Selvmord, ellerselvdrap, er det å forårsake sin egendød med vilje. Selvmord er en aktiv, villet handling som fører tildøden for den som utfører det. IfølgeVerdens helseorganisasjon skjer det til sammen over en million selvmord i verden hvert år. I Norge begår omtrent 550 personer selvmord hvert år. De vanligste selvmordsmetodene eroverdose pålegemidler/rusmidler oghengning. Risikofaktorer for selvmord er tidligere selvmordsforsøk ogpsykiske lidelser, som for eksempeldepresjon.
0,01 % av befolkningen begår selvmord, hvorav 73 % er menn.[1][2]Transpersoner har høyest selvmordsrisiko; nærmere 70 % har, eller har hatt selvmordstanker og 27 % har forsøkt å ta sitt eget liv.[3][4]
De fleste som forsøker å ta sitt eget liv, forteller at de ikke egentlig ønsker å dø, men heller ikke orker å fortsette i den livssituasjonen de har for øyeblikket. Det de fleste ønsker er en forandring i livssituasjonen sin akkurat nå.[trenger referanse]
Innen psykisk helsevern benyttes som regel begrepet selvmord. Vitenskap omkring selvmord benevnes i noen sammenhenger som «suicidologi».
I1990 ble ordet «selvdrap» notert for første gang pånorsk som erstatning for «selvmord» fordi «drap» oppleves mer nøytralt enn «mord». I et avisinnlegg iAftenposten i 2007 ble begrepet «selvvalgt død» lansert som et enda mindretabubelagt begrep. «Selvmord» kan også kallessuicid ellersuicidium –latinskefremmedord avledet av ordenesui («seg selv») ogcaedere («hogge ned», «drepe»).[5] Å være «suicidal» betyr å ha selvmordstanker og å ville ta livet sitt. Påtysk brukes for øvrig ofte ordetFreitod (= fridød) og påengelskvoluntary death (= frivillig død), i stedet for «selvmord» (Selbstmord, Selbsttötung ellersuicide).
Selvmord blant menn i verden (2009)[6]Selvmord blant kvinner i verden (2009)[6]
Verdens helseorganisasjon anslår at det blir begått i alt over en million selvmord i verden hvert år. Det er flere som dør av selvmord enn avkrig, vold ogkriminalitet sammenlagt. Selvmordsforsøk ogselvskading er nært forbundet med selvmord og øker problemets omfang ytterligere.[7] Et problem med å kartlegge antall selvmord, er at siden emnet er tabubelagt, kanstatistikken enten være forskjønnet, eller antall selvmord kan være en underrapportert.
De høyeste selvmordsratene finnes i enkelte østeuropeiske land, mens land iLatin-Amerika ogAsia ofte har lave selvmordsrater.[8] Imidlertid varierer registreringen av selvmord fra land til land, og dødsårsaksregistrene kan være ufullstendige. Med unntak for denkinesiske landsbybefolkningen er det fleremenn ennkvinner som tar livet sitt.[9]
RapportenMental health in economic crisis fra 2011 viser til at ulike psykiske problemer er årsak til at mer enn en tredjedel av befolkningen iEU er trygdet, og at én prosent økning iarbeidsledigheten medfører 0,8 prosent økning i selvmordsraten. Her påpekes også ulikheten mellomSpania, der det er sammenfall i kurvene for økonomisk krise og selvmord, mens Sverige ikke har noe slikt sammenfall. I land med gode velferdsordninger har økonomiske nedgangstider ingen effekt på selvmordsraten.[10]
I Norge tar rundt 150 kvinner og i underkant 400 menn livet sitt hvert år.[11] Når det gjelder hvor mange som gjør selvmordsforsøk eller villet egenskade, er tallene usikre fordi det ikke finnes noen nasjonal registrering av selvmordsforsøk eller selvskading i Norge. I spørreundersøkelser rapporterer omtrent 10 % av norske ungdommer om selvskading, omtrent 20 % av de unge som selvskader forteller at de har fått hjelp av helsevesenet etterpå.[12] Beregninger viser at i Norge behandler helsetjenesten mellom 4000 og 6000 selvmordsforsøk årlig. Tallet er usikkert og er et resultat av beregninger som Folkehelseinstituttet har gjort på grunnlag av data fra Norsk Pasientregister, samt WHO/EURO-registreringen av villet egenskade i Sør-Trøndelag for årene 1995-1999. Ca. tre ganger flere kvinner enn menn gjør selvmordsforsøk. Det er 2,6 ganger flere menn enn kvinner som omkommer ved selvmord.[13]
Tidligere begikk flest eldre selvmord i Norge. I dag er selvmordsstatistikken like høy blant unge mennesker, og rundt 15 prosent av alle dødsfall i aldersgruppen 25-35 år skyldes selvmord.[14] Det var 617 menn og 230 kvinner over 65 år som begikk selvmord i årene 1999 til 2008.[15]
Hvert år har ca. dobbelt så mange mennesker tatt livet av seg som antallet som dør i trafikken i Norge.
Henging ellerkvelning er vanlig dødsmåte hos begge kjønn, mens selvmord ved skyting er den nest hyppigste dødsmåten hos menn, men meget sjelden blant kvinner. Flest kvinner begår selvmord vedforgiftning. Tidligere vararsenikkforgiftning vanlig, mengiftstoffer somalkohol,smertestillende,bedøvelsesmidler,sovemedisin ogmorfin vil også kunne lammehjernen og ta livet av et menneske. Også enkelte ulykker i trafikken, særlig singel- og møteulykker, kan være forsøk på selvmord.
I bokenSelvmord og selvmordsnærhet i norske fengsler skriver Yngve Hammerlin at 59 fanger har begått selvmord i norske fengsler i perioden 1990 til 2010. 66 % av disse satt ivaretekt, de fleste isolert og med brev- og besøksforbud. 42 % begikk selvmord i løpet av 14 dager etter fengslingen, 24 % var utenlandske statsborgere, og 75 % hengte seg.[16]
I tidligere tider var selvmord forbudt iNorge, og selvmordsforsøk var straffbart. Medstraffeloven av 1902[17] ble dette forbudet opphevet, ettersom § 233 retter seg mot den som forvolder «en annens» død. Derimot er det etter § 277 straffbart å bistå en annen med å begå selvmord.[18] Dette straffebudet har kommet til anvendelse tre ganger på 2000-tallet, der sivilpersoner har blitt domfelt for å ha bistått en annen med å ta sitt liv.[19][20][21]Bistand til selvmord kan også skje i en mer medisinsk setting, utført av lege overfor personer med alvorlig sykdom, og faller da inn under begrepetaktiv dødshjelp, som omfattereutanasi ogassistert selvmord. Alle former for aktiv dødshjelp er ulovlig i Norge, som demonstrert ifm. straffesaken mot legen Christian Sandsdalen som i 1996 utførte eutanasi på pasienten Bodil Bjerkman.[22]
Oppfordring til selvmord er også svært alvorlig og kan i Norge straffes som medvirkning til drap. Både det å forklare eller overbevise personen om at det er det riktige å gjøre for grunner som det beste for andre, eller av moralske eller religiøse grunner, og å stimulere en åpent suicidal person med selvmordsplaner til å gjennomføre selvmordet er straffbart og kan defineres som medvirkning til drap. Selvmord som blir begrunnet av den suicidale, for eksempel gjennom avskjedsbrev, til å være av direkte handlinger som mobbing eller overgrep kan også straffes som medvirkning til drap hvis handlingen(e) kan bevises.
Deriblant har 80 prosent av alle meddysmorfofobi selvmordstanker.[24]
Selvmord kan utløses av en tilsynelatende umulig og låst livssituasjon eller krise, et voldsomtpsykisk press,mobbing eller store, fysiskesmerter. Også påvirkning av rusmidler, skadelig bruk av rusmidler ogabstinensplager, langvarig og dyp depresjon og alvorligangst kan i ekstreme tilfeller ende med at mennesker tar livet sitt. Blant mennesker medbipolar lidelse er risikoen for selvmord stor i den depressive fasen hvis de ikke får hjelp. Også tap av nære familiemedlemmer, dårligerehelse og økonomi samt lavere sosial status kan øke faren for selvmord. Dette gjelder særlig hos gamle. Andre risikofaktorer er tidligere selvmordsforsøk og livssituasjonen. For eksempel erenslige, eldre menn i store byer, samt ungehomofile statistisk sett høyere selvmordsrater enn andre.[25]
Tilsynelatende uforståelige selvmord kan også ha eneksistensiell ellerfilosofisk begrunnelse. De er da ytterst sett uttrykk for menneskets frie vilje til selv å styre over sitt eget liv. Andre vil imidlertid hevde at også slike selvmord er styrt avfølelser og kriser. Ekspertene er imidlertid uenige om hvor mange av selvmordene som ikke skyldes psykiske lidelser. De fleste mener det er 10 %, andre 20 % eller mer.
Den tyske dikterenHeinrich von Kleists triste selvmordsbrev fra1811 er en avskjedshilsen til søsteren Ulrike. Det er ikke uvanlig å etterlate seg slike brev ved selvmord.Denjapanske generalen Akashi Gidayu forbereder seg til rituelt selvmord,seppuku, etter et militært nederlag i1852. Han har akkurat skrevet et dødsdikt.
Den franske sosiologenÉmile Durkheim skrev i sin bokDe la division du travail social1893 om såkalt «anomisk selvmord» i samfunn preget av raske forandringer, normoppløsning og misforhold mellom enkeltmenneskets forventninger og de nye, sosiale rammene mennesket lever i. ILe Suicide (på NorskSelvmordet) fra1897,[26] en bok om sin bok om selvmordets sosiale årsaker, hevdet han ellers at mennesker som er minst styrt av sosiale forpliktelser og bånd, lettest tar sitt eget liv. Også flerefilosofer har skrevet om selvmord, blant annetAlbert Camus i bokaMyten om Sisyfos fra1942. Der skriver han atDet finnes bare ett virkelig filosofisk problem. Det er selvmordet. Å avgjøre om livet er verdt eller ikke verdt å leve, det er å svare på filosofiens fundamentale spørsmål. Camus hevder videre at mangelen på en guddommelig mening i vår tid gjør livet mer utfordrende.
For mange i en suicidal situasjon er det vanskelig å se noen annen utvei enn å ta sitt liv. Imidlertid har helsevesenet etterhvert mye erfaring i å behandle suicidale, og effekten av slik behandling er godt dokumentert.[27] Dessverre er det mange som ikke oppsøker hjelp i tide. Nedgangen i selvmordstallene de siste årene kan nok delvis tilskrives bedre behandling.[av hvem?]
Selvmord er ofte uttrykk for en dyp personlig krise og oppleves som en voldsom ulykke og tragedie for offerets familie. Av respekt for de etterlatte og for å unngå å inspirere andre til å begå selvmord, har derfor selvmord vanligvis ikke blitt omtalt imedier iNorge. Ifølge norsk presses egenselvsensur, uttrykt gjennom den såkalte «Vær Varsom-plakaten» som giretiske retningslinjer og begrensinger for det journalistiske innholdet, har det følgelig vært stor forsiktighet med å nevne denne dødsårsaken direkte.
Synet på psykiske lidelser har imidlertid forandret seg mye de siste årene. Det er i dag vanligere å betrakte selvmord som en psykisk reaksjon på et voldsomt press eller forårsaket av psykisk sykdom. Selvmord er blitt noe som kan forhindres og er ikke lenger bare et abstrakt og unevnelig tabu. Derfor har ogsåNorsk Presseforbund valgt å justere sin Vær varsom-plakat med virkning fra2006. Tidligere het det at «selvmord eller selvmordsforsøk skal som hovedregel ikke omtales». Nå skal teksten i stedet lyde: «Vær varsom ved omtale av selvmord og selvmordsforsøk. Unngå omtale som ikke er nødvendig for å oppfylle allmenne informasjonsbehov. Unngå beskrivelse av metode eller andre forhold som kan bidra til å utløse flere selvmordshandlinger.» Selvmord omtales ofte i aviser med standardformuleringen «personlig tragedie».
Synet på selvmord har variert gjennom historien og i forskjellige kulturer. Menskristendommen,jødedommen ogislam sterkt fordømmer selvmord, var selvmord iantikken mer akseptert, og blir ofte beskrevet som en heltemodig løsning utført av sterke personligheter. I det gamleHellas ble likevel selvmordere begravd på et ensomt sted; som regel ble de brent. Den legemsdel som foretok handlingen, vanligvisarmen, ble begravd for seg selv langt unna folk.
Gulatingsloven ogFrostatingsloven fastslo at selvmord varubotamål (en forbrytelse det ikke fantes bot for). Selvmordere ble derfor i det førkristne Norge gravlagt i flomålet, der sjø og land møtes. KirkefaderenAugustin (354 – 430) hevdet i sitt verkGudsstaten at livet er en gave fraGud, og at selvmord derfor er en synd nettopp mot Gud. I1096 ble det endelig vedtatt ved kirkemøtet iNîmes at selvmordere skulle nektes begravelse i vigslet jord. IMagnus Lagabøtes landslov, som stod ved makt fra1274 til1687, ble selvmord fremdeles regnet som ubotamål, og iDantesInferno beskrives selvmordere som dømt til evig vandring i selvødeleggelsensskoger i det syvendehelvete – vel å merke underkjettere ogmordere. Iopplysningstiden ble synet på selvmord gradvis formildet, og i1842 ble det i Norge gitt tillatelse til at selvmordere kunne gravlegges i vigslet jord. Før 1842 forbød lovens § 2-10-4 at en person som «har myrt sig selv med Villie», kunne gravlegges på kirkegården. Loven sa imidlertid ingenting om hvor man skulle gjøre av den døde.[28] Forordning av 18. desember1767 gjaldt den som var «kjed af Livet», men ikke klarte å begå selvmord, og i stedet ved å begå et ellers motivløst mord ble dødsdømt og overlot dermed saken tilbøddelen. Slike selvmordsforsøk ble straffet med fengsel på livstid, pisking og brennemerking, årlig offentlig pisking og ydmykelse. Etter at personen var avgått ved en naturlig død, ble kroppenhalshogd og lagt påsteile og hjul.[29]
Fra 1844 kunne selvmorderes formue tilfalle familien, og ikke staten, som tidligere. I 1897 komEmile Durkheims verkSelvmordet. Fra samme år ble forbudet mot jordpåkastelse opphevet i Norge, og i 1902 forbudet mot likpreken over selvmordere.
IStorbritannia var selvmordsforsøk frem til 1960 regnet som en forbrytelse.Nils Retterstøl måtte som ung lege iLondon i 1956 utstyre pasienter med erklæringer om at de hadde begått sine selvmordsforsøk som et resultat av psykisk sykdom, og derfor var strafferettslig utilregnelige i gjerningsøyeblikket. Den siste som ble dømt for selvmordsforsøk i England, var en mann som i 1960 ble idømt to års fengsel – for å ha forsøkt å henge seg i cellen.[30]
Flere asiatiske religioner har godtatt selvmord under visse omstendigheter, blant annet iKina ogJapan. Ifølge den strenge, japanske morallærenbushidō («krigerens vei») er rituelt selvmord,seppuku, også kaltharakiri («bukskjæring»), bedre enn å leve med vanære. Harakiri er kjent fra900-tallet. Det er også eksempler på at ofre forenkebrenning ogmenneskeofringer har gått i døden tilsynelatende frivillig, antakelig etter sterkt sosialt press fra samfunnet rundt.
Det er en rekke kjente selvmord gjennom historien. Årsakene kan ha vært personlige som sykdom, nød, depresjon, overanstrengelse ogkjærlighetstap, men flere har også blitt presset til selvmord av ytre omstendigheter, for eksempel etter nederlag i maktkamper. Andre har dødd som følge avoverdoser avrusmidler ellerlegemidler, og det er i flere tilfeller uklart hvorvidt dødsfall er ulykker eller selvmord. Andre påståtte eller angivelige selvmord har vært skjulte mord eller likvideringer. Selvmord har også blitt brukt som politisk protest, for eksempel ved at en har tent på seg selv på et offentlig sted ellersultet seg til døde. Under ekstreme forhold har dessutenkamikazepiloter ogselvmordsbombere gått i døden i militære angrep ellerterroraksjoner. Det er også historiske eksempler på selvmord avsagt ved dom eller militær ordre, samt såkalte assisterte selvmord.
Gjennom historien er det flere eksempler på kollektive selvmord, først og fremst blant religiøse grupper, såkaltedommedagssekter, men også andre grupper som har vært utsatt for ideologiskhjernevasking eller hensynsløse ledere. Frivilligheten kan imidlertid diskuteres da det har blitt funnet tegn på tvang og mord etter slike dramatiske hendelser. I kriger og konflikter har det også vært flere selvmordsoppdrag. Det har vært handlinger og kamper der krigerne bevisst har ofret livet iselvmordsaksjoner eller farefulle oppdrag som umulig kunne vinnes, men som måtte gjennomføres for å unngådødsstraff forordrenekt.
Seloterne år73,jødisk opposisjonsgruppe, noen hundre begikk kollektiv selvmord da romerske soldater stormet ørkenfestningenMasada
Selvmord har lenge blitt skildret i litteraturen. Den greske skaldenHomers heltefigurAjax begår selvmord ved å kaste seg over sverdet sitt når han ble beseiret avOdyssevs.
Litteraturhistoriens kanskje mest kjente selvmord finner sted iWilliam Shakespeares skuespill om forbudt kjærlighet,Romeo og Julie. Det slutter med at de to forelskede ungdommene begår selvmord etter en misforståelse.
Den tyske forfatterenJohann Wolfgang von Goethe skrev i 1774 den kortebrevromanenDen unge Werthers lidelser om maleren Werther som er ulykkelig forelsket i sin beste venns forlovede, Charlotte. Den følsomme Werther holder ikke ut og skyter seg. Romanen var opphavet til en bølge av følsomhet og sverming omkring begrep somWeltschmerz. Mest oppstandelse vakte alle selvmordene som ble tilskrevet romanen (seWerther-effekt).
«Det finnes bare ett eneste riktig alvorlig filosofisk problem: selvmordet.» Slik begynnerCamus' filosofiske romanMyten om Sisyfos, som behandlar det absurde livets valg og kvaler. Ifølge forfatteren er selv en trells ensformige liv, uten håp eller mening, verdt å leve.
