Da Christie kom tilEidsvoll, hadde han ikke som så mange andre et ferdig utkast tilgrunnlov i lommen. Ei heller hadde han noen større politisk erfaring eller noen romantiske forhåpninger og forventninger til det som skulle skje. Han var en glimrende jurist, en nøktern realist som talte til forstanden, men som ikke lot seg rive med av stemninger og følelser. I hans grunnlovsarbeid var det heller juristen enn politikeren som talte og handlet.

Christie ble valgt til riksforsamlingens faste sekretær, noe som til en viss grad hindret ham i å markere seg i debattene. Likevel var det heller hans mangel på den erfaringen som blant andreHerman Wedel Jarlsberg,Georg Sverdrup,Nikolai Wergeland ellerChristian Magnus Falsen, hadde som hemmet ham. Et handikap var det også at han ikke kom med ikonstitusjonskomiteen, riksforsamlingens viktigste.

Under riksforsamlingens arbeid gir Christie inntrykk av å være en forsiktig reformator i opplysningens ånd. Han var ingen demokrat, men ønsket en velordnet stat. Han gikk mot forslag som kunne svekke samfunnsstabiliteten, for eksempel ved å gijøder ogjesuitter adgang til landet (sejødeparagrafen). Han hørte tilselvstendighetspartiet.

Straks etter riksforsamlingens slutt ble Christie med i endeputasjon som skulle overbringeChristian Frederiks brev og erklæringer tilStorbritannias prinsregent og forsøke å få Storbritannia til å gå inn for Norges selvstendighet. Den diplomatiske misjonen ble resultatløs, da deputasjonen ikke fikk foretrede for ansvarlig myndighet. Han var deretter til stede under den siste del av de forhandlingene som førte tilMossekonvensjonen, som avsluttet den kortekrigen mot Sverige.

Christie ble valgt som en av Bergens fire utsendinger til detoverordentlige storting som trådte sammen 7. oktober, med bundetmandat til å stemme mot en union medSverige. Det var her Christie skulle gjøre sin store innsats. 11. oktober – dagen etter atChristian Frederik hadde avlevert sin abdikasjonserklæring på Ladegårdsøen (Bygdøy) – ble Christie valgt tilstortingspresident. Under det overordentlige stortinget ble presidenten valgt for en uke av gangen, og han ble gjenvalgt hver gang.

I forhandlingene med svenskene hadde Christie planen klar. Han skjønte atkrigen som hadde pågått i juli–august raskt kunne bryte ut igjen, og at Norge var dømt til å tape den. Men samtidig forstod han atKarl Johan nødig ville starte et nytt angrep, både av hjemlige og utenrikspolitiske grunner. På Eidsvoll hadde Christie hørt til selvstendighetspartiet og ståttChristian Frederik politisk nær. Situasjonen fikk pragmatikeren Christie til nå å skifte mening. Hans mål ble nå å bevaregrunnloven i den uunngåelige unionen.

Christie utformet voteringstema for Stortinget for forhandlingene med de svenske kommissærene:

1. Hadde Stortinget mandat til å velge en ny konge etter Christian Frederiks abdikasjon?
2. Skal Norge som et selvstendig rike på visse vilkår gå inn i union med Sverige?
3. Skal kongen velges straks?

Spørsmål 1 ble ble besvart med ja, mot én stemme. Etter en beveget debatt ble svaret det samme på spørsmål 2, mot fem stemmer. Blant de fem var Christie og de tre andre representantene fra Bergen, som hadde bundet mandat hjemmefra. Når det gjaldt det tredje spørsmålet, ble det med 47 mot 30 stemmer vedtatt at kongevalget skulle utsettes til de nødvendige endringene i grunnloven var foretatt. Christies taktikk hadde lykkes: Først sikre grunnloven, så velge konge.

