Ensysselmann ellersyslemann var kongens fremsteombudsmann isyslet (eller syslen) som fra annen halvpart av 1100-tallet var de administrasjonsenheterNorge ble oppdelt i.
Sysselmannen sørget for at kongens inntekter kom inn (i form av såvel skatter som bøter), og han hadde viktige oppgaver innenfor rettsvesenet (men dømte selv bare i ekstraordinære tilfeller). Han ble lønnet av bøtene som ble pålagt og innkrevd. Syslet og prostedømmet hadde identiske grenser.
Tittelen brukes fortsatt påIsland ogFærøyene.
Tradisjonelt harkong Sverre fått hovedæren for innføringen av sysselmannsombudet, ogSverres saga fremstiller dem som en viktig del av hans lokalstyre. Men ifølge sagaen innsatte ogsåMagnus Erlingsson sysselmenn som nevnes i landskapslovenes Magnustekst, selv om dette kan være senere innskudd i teksten.[1] Etter atHarald Maddadsson påHjaltland støttetøyskjeggenes opprør i 1193/94, måtte han etter deres nederlag underkaste seg kong Sverre under svært harde vilkår iBergen i 1195. Hjaltland ble norsk skattland, og Sverre sikret seg halve sakøren avOrknøyene. For første gang kom den norske kongens sysselmenn til øyene. Men etter Sverres død lot Maddadsson en sysselmann drepe og hadde med det markert sitt herredømme over øyene, frem til sin død i 1206.[2]
Alt på 1170-tallet var sysselmannen kongens fremste representant i distriktene, med større myndighet ennlendmann ogårmann tidligere. På slutten av 1200-tallet hadde sysselmannen helt overtatt lendmannens og årmannens tidligere funksjoner.[3] Ifølge sagatradisjonen fantes det sysselmenn alt på 1000-tallet, iHålogaland fraHarald Hårfagres tid. Sysselmannens nære tjenesteforhold til kongen fremgår av at sysselmenn ofte ble satt over distrikter de ikke var hjemmehørende i. Iborgerkrigstiden hørte det til deres oppgaver å gjøre Sverres makt gjeldende i nyerobret område. IMagnus Lagabøtes lovgivning fylte sysselmennene tre hovedfunksjoner: Håndheving av loven,forvaltning av militæret, og innkreving avleidangsskatt oglandskyld. De utøvet også kongens forkjøpsrett til utlendingers varer. Fra Magnus Lagabøtes tid ble ordet «len» tatt i bruk om sysselmannens ombudsdistrikt som ellers ble kalt «sysle». Dette var et regnskapslen, der sysselmannen skulle avlegge et årligregnskap for «øyrer» (skattører, faste inntekter) og liste overveitsler og dommer i større rettssaker.[4]
I byene ivaretokgjaldkeren kongens interesser ut fraBjarkøyretten. Sysselmannen fikk hjelpere, lensmenn.Eirik Magnusson forutsatte i 1280 at det ikke skal være flere lensmenn enn én for hver sysselmann.Håkon V Magnusson lovfestet i 1293 at lensmenn skulle velges blant «gode bønder», ikke blant kongens «håndgangne menn» som tidligere var skjedd.[5] Håkon V var oppmerksom på at håndgangne menn «er vinnesyke og fulle av knep til å tynge kotkarlen». Han fikk en påminnelse om dette etter et bondeopprør påOpplandene på slutten av 1290-tallet som skal ha vært forårsaket av kongsmenns overgrep og hensynsløshet overforallmuen. Et vedvarende problem i Håkon Vs kongstid var at sysselmenn og lensmenn inndrev bøter uten lov og dom, tusket til segbestikkelser for å fremme noens sak og hindre andres, og selv nektet å svare for loven når det ble klaget på deres fremferd.[6]
I forbindelse med den norske okkupasjonen i 1932 av Øst-Grønland ble det opprettet etsysselmannsembete i Eirik Raudes Land som ble besatt avHelge Ingstad. Året etter trakk Norge seg ut av området etter å ha tapt en sak motDanmark iDen faste domstol for mellomfolkelig rettspleie iHaag.
Etter atJan Mayen ble norsk land i 1930, bleSysselmannen på Svalbard også sysselmann på Jan Mayen.[7] Den geografiske avstanden mellom Jan Mayen og Svalbard gjorde forvaltningen vanskelig. Dette medførte at det administrative ansvaret for Jan Mayen den 1. januar 1995 ble overført tilFylkesmannen i Nordland. Tittelen brukes ikke lenger i Norge, etter at embetet som sysselmann på Svalbard, opprettet 1. juli 1925, fra 1. juli 2021 ble omdøpt tilsysselmesteren på Svalbard.[8]
PåFærøyene brukes tittelensysselmann (færøysk:sýslumaður) om en polititjenestemann med visse sivile oppgaver.