Urindoeuropeisk er et hypotetisk språk som er språket som gir et felles opphav for deindoeuropeiske språkene. Det er to hovedteorier om når det ble brukt: IfølgeKurganhypotesen oppstod det i det fjerde årtusen f.Kr. i det sydligeRussland, men ifølgeAnatoliahypotesen så tidlig som det syvende årtusen f.Kr. iAnatolia.
Språkets eksistens er generelt akseptert avlingvister, men det er stor debatt omkring mange av detaljene. Det finnes ingen bevarte nedtegninger av språket, men ved hjelp av sammenlignende analyse av lydutviklingen i forskjellige indoeuropeiske språk har man rekonstruert mange røtter. Disse er hypotetiske, og skrives derfor alltid med enasterisk (*) foran.
Det finnes flere konkurrerende hypoteser angående når og hvor urindoeuropeisk ble talt. Den mest aksepterte[trenger referanse] tilsier at språket ble snakket i det nåværende Ukraina og sydlige Russland omkring3500 f.Kr., da de første vognene med hjul ble introdusert i det nordøstlige Europa og svartehavsområdet. Det eneste man vet med sikkerhet er at språket må ha forgrenet seg til innbyrdes forskjellige datterspråk ved midten av2000-tallet f.Kr. De vanligste estimatene av tidsrommet mellom urindoeuropeisk og de første daterte tekstene (omkring1800-tallet f.Kr.) varierer fra omkring 1 500 til 2 500 år, med ytterliggående forslag som divergerer opptil enda 100 % på hver side.
- Hovedartikkel:Indoeuropeistikk
Den klassiske fasen i indoeuropeisksammenlignende lingvistikk ble ført fraFranz BoppsVergleichende Grammatik (1833) overAugust SchleichersCompendium tilKarl BrugmannsGrundriss, utgitt i1880-årene. Brugmanns reevaluering av feltet ogFerdinand de Saussures utvikling avlaryngalteorien kan anses som begynnelsen til den moderne indoeuropeistikken.
Urindoeuropeisk slik det ble beskrevet tidlig på 1900-tallet aksepteres stort sett stadig; det senere arbeidet har for det meste bestått i raffinering og systematisering, samt innlemmelse av ny informasjon, særlig av deanatoliske ogtokariske grenene, som var ukjente på 1800-tallet.
Laryngalteorien, som ble diskutert fra 1880-tallet, ble alment anerkjent etterJerzy Kuryłowicz' oppdagelse av etterlevninger av disse hypotetiske fonemene i anatolisk, i1927.Julius PokornysIndogermanisches Etymologisches Wörterbuch ga et overblikk over den leksikalske kunnskapen som var blitt samlet inntil begynnelsen av 1900-tallet, men unngikk den samtidige utviklingen innenfor morfologi og fonologi, og overså stort sett anatolisk og tokarisk.
Generasjonen av indoeuropeistikere som virket i den siste tredjedel av 1900-tallet (somCalvert Watkins,Jochem Schindler ogHelmut Rix) utviklet en bedre forståelse av morfologien, og, etter Kuryłowicz'Apophonie (1956), av forståelsen avavlyd. Fra 1960-tallet ble kunnskapen om anatolisk sikker nok til å kunne fastslå disse språkenes slektskap med urindoeuropeisk.
- Hovedartikler:Historisk lingvistikk ogIndoeuropeiske lydlover
Det finnes ingen direkte spor etter urindoeuropeisk, fordi det aldri ble skrevet ned. Alle urindoeuropeiske lyder og ord er rekonstruert fra senere indoeuropeiske språk vedsammenligningsmetoden og metoden kaltindre rekonstruksjon. Enasterisk brukes for å markere rekonstruerte urindoeuropeiske ord, slik som *wódr̥ «vann», *ḱwṓn «hund» eller *tréyes «tre» (hankjønn). Mange av ordene i de moderne indoeuropeiske språkene synes å ha utviklet seg fra slike «urord» gjennom regelmessigelydforskyvninger (for eksempelGrimms lov).
Ettersom det urindoeuropeiske språket ble splittet, utviklet også lydsystemet seg i forskjellige retninger. Utviklingen fulgte forskjelligelydlover i de forskjellige datterspråkene. Blant de viktigste erGrimms lov ogVerners lov iurgermansk, tap av*p- foran vokal iurkeltisk, reduksjon av*s- tilh foran vokal iurgresk,Brugmanns lov ogBartholomaes lov iurindoiransk, ogGrassmanns lov både i urgresk og urindoiransk uavhengig av hverandre.
Denne seksjonen er enspire. Du kanbidra med å utvide den.Urindoeuropeisk antas å ha brukt følgendefonemer.
Tabellen angir den vanligste notasjonen i moderne utgivelser. Varierende transkripsjoner gis under. Hevetʰ står foraspirasjon. Ifølgeglottalteorien var de stemte lukkelydene i systemet over glottale, kanskjeejektiver, mens de stemte, aspirerte lukkelydene muligens ikke var stemte.
- Urkeltisk,Urbaltoslavisk,albansk oguriransk slo den aspirerte serienbʰ, dʰ, ǵʰ, gʰ, gʷʰ sammen med den rent stemte serienb, d, ǵ, g, gʷ. Urkeltisk slo imidlertid ikkegʷʰ og gʷ sammen tilgʷ som de andre. I stedet ble den første gw, mens den andre ble b.
- Urgermansk undergikkGrimms lov, og forandret de ustemte lukkelydene til frikativer, mens de uaspirerte, stemte lukkelydene ble ustemte, og de stemte aspirerte mistet aspirasjonen.
- Grassmanns lov (Tʰ-Tʰ >T-Tʰ, f.eks.dʰi-dʰeh₁- >di-dʰeh₁-) ogBartholomaes lov (TʰT >TTʰ, f.eks.budʰ-to- >bud-dʰo-) beskriver de aspirerte lukkelydenes oppførsel under spesielle forhold i noen av de tidlige datterspråkene.
p, b, bʰ skrives som gruppe med symboletP.b var et meget sjeldent fonem; dette er ett av argumentene til fordel for glottalteorien, siden det synes som om språk som har ejektive lukkelyder oftest ikke har en ejektiv labial lukkelydp'.
Den vanlige rekonstruksjonen identifiserer tre koronale/dentale lukkelyder:t, d, dʰ. De skrives som gruppe med symboletT.
Enkelte konkluderer med at konsonantsammensetninger av formenTK ville undergåmetatesis i urspråket, medKþ som resultat; sammenlignhetittiskdagan «jord» med greskkhthōn «jord», fraǵʰðōm, fra tidligere*dʰǵʰoms; hettittiskhartagas «uhyre», greskarktos «bjørn» frahrkþos, fra tidligereh₂r̥tg̑os. Begge fikk metatesis, og former uten metatesis overlever i forskjellige avlydsgrader av rotendʰégʷʰ «brenne» (i slekt meddagaz «dag» i sanskrit,dáhati «brennes» <dʰégʷʰ-e- ogkṣā́yat «brenner» <dʰgʷʰ-éh1-).
Denne seksjonen er enspire. Du kanbidra med å utvide den. - Hovedartikkel:Urindoeuropeiske røtter
Det indoeuropeiske urspråket var etbøyningsspråk, hvor de grammatiske forholdene mellom ord ble uttrykt ved bøyningsmorfemer (vanligvis endelser).Røttene i urindoeuropeisk er grunnleggendemorfemer som bærerleksikalsk betydning. Ved å legge tilsuffikser dannesstammer, og ved å legge tilendelser dannes grammtisk bøydeord (substantiver ellerverb). Urindoeuropeiske røtter forstås å bestå av for det meste én stavelse med den grunnleggende strukturen CvC(C). Denne grunnleggende rotstrukturen endres ofte vedavlyd. Røtter som synes å begynne med en vokal antas av mange forskere opprinnelig å ha begynt med en gruppe konsonanter som gikk tapt i alle datterspråk utenom i denanatoliske grenen. Denne konsonantgruppen kalleslaryngaler (samlet ofte betegnet med enH, hver for seg medh1, h2, h3). En verbform liksom den som kommer til syne i latinagunt greskἄγουσι (ágousi), sanskritajanti vil dermed rekonstrueres somh2eǵ-onti, hvor elementeth2eǵ utgjør selve roten.
- Hovedartikkel:Indoeuropeisk avlyd
En av de distinkte trekkene ved urindoeuropeisk var avlydsfølgen som ga en veksling mellom vokalfonemene o/e/Ø [ingen vokal] innenfor samme rot. Avlyd er en form for vokalvariasjon som vekslet mellom disse tre formene, kanskje avhengig av de tilstøtende lydene og trykkets stilling i ordet. Disse vekslingene kan fremdeles spores i moderne indoeuropeiske ord, hvor de nå gjenspeiler grammatiske kategorier. Disse avlydsnivåene kalles vanligvis:e-graden ogo-graden, av og til kaltfull grad i fellesskap;null-graden (ingen vokal, Ø); ogforlenget grad (ē eller ō). Moderne norsksynge,sang,sunget er et eksempel på en slikt avlydsgruppe, og gjenspeiler den pre-urgermanske følgensengw-, songw-, -sngw-. Noen forskere tror at bøyningssuffiksene i urindoeuropeisk gjenspeiler avlydsvarianter, som regel nullgraden, av eldre røtter. Ofte dukker nullgraden opp der hvor ordets trykk har vekslet fra roten til et avaffiksene. Slik gjenspeiler vekslingen man finner i latinest, sunt urindoeuropeiskh1és-ti, h1s-ónti.
- Hovedartikkel:Urindoeuropeiske substantiv
Substantivene i det indoeuropeiske urspråket ble bøyd i åttekasus (nominativ,akkusativ,genitiv,dativ,instrumentalis,ablativ,lokativ ogvokativ). Det var tre kjønn: hankjønn, hunkjønn og intetkjønn.
Det er to hovedbøyningstyper,tematisk og atematisk. Tematiske substantivstammer dannes ved hjelp av et suffiks-o- (i vokativ-e) og stammen har ikkeavlyd. De atematiske stammene er mer arkaiske, og de klassifiseres videre ved avlydsforhold (akrodynamiske,proterodynamiske,hysterodynamiske ogholodynamiske, etter hvor den tidlige urindoeuropeiske trykket (dynamis) befinner seg).
- Hovedartikkel:Urindoeuropeiske pronomen og partikler
Det er vanskelig å rekonstruere de urindoeuropeiske pronomenene, fordi de er så forskjellige i datterspråkene. Dette er særlig tilfelle for depåpekende pronomenene. Det indoeuropeiske urspråket hadde personlige pronomen iperson (grammatikk), men ikke tredje person, hvor påpekende ble brukt i stedet. De personlige pronomenene hadde særegne former og endelser, og noen hadde to forskjellige stammer. Dette er mest innlysende i første person entall, hvor de to stammene er bevart i norskjeg ogmeg. Ifølge Beekes (1995) var det også to varianter for akkusativ, genitiv og dativ, en trykksterk og enenklitisk form.
| Personlige pronomen (Beekes 1995) |
|---|
| Første person | Andre person |
|---|
| Entall | Flertall | Entall | Flertall |
| Nominativ | h₁eǵ(oH/Hom) | wei | tuH | yuH |
| Akkusativ | h₁mé, h₁me | nsmé, nōs | twé | usmé, wōs |
| Genitiv | h₁méne, h₁moi | ns(er)o-, nos | tewe, toi | yus(er)o-, wos |
| Dativ | h₁méǵʰio, h₁moi | nsmei, ns | tébʰio, toi | usmei |
| Instrumentalis | h₁moí | ? | toí | ? |
| Ablativ | h₁med | nsmed | tued | usmed |
| Lokativ | h₁moí | nsmi | toí | usmi |
Når det gjelder de påpekende pronomenene, rekonstruerer Beekes (1995) et system med bare to pronomener:so/seh₂/tod «denne, dette» ogh₁e/ (h₁)ih₂/(h₁)id «den (der)» (anaforisk). Han forutsetter også tre adverbialpartiklerḱi «her»,h₂en «der» ogh₂eu «vekk, igjen», som ga opphav til påpekende pronomen i noen av datterspråkene.
- Hovedartikkel:Urindoeuropeiske verb
Verbet i det indoeuropeiske urspråket er komplekst, og i likhet med substantivet utviser det avlydssystem. Verbene har minst firemodi (indikativ,imperativ,konjunktiv ogoptativ, samt muligensinjunktiv, som kan rekonstrueres fra vedisk sanskrit), todiateser (aktiv ogmediopassiv), samt trepersoner (første, andre og tredje) og tretall (entall,totall ogflertall). Verbene bøyes i minst tre «tider» (presens,aorist ogperfektum), som i virkeligheten betegner en handlingsaspekt. Indikativformer avimperfektum og (mindre sannsynlig)pluskvamperfektum kan ha eksistert. Verbene var også kjennetegnet av en høyt uviklet system avpartisipper, ett for hver kombinasjon av tid og modus, og en rekke forskjelligeverbalsubstantiver og adjektivdannelser.
| | Buck 1933 | Beekes 1995 |
|---|
| | Atematisk | Tematisk | Atematisk | Tematisk |
| Entall | 1 | -mi | -ō | -mi | -oH |
| 2 | -si | -esi | -si | -eh₁i |
| 3 | -ti | -eti | -ti | -e |
| Flertall | 1 | -mos/mes | -omos/omes | -mes | -omom |
| 2 | -te | -ete | -th₁e | -eth₁e |
| 3 | -nti | -onti | -nti | -o |
- Hovedartikkel:Urindoeuropeiske tallord
Tallordene i det indoeuropeiske urspråket rekonstrueres slik:
| Sihler 1995, 402–24 | Beekes 1995, 212–16 |
| én | *Hoi-no-/*Hoi-wo-/*Hoi-k(ʷ)o-;*sem- | *Hoi(H)nos |
| to | *d(u)wo- | *duoh₁ |
| tre | *trei- (full grad)/*tri- (nullgrad) | *treies |
| fire | *kʷetwor- (o-grad)/*kʷetur- (nullgrad),
se ogsåkʷetwóres-regelen | *kʷetuōr |
| fem | *penkʷe | *penkʷe |
| seks | *s(w)eḱs; opprinnelig kanskje *weḱs | *(s)uéks |
| syv | *septm̥ | *séptm |
| åtte | *oḱtō,*oḱtou eller *h₃eḱtō, *h₃eḱtou | *h₃eḱteh₃ |
| ni | *(h₁)newn̥ | *(h₁)néun |
| ti | *deḱm̥(t) | *déḱmt |
| tyve | *wīḱm̥t-; opprinnelig kanskje *widḱomt- | *duidḱmti |
| tretti | *trīḱomt-; opprinnelig kanskje *tridḱomt- | *trih₂dḱomth₂ |
| førti | *kʷetwr̥̄ḱomt-; opprinnelig kanskje *kʷetwr̥dḱomt- | *kʷeturdḱomth₂ |
| femti | *penkʷēḱomt-; opprinnelig kanskje *penkʷedḱomt- | *penkʷedḱomth₂ |
| seksti | *s(w)eḱsḱomt-; opprinnelig kanskje *weḱsdḱomt- | *ueksdḱomth₂ |
| sytti | *septm̥̄ḱomt-; opprinnelig kanskje *septm̥dḱomt- | *septmdḱomth₂ |
| åtti | *oḱtō(u)ḱomt-; opprinnelig kanskje *h₃eḱto(u)dḱomt- | *h₃eḱth₃dḱomth₂ |
| nitti | *(h₁)newn̥̄ḱomt-; opprinnelig kanskje *h₁newn̥dḱomt- | *h₁neundḱomth₂ |
| hundre | *ḱm̥tom; opprinnelig kanskje *dḱm̥tom | *dḱmtóm |
| tusen | *ǵheslo-,*tusdḱomti | *ǵʰes-l- |
Lehmann (1993, 252-255) mener at tallene som er større enn ti var konstruert hver for seg i dialektgruppene og at *ḱm̥tóm opprinnelig betød «et stort tall», snarere enn «hundre».
Ettersom det indoeuropeiske urspråket ble talt i et førhistorisk samfunn, finnes det ingen ekte eksempeltekster, men fra og med 1800-tallet har moderne forskere gjort flere forsøk på å sette sammen eksempeltekster for å kunne illustrere sine resultater. Disse tekstene er i beste fall begrunnede gjetninger; i 1969 bemerketCalvert Watkins at den sammenlignende språkvitenskapen til tross for 150 års forskning enda ikke kunne rekonstruere en eneste velformet setning på urspråket. Uansett kan slike tekster gi et levende bilde av hvordan en sammenhengende ytring på urspråket kan ha lydt.
Noen offentliggjorte eksempeltekster:
