solaktivitet
Solaktivitet er knyttet til endringer i konsentrasjon og forflytning avmagnetfelter på overflaten til Sola. Denne aktiviteten varierer periodisk og omfatter fenomener som solflekker og solstormer som påvirker intensiteten avnordlyset vi kan se påJorden.
Aktive områder på soloverflaten og i Solas atmosfære (fotosfæren,kromosfæren,koronaen ogheliosfæren) omfattersolflekker,fakler som er lysere enn omgivelsene og eksplosive utbrudd av masse (solstorm) og stråling (flares). Magnetfeltene i aktive områder skaper også lysende buer.Protuberanser ute iSolas korona er magnetisk forankret i fotosfæren og opptrer over et større område av soloverflaten.
Solas magnetiske felter genereres av roterende strømmer av ionisert gass under den synlige overflaten, i området mellom den stabile indre strålingssonen og den ytre konvektive sonen. De magnetiske feltene antar rørlignede former som ved oppdrift stiger, bryter gjennom fotosfæren og skaper ulike aktive strukturer og prosesser.
Historikk
Ut fra jevnlige registrering av solflekker gjennom mer enn 200 år registrerte den tyske astronomenSamuel Heinrich Schwabe i 1843 at antall solflekker varierte med en periode på omkring elleve år. I 1904 viste det britiske ekteparetEdward Walter og Annie Maunder at i begynnelsen av hver periode oppstår solflekkene på solare bredder omkring 40grader og at de deretter dannes gradvis nærmere ekvator. Det gir et sommerfugl-lignende tidsdiagram.
Den tyske astronomen Gustav Spörer (1822–1895) viste i 1887 til at det i perioden 1645–1715 nesten ikke var noen solflekker. Dette tidsrommet blir i dag kalt «Maunder minimum». Det har vakt betydelig oppmerksomhet at fraværet av solflekker i disse årene falt sammen med en kuldeperiode med uvanlig lav temperatur iEuropa ogNord-Amerika.
Den amerikanske astrofysikerenGeorge Ellery Hale påviste i 1908 at solflekkenes mørkeumbra har magnetiske feltstyrker omkring 0,3tesla (300gauss). I samarbeid med sin kollegaSeth Nicholson viste han at de to største flekkene i en gruppe alltid har motsatt magnetisk polaritet og at de to er overveiende orienterte i Solens rotasjonsretning. Ledende flekker på en halvkule har alle samme magnetiske polaritet. På den andre halvkulen er polariteten motsatt. Hale og Nicholson viste at magnetisk polaritet på overflaten og polene er motsatt på de to halvkulene og at de skifter ved overgang til neste elleveårsperiode. Det innebærer at Solens magnetiske struktur varierer med en 22-års syklus.
Syklisk aktivitet
Senere studier viser at ved starten av hver Hale-Nicholson 22-års syklus kommer nye magnetiske felter til syne rundt 55 grader fra ekvator, på begge halvkuler. Feltstyrkene er ikke tilstrekkelig til å danne fakkelområder og solflekker. Samme type magnetfelt dukker deretter opp ved stadig høyere bredder. Magnetfelt med økende styrke kommer etter hvert til syne ved gradvis lavere bredder hvor det oppstår flekker og andre typer aktivitet.
Flekker og assosierte utbrudd er de dominerende utslagene i Solens 22-årige magnetiske aktivitetssyklus.
Jordens vekselvirkninger med solaktivitet
Høyhastighets plasmastrømmer isolvind ogsolstormer er kildene til nordlys, internasjonalt kjent somaurora borealis og tilsvarendeaurora australis rundt sydpolen. Solstormer skaper de kraftigste fargespillene i nordlyset.
Kraftige solstormer som treffer Jorden kan føre til merkbare forstyrrelser og skader på kraftnett, moderne navigasjonssystemer og satellitter. En sjeldent kraftig solstorm 6. mars 1989, traff og lammet den elektriske krafttilførselen forQuebec i Canada.
Jordens magnetfelter gir oss betydelig beskyttelse mot innstråling av kosmiske partikler (cosmic rays). Kraftige solstormer kan forstyrre og svekke det jordmagnetiske feltet i korte perioder og føre til økt kosmisk innstråling.
Les mer i Store norske leksikon
Solskiven med store og små flekker, avbildet med romfartøyet ‘Solar and Heliospheric Observatory’ (SOHO), 29. mars 2001.
Magnetiske buer i Solens korona over et aktivt område ved solranden, avbildet i kortbølget ultrafiolett lys med NASAs romteleskop ‘Transition Region and Coronal Explorer’ (TRACE).
Et kraftig utbrudd (flare) av stråling og masse fra aktivt område nær solranden, registret 27. oktober 2014 med NASA'sSolar Dynamics Observatory.SDO/NASA.Lisens:Begrenset gjenbruk
- Skrevet av:
- Sist oppdatert:
- ,se alle endringer
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.
