| Artikkelen inngår i serien om tamhunden |
|---|
 |
| FCI-grupper |
Gjeterhunder |
| Andre grupper |
| Lister |
Hunderaser alfabetisk |
Selskapshund er eiheterogen gruppe som består avhunderaser som verken passer særlig godt inn i andre grupper eller sammen i denne gruppen. Dette kan være hunderaser som enten ikke lenger brukes til samme formål som de opprinnelig bleavlet for, eller som er avlet for selskapsformål. Enskjødehund er en selskapshund som er liten nok til å ligge på fanget (iskjødet).[1]
De langt fleste rasene i denne gruppen er små, såkaltetoyhunder. Flere raser regnes som svært gamle, mens andre er skapt gjennom selektiv avl i moderne tid.
Mange av rasene har stor pelsprakt som gjør de nærmest ubrukelige til andre formål enn som selskapsdyr, men flere har også normal pelsprakt, og noen er hårløse og kalles derfornakenhunder. De fleste må regnes som renefamiliehunder, eventuelt en kombinasjon av familiehund ogutstillingshund, men det finnes også eksempler på raser som er godebrukshunder, f.eks. innen ulike former forhundesport eller somvakthunder. Flere raser kalles tempelhunder, fordi man mener de i tidligere tider kan ha vært brukt som kombinerteskadedyrbekjempere og vakthunder itemplene. Flere av disse rasene kan derfor fortsatt ha egenskaper somjakthunder, men de er helt klart i mindretall. Det er mer vanlig å ha et dempet rovdyrinstinkt.
Mange selskapshundraser er svært populære hunderaser. IfølgeNorsk Kennel Klubs statistikk for 2012–2016 figurerer flere av dem blant de 25 mest populære rasene i Norge.[2]
I mange land har også såkaltetekopphunder blitt svært populære i senere år, spesielt iUSA. Tekopphunder er imidlertid et motefenomen, og hundene kalles derfor gjernedesignerhunder. Populariteten følger av at verdenskjendiser har omgitt seg med spesielt småvokste hunder, oppdrettet spesielt etter deres formål og ønsker og ofte uten tanke pårasestandarder og hundenes forgodtbefinnende. Såkalte 50/50 blandinger mellom to raser er helt vanlig og ofte svært kostbare. Supersmå designerhunder kan omsettes for flere titalls tusen kroner per individ (også iNorge), menNorsk Kennel Klub advarer på det sterkeste mot å la seg lure til å anskaffe slike hunder.[3] Typen har ikke oppnådd tilsvarende popularitet iNorden, men de finnes her også. De nasjonalestambokregistrene anerkjenner imidlertid ikke tekopphunder som en egen størrelsesvariant, selv om de er aldri så raserene. Det har imidlertid dukket opp flere nye «internasjonale stambokregistre» som villig vekk stambokfører slike hunder i sine tilpassede kategorier, for en slum penger selvsagt, enten de er blandinger eller renrasede. Oppdrett av slike hunder har dessuten utviklet seg til renevalpefabrikker, kanskje spesielt i USA ogØst-Europa.
Småhunder får med årene ofte problemer med tennene. Mange mener at det skyldes et relativt lavt matinntak, og dermed lite tanngymnastikk. Man bør derfor pusse tennene med egnet tannbørste og tannkrem samt regelmessig fjerne eventueltplakk ogtannstein. Plakk og tannstein gjør seg gjeldende som et gult belegg på tennene som oftest fører til dårlig ånde. Det finnes også en rekke tyggeprodukter som kan bidra til å avhjelpe problemet, men trolig ikke stoppe det.
Et annet tannproblem som ofte gjør seg gjeldende hos småvokste hunder, er at kjevene ikke har rom for alle de 42 tennene hunden skal ha. Dette skyldes at snutepartiet (og derav kjevene) