.jpg)
Eiseter er et sesongdrevet anlegg forhusdyrbruk iutmarksområder; en type bebyggelse som oppsto for å utnyttebeitet i områder som ikke egnet seg til helårsbosetning. Setra hører til engård som vanligvis ligger lavere i landskapet der driftssesongen er lengre.Setring var en driftsform som sto sentralt i eldre jordbruk der landskapet lå til rette for det, særlig i fjellområder som f.eks. iNorge ogAlpene.Melkeproduksjon med foredling til mer holdbare produkter sto sentralt i all seterdrift.
På Vestlandet brukes «seter» eller «støl» («støyl») om det som på Østlandet og i Trøndelag kalles «setergrend» eller «seterlag», det vil si en samling sel og andre seterhus som tilhører flere bruk og i noen tilfeller også flere matrikkelgårder. På Vestlandet var det vanlig at gårder med dårlige fjellbeiter i nærheten leide seter et stykke unna, ofte måtte buskapen fraktes lang vei også med båt.[1]
Setring var en del av det førindustrielle jordbruket der også marginale ressurser ble utnyttet.
I desember 2024 ble norsk og svensk seterkultur innskrevet påUNESCOs liste oververdens immaterielle kulturarv.[2]
Ordet «seter» kommer avnorrøntsetr ellersætr og henger sammen medverbet «sitte».[3]Ivar AasensNorskOrdbog definererSæter som «en afsidesliggende Græsgang med en Sommerhytte, hvori koernes Mælk bliver tilberedt til hjembringelse», ogSæterbol som «Sæterplads med dertil hørende Huse, betragtes som Eiendom».[4]Falk ogTorps etymologiske ordbok definerer «seter» som «sommeropholdsted for buskapen». Ifølge Falk og Torp er ordet også i slekt med ord på andreindoeuropeiske språk med betydninger som «sete», «leir» og «bolig».[5] Ordet «støl» definerer Falk og Torp som «melkeplads», «sæter», fra norrøntstǫðull som betyr «grunnvoll», «stilling», «plass». «Støl» og «seter» har vært brukt om hverandre.[6] «Støl» er særlig utbredt påVestlandet og i fjellbygdene fraAgder i sør tilGudbrandsdalen i nord.[7]
.jpg)
Ordet «seter» finnes på svensk side av grensen iHerjedalen,Jämtland,Värmland ogDalarna, samt påIsland ogShetland. I de fleste norskedialekter heter det nå «ei seter» (hunkjønn), men i eldre former var ordet intetkjønn og i gammelnorsk var det to intetkjønnsord: «sætr» og «setr». Det gammelnorske ordet skriver seg fra «å sitte» og betyr et sted å sitte, oppholdssted, bosted, samt beitemarker med hus. I gammelnorsk bleintetkjønn brukt iflertall når det dreide seg om flere bus på samme sted, mens hunkjønn entall ble brukt i kollektiv betydning for det samme. I blant annet Ålen og Nord-Østerdal brukes intetkjønn om det enkelte hus, mens hunkjønn brukes kollektivt om hele seterkomplekset. ITrøndelag, iØsterdalen og iSolør har «voll» blitt bruktsynonymt med «setervoll». I Jämtland og Herjedalen brukes «vall» synonymt med «seter». På Tynset, i Oppdal, i Odal og Solør har «vang» blitt brukt i betydningen «melkeplass uten hus» eller «inngjerdet setervoll». IValdres har «ås» blitt brukt i betydningen «seter» der f.eks. «heimås» betyr «heimseter». På steder med mer enn en seter til hver gård brukes navnet til å angi ulike slags setrer. Seter nærmest gården brukes vår og høst («vårseter», «heimseter») mens «høgseter» eller «sommerseter» ligger langt fra gården og brukes om sommeren.[7]
.jpg)
.jpg)
.jpg)
Seterbruk ser ut til å ha vært fullt utviklet i Norge ivikingtiden, og ihøymiddelalderen vunnet innpass over det meste av landet; forGulatingsloven forutsatte at dyrene beitet hjemme om våren, men to måneder inn i sommerhalvåret, dvs. 14. juni, skullebuskapen til seters. Slik fikk beitene ned i bygdene gro til igjen og kunne brukes til slått, dvs.vinterfôr. PåØstlandet og iTrøndelag kunne husdyrene derimot bli hjemme og dermedgjødsle brakklagt åker. Iallmenningene var det fri rett til seterbruk.[8]
En vanlig teori er at setrene ble til som en stadig utvidelse av beitingen rundt gården, slik at det til slutt ble for langt for dyrene å returnere hver kveld. Seterbruket kan være like gammelt som jordbruket i Norge. INordfjord er de eldste eksisterende seterbygningene fra 1600-tallet, og en del nye seterhus ble oppført imellomkrigstiden og etter krigen.[1]Adam av Bremen skrev om Norge i 1070: «På arabisk vis holder folk buskapen sin lenge iødemarkene. Og de holder livet oppe på den måten at de nytter melka av feet til mat og ulla til klær.»[9]
En av de eldste omtalene av seter finnes iSnorres saga omOlav den hellige, reisen gjennomValldal tilLesja (nr 179):[10]
Så gikk kongen og alle andre til måltid. Da kongen var mett spurte han om det var en seter i dalen ovenfor uren og nær fjellet som de kunne bo i om natten. Bruse sier: «Det er en seter der som heter Grønningene, men der kan ingen være om nettene på grunn av herjing avtroll og vondevetter som er der på seteren.» Siden sa kongen at de skulle gjøre seg klare, og at han ville være natta over der på setra. Da kom den mannen som stod for kosten til ham og sa at det var fullt opp av mat «og jeg vet ikke hvor den er kommet fra». Kongen takker Gud for denne sendingen, og lot lage bører med mat til de bøndene som dro ned dalen, sjøl ble han på setra om natta.
Snorre:Olav den helliges saga (vers 179)[11]
Regler for setring finnes i de eldste lovene i Norge. «Kven som vil, kan gjera seg sel i allmenningen, og sitja der i sommarsete, om han vil,» står det iFrostatingsloven. I Gulatingsloven fra 1000-tallet står[12]:
Gulatingslovi (81 og 84)
Gulatingsloven inneholder også regler fortvister om seter, «marketeig» (nr 86) og seterveg (nr 90). Seterveg er omtalt (nr 90) «Ålmannveg (tjodveg) og sæterveg og alle rekstervegar skal vere soleis som dei har lege frå gamal tid.»[13]
Setrer kunne ligge enkeltvis i landskapet eller flere sammen i eisetergrend.
På ei seter var det vanligvis bygninger til boligformål, til melkestell og til lagring av melkeproduktene. Dessuten var det gjernefjøs til buskapen og det kunne væreløer til lagring av for. Bolighuset på setra kalles oftesel. Det var husvære forbudeia.
Bebyggelsen på setra var tilpasset driftsformen, som varierte mellom landsdelene, avstanden mellom gård og seter og transportmulighetene. Der landskapet var bratt kunne en gård ha opptil tre setrer som ble brukt til ulike tider i sesongen. De lå da oftest i ulik høyde over havet og med ulike avstander mellom gard og seter.
I dag blir gammel seterbebyggelse i fjellet helst brukt til friluftsformål, særlig somhytter.[trenger referanse] Setrer med god veiforbindelse til bygda blir i større grad vedlikeholdt og har fått preg av «hyttebyer» når seterdriften har blitt lagt ned.[1]
På 1800-tallet var det omkring 50.000 støler i drift i Norge, og de fleste gårder/grender hadde en eller flere støler og deler av folket på bygdene tilbragte sommeren på stølen sammen med buskapen. I Vang og Øystre Slidre var det vanlig å ha melkekyr på setra 10-12 uker frajonsok. I deler av landet ble mesteparten av vinterfôret hentet fra setermarken. Det ble også sanket ris, løv, lav, mose,lyng ogrognebær i marken. Der det i dag er skogdekte lier og dalsøkk kunne det på 1800-tallet være store treløse flater på grunn av beiting og slått. I dag er det omkring 1.200 støler i drift.[15] I 1907 ble det gjennomført en setertelling i Norge. Da var det over 10.000 setrer iSogn og Fjordane alene, knapt ¼ av setertallet i land. I 1939 ble ⅓ av melken i Nordfjord produsert på setrene.[1] Bare iValdres var det på 1940-tallet 4.000 støler i drift. I 2013 leverte 199 støler melk til meieriet.[16]