I de følgende forhandlingene med de svenske utsendingene var Christie den drivende kraften. Han viste en fasthet og sindighet som skaffet ham respekt. Det skyldtes i første rekke hans innsats atfolkesuverenitetsprinsippet ble en fast rettesnor, og han ledet forhandlingene på en ypperlig måte. Med sine utpregede formelle evner bidro han til å skape en sikker konstitusjonell praksis. I forhandlingen utfoldet han alle sine diplomatiske kvaliteter – sitt vinnende vesen, sin naturlige verdighet og sine store kunnskaper, godt støttet av sin bergenske medrepresentant,kaptein Motzfeldt. Med minimale endringer aksepterte svenskene grunnloven, og 4. november bleKarl 13. valgt til norsk konge. Unionen var et faktum.

Etter kongevalget var Christie formann for den deputasjonen som hadde det vanskelige verv å hilse Karl som Norges konge og overbringe hamStortingets adresse og et eksemplar avGrunnloven. Han løste sin oppgave på en glimrende måte, og Stortinget skjenket ham en gullpokal som takk.

Christies store innsats var over etter det overordentlige storting høsten 1814. Han satt på Stortinget også i årene 1815–1818, størsteparten av tiden somstortingspresident. Han var iblant også president iOdelstinget ogLagtinget. Under denne tiden ble det reist en del kritikk mot ham, blant annet på grunn av hans arbeid for unionen. Han ble beskyldt for å være underKarl Johans innflytelse for å svekke Stortingets makt. Det foreliggende kildematerialet gjør imidlertid ikke denne antagelsen berettiget. Også Christies samarbeid med bonderepresentantene på Stortinget i årene etter 1814 ble kritisert. Han var dessuten trett etter det veldige arbeidspresset – og han lengtet tilbake til Bergen.

To ganger (1814 og 1828) tilbød Karl Johan ham å blistatsråd, men Christie avslo.

Sviktende helse fikk Christie til å trekke seg ut av det politiske liv etter 1818. I 1815 ble han utnevnt tilstiftamtmann iBergenhus stiftamt ogamtmann iSøndre Bergenhus. Sommeren 1823 ble Christie rammet avslag og måtte søke permisjon fra embetet som stiftamtmann. Året etter reiste han på kuropphold til Karlsbad i Østerrike (nåKarlovy Vary i Tsjekkia), og en kortere tid oppholdt han seg i København. Ved hjemkomsten søkte han på ny permisjon, for så å søke avskjed som stiftamtmann i januar 1825. Først etter et opphold i fødebyen Kristiansund sommeren etter følte han seg restituert fysisk, om han enn kanskje ikke helt gjenvant sin åndelige vitalitet.

I 1827 tilbød kongen Christie embetet somhøyesterettsjustitiarius, men av helsemessige grunner avslo han. Likeledes avslo han kongens tilbud om å blistatsminister i Stockholm. Derimot sa han i 1828 ja til det etter måten makelige og meget godt lønnede embetet som tollinspektør i Bergen, en stilling han satt i til sin død.

Christies karriere som politiker på den nasjonale arena ble kort, men lysende. Slik sett kan han sammenlignes medChristian Michelsen, det store samlingspunktet underunionsoppløsningen i 1905, men ingen politisk leder verken før eller senere.

• En rekke småartikler om arbeidet vedBergens Museum, trykt iUrda 1837–47

• Dagbok fra Eidsvoll 10.4.–11.5.1814, trykt iNorske Samlinger, bind 2, 1860, s. 563–611
• Nielsen, Yngvar: «W. F. K. Christies dagbok 25. mai – 23. oktober 1815», iHistorisk tidsskrift 1901, s. 28–213
• opptegnelser fra stortingene 1815–16 og 1818, iRiksarkivet

• Maleri (brystbilde) av ukjent kunstner, ukjent år; Bergens Museum
• Maleri (brystbilde) avJacob Munch;Eidsvollsbygningen
• Maleri (halvfigur) avCarl P. Lehmann, ukjent år; UiB
• Maleri (brystbilde) avOlav Rusti, 1914; Stortinget
• Statue (helfigur, bronse) avChristopher Borch, 1868; Muséplass, Bergen