Einar Diesen var en kunnskapsrik og interessert journalist, som ikke trengte farens hjelp for å gjøre karriere. Allerede i 1924 ble han Aftenpostens korrespondent i Paris, og det var naturlig at han også måtte dekke de førsteolympiske vinterleker, som gikk av stabelen iChamonix det året. 44 år senere fikk den gråstenkede sjefredaktør oppgaven å lede Aftenpostens timannstropp tilvinterlekene iGrenoble i 1968. Det ble hans siste oppgave som avisens redaktør. Noen kunne tro at han hadde vært sportssjef i Aftenposten, siden han dekket OL med så store spenn. Men i hans tid i avisen var det typisk for en allround medarbeider å dekke alt fra kriminalstoff og kultur til sport og underholdning.

Han var flink til å organisere, og tidlig fikk han mer administrative redaksjonelle stillinger, som redaksjonssekretær og nattvaktsjef. I sistnevnte rolle fikk han en av sine vanskeligste oppgaver da hannatten til 9. april 1940 skulle skaffe seg klarhet i hva som skjedde under det tyske angrepet på Norge, og hvordan han kunne få presentert det mest mulig korrekt i avisen, som selv på en slik dag ikke tålte store forsinkelser.

Okkupasjonsmyndighetene forlangte at avisen skulle utgis som vanlig gjennom alle krigsårene. Norske nazimyndigheter plasserte egne folk i ledelsen, og stadig flere av de gamle medarbeidere forsvant. Einar Diesen kom selv til Storbritannia våren 1942 og ble knyttet til Regjeringens informasjonskontor. Som vernepliktig offiser ble han overført tilForsvarets Overkommando, som hadde en egen informasjonstjeneste. Han vendte hjem som major i 1945, og måtte bli i uniform i ytterligere vel ett år, da han var med på å bygge opp en presse- og informasjonavdeling iForsvarsdepartementet.

Einar Diesen var som pressemann en utpreget nyhetsjeger, en egenskap som også preget ham gjennom hele den lange perioden som sjefredaktør. Han bygget opp et finmasket nett av korrespondenter både i inn- og utland. De mange utenrikskorrespondentene som etter hvert fikk fast adresse i ulike verdensdeler var fremfor alt Diesens fortjeneste.

I etterkrigstiden ble Einar Diesen en sentral person ikke bare i Aftenposten, der han var sjefredaktør fra 1948, men i hele pressen. Han var en solid og populær representant for redaktørstanden og tok på seg mange viktige oppdrag i presseorganisasjonene og i samfunnet ellers. Han spilte blant annet en viktig rolle daStatens Informasjonstjeneste under krig ble bygd opp ved Statsministerens kontor fra 1956. I denne tjenesten ble det lagt mye vekt påpsykologisk krigføring, som Diesen kjente godt fra sin tid i London.

I presseorganisasjonene ble han også kjent som den suverene festtaler. Han hadde en underfundig humor, han drysset ut gode sitater og var en mester iimprovisasjon, og nevnte stadig at improvisasjonen krevde solid forberedelse. I det daglige arbeid i avisen var han interessert i store som små ting, og nervøse medarbeidere kan fortelle om hvordan de ble beroliget etter at han hadde tatt imot dem. Han la mye arbeid i å holde ved like det spesielle miljø som hadde preget avishuset helt siden Trine ogAmandus Schibsteds dager. Det var typisk at man opprettholdt Redaksjonsklubben lenge etter at journalistene ble organisert i fagforeninger som først og fremst tenkte på lønninger. I Aftenposten var lønn en privat sak som ble forhandlet frem mellom vedkommende journalist og eierne. Det selskapelige samvær var det viktigste for Redaksjonsklubben. Dens jubileer ble feiret som nasjonale høytidsdager og med antrekksmoking; et julemøte krevde sågarlivkjole.

Einar Diesen likte stil. Han var den første redaktør som brukte hvit smoking, han innførtepolonese ved Oslo Redaktørforenings julemiddager og la ikke skjul på at han på sine eldre dager likte å bli kalt «pressens grand seigneur». Noe av interessen for stil kom fratennisen. Diesen var ivrig tennisspiller lenge før sporten fikk stor utbredelse, han satt som president i Norges Tennisforbund fra 1933 til 1948 og redigerte jubileumsbokenDen hvite sport 1934. Utenom det sportslige hadde hankabaler ogkryssord somhobbier. 1941 utgav hanKabalboken, som ble en av krigsårenes store boksuksesser. Ingen kunne løse kryssord raskere enn han, og han kunne konstruere en kryssordoppgave på rekordtid dersom en av de faste kryssordforfatterne hadde glemt eller kommet for sent med oppgaven.

Helt til sine siste år var Diesen levende opptatt av Argus-innsamlingen, som i Aftenpostens regi gjennom flere generasjoner samlet inn penger til trengende før jul. I dagens velferdssamfunn er det ikke behov for slik hjelp, mente mange av avisens medarbeidere. De ble satt på plass av den gamle redaktør, som da administrerte både innsamling og utdeling: «Behovet er dessverre fortsatt stort, og en av mine mest givende oppgaver har vært gleden av å kunne hjelpe noen som virkelig trenger det.»