Volksgemeinschaft (tysk for «folkefellesskap») var en politisk idé iTyskland på første halvdel av 1900-tallet. Selv om uttrykket egentlig stammer fraførste verdenskrig og omfattetalle tyskere, blir det i ettertiden vanligvis forbundet medAdolf Hitler, leder i nazistpartiet NSDAP og tysk rikskansler og diktator 1933–1945, ogDet tredje rike, der det betegner etantidemokratisk og ekskluderende fellesskap avetnisketyskere.
I sammenheng med første verdenskrig ble uttrykket brukt for å samle alle landets innbyggere bak keiserdømmet og krigsinnsatsen, som da keiserVilhelm II uttalte atIch kenne keine Parteien mehr, ich kenne nur Deutsche! («jeg kjenner ikke lenger partier, jeg kjenner bare tyskere!»). Uansett om du var fattig eller rik, venstre- eller høyreorientert, nå skulle hele folkefellesskapet jobbe sammen. I denne opprinnelige betydningen av folkefellesskapet var ogsåsosialdemokrater ogjøder inkludert, selv om gamleantisemittiske holdninger og klassemotsetninger kom tilbake i løpet av krigsårene. Disse forholdene gjorde at begrepet «folkefellesskapet» ikke lenger beskrev de faktiske forholdene i landet, men selve ideen og myten kom til å overleve inn i mellomkrigstiden.[1][2]
.jpg)
UnderWeimarrepublikken ble uttrykket brukt av flere politiske leire, men for ytre høyre (og spesielt nazistene iNSDAP) hadde det nå fått enantidemokratisk og ekskluderende definisjon: Det var ikke lenge alle tyskere som var med i folkefellesskapet, det omfattet nå bareVolksgenossen («folkefeller», eller «folkekamerater»). Ingen tysk jøde kunne være folkefelle i de høyreradikales retorikk, for nå var medlemskap i gruppen basert på etnisitet,rasebiologi og myter om blodsbånd.[1]
Etternazistenes maktovertagelse i 1933 begynteensrettingen av det tyske samfunnet, og ideen om et folkefellesskap ble brukt som begrunnelse til å legge ned flere samfunnsinstitusjoner. For eksempel ble allefagforeninger oppløst, for arbeider og arbeidsgiver skulle ikke se på seg selv som motstandere i enklassekamp, men derimot som like deltakere i folkefellesskapet. Ideen om folkefellesskapet var også sentralt i nazistenes ideer om forholdet mellom kvinner og menn: Der menn ble oppfordret til å bli «harde som stål» skulle kvinner fokusere på familielivet, og for begge grupper var det forventet at man var lydig og ofret seg for det tyske folkefellesskapets beste.[3]
Ideen om et folkefellesskap ble også brukt som moralsk begrunnelse for å samle all makt hos føreren. Føreren ble enmetafysisk manifestasjon for folkeviljen, i den betydning at folketegentlig ville det føreren vil, selv om de kanskje ikke så det selv. Folket skulle ikke ha noen makt til å kontrollere eller etterprøve førerens beslutninger – disse var pr. definisjon riktige fordi de kom fra føreren, og derved fra folkefellesskapet selv.[3]