1945–1954. Dessuten var hanstortingspresident i 1926–1933 og fra 1935 til 1945.

Fra mellomkrigstiden av var partiet sterk forkjemper for borgerlig samling mot den politiskearbeiderbevegelsen, sterkest representert vedArbeiderpartiet.

Arbeidet for borgerlig samling ble særlig aktuelt i 1950-årene, daArbeiderpartietsflertallsregjeringer skapte frustrasjoner i Høyre. I likhet medsentrumspartiene måtte partiet finne seg i å stå på sidelinjen i politikken i denne perioden.

Partiet hadde statsministeren, John Lyng, og fire statsråder i den borgerlige samlingsregjeringen som satt fra 28. august til 25. september 1963 daEinar Gerhardsens arbeiderpartiregjering ble felt etterKings Bay-saken.

I den borgerligekoalisjonsregjeringen, ledet avSenterpartietsPer Borten, som ble dannet etter stortingsvalget i 1965 og satt til 1971, hadde Høyre utenriksministeren og fem andrestatsråder.

I 1973 gjorde partiet et dårlig valg, men fra 1975 til 1981 var Høyre inne i en vedvarende og kraftig fremgang, ofte kjent som «høyrebølgen». PartilederErling Norvik fra Finnmark blir tilkjent mye av æren for denne fremgangen på grunn av sin friske, folkelige stil som førte til at partiet trakk til seg nye velgergrupper, særlig på bygdene.

I 1981–1983 satt partiet alene i regjering med Kåre Willoch som statsminister, og i 1983–1986 i flertallsregjering med Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, men ved valget i 1985 mistet regjeringen sitt flertall. I 1989–1990 satt Høyre i regjering i koalisjon med Kristelig Folkeparti og Senterpartiet. Den siste av disse regjeringene var ledet av Jan P. Syse.

Høyrebølgen skyldtes dels endringer i velgernes synspunkter, dels at Høyre beveget seg mot sentrum, samtidig som Arbeiderpartiet var nede i en bølgedal og Venstre nærmest forsvant. Etter 1983 stabiliserte høyrebølgen seg, og i siste del av 1980-årene gikk Høyre tilbake i oppslutning.

I 1990-årene hadde Høyre svak oppslutning, før partiet fikk et oppsving ved valget i 2001. Det er verdt å merke seg at partiets resultater vedkommunestyre- og fylkestingsvalg lå jevnt over 20 prosent også gjennom dette tiåret, tross svak oppslutning vedstortingsvalgene i 1993 og i 1997, da resultatet ble 14,3 prosent.

Fra 2001 til 2005 deltok partiet iKjell Magne Bondeviks andre regjering sammen med KrF og Venstre, der Høyre hadde flertallet av statsrådene.Stortingsvalget 2005 ble Høyres dårligste noensinne, med 14,1 prosent.

Fremveksten avFremskrittspartiet (Frp) betydde, særlig etter valget i 1985, at den etablerte koalisjonen mellom Høyre og sentrumspartiene ikke lenger var nok til å samle flertall iStortinget. Det tok likevel lang tid før Høyre gikk inn for regjeringssamarbeid med Frp.

Vedvalget i 2009 var Høyre for første gang åpent innstilt på samarbeid både med Frp og sentrum, men intensjonene kunne ikke prøves ut, sidenJens Stoltenbergsrødgrønne regjering beholdt flertallet.

Et bredt regjeringssamarbeid mellom KrF, Venstre, Frp og Høyre var partiets uttalte ambisjon både før og etterstortingsvalget i 2013, som ble en stor seier for Høyre. Med en oppgang på nesten tiprosentpoeng dannet Høyremindretallsregjering sammen medFremskrittspartiet og inngikk avtale medVenstre ogKristelig Folkeparti som parlamentariske støttespillere. Høyre ønsket primært at alle de fire borgerlige partiene skulle danne regjering sammen, men KrF og Venstre konkluderte med at de ville stå utenfor regjeringen. Høyres leder, Erna Solberg, blestatsminister.

Stortingsvalget i 2017 ble en ny triumf for Høyre og for Erna Solberg personlig. Partiet beholdt regjeringsmakten, selv om valgresultatet var et lite tilbakeslag i forhold til 2013-valget. Høyre fikk 25 prosent (mot 26,8 prosent i 2013) og 25 mandater (tre færre enn i 2013). Ved siden av Kåre Willoch er det bare Erna Solberg av Høyres statsministere som har regjert lengre enn én fireårsperiode.

For Høyre var det enda en triumf at Venstre i januar 2018 valgte å bli en del av Solberg-regjeringen. Den var riktignok fortsatt en mindretallsregjering, men for Høyre var det av stor symbolsk betydning at et av de borgerligesentrumspartiene var villig til å delta i en regjering som også inkluderte Fremskrittspartiet.

Da også Kristelig Folkeparti i januar 2019 bestemte seg for å gå inn i regjeringen, hadde Høyre og Solberg nådd sitt mål om å etablere en borgerligflertallsregjering, den første siden 1985. Men etter utvidelsen oppsto det også større politiske spenninger i Solberg-regjeringen som satte statsministerens lederegenskaper på prøve. Uenighet ombompengepolitikken sommeren 2019 var nær ved å sprenge regjeringen. I januar 2020 vedtok Frp å tre ut av regjeringen, etter stigende misnøye og uenighet særlig med Venstre og KrF. For Høyre var det et nederlag atErna Solbergs flertallsregjering var ved veis ende og fra 24. januar igjen en mindretallsregjering.

Vedstortingsvalget i 2021 fikk den rødgrønneopposisjonen flertallet i Stortinget, ogSolberg-regjeringen søkte avskjed. Høyre gikk markant tilbake og fikk 20,4 prosent av de avgitte stemmene, en tilbakegang på 4,6 prosentpoeng. Partiet fikk 36 representanter, som var 9 færre enn vedvalget i 2017.