I samsvar med gjeldande rettsreglar i ei rekkje land harstatsmaktene høve til å erklære unntakstilstand ved lov eller regjeringsavgjerd. Vilkåra for å erklære unntakstilstand, som kan gjelde heile landet eller bestemte distrikt, er vanlegvis at den ytre eller indre tryggleiken i riket er truga som følgje avkrig, opprør eller ekstraordinære kriseforhold.

Unntakstilstand inneber at regjeringa (statssjefen), ofte også militære styresmakter, får vidtgåandefullmakt til å treffe tiltak som ligg utanfor eller er i strid med gjeldande lov ellerforfatning. Slike tiltak kan til dømes vererekvisisjon,sensur, avgrensing avytringsfridom,forsamlingsfridom ogforeiningsfridom, sikringstiltak overfor mistenkjelege personar (internering), innføring av særdomstolar med meir.

Det har etter norsk rett vore grunn til å tru at statsmaktene, når det ligg føre ein tvingande nødssituasjon, i samsvar medkonstitusjonell nødrett kan utøve ei styresmakt som svarer til den som i andre land er heimla i lover om unntakstilstand. Under inntrykk av den trugande internasjonale situasjonen blei det 15. desember 1950 gitt ei lov som gir regjeringa særlege fullmakter når riket er i krig, når krig trugar, eller når tryggleiken eller sjølvstendet til riket er i fare (sjåberedskapslovene).

Under den tyske okkupasjonen av Noreg underden andre verdskrigen utferda rikskommissærJosef Terboven 31. juli 1941 ei forordning om sivil unntakstilstand. I samsvar med denne blei slik unntakstilstand etablert i Oslo og omland 10. september 1941, då dødsdom blei avsagd og fullbyrda overViggo Hansteen ogRolf Wickstrøm, og deretter6. oktober 1942 i Midt-Noreg, då til saman 34 menn blei avretta påFalstad fangeleir.

• krig
• beredskapslovene
• rettsvitskap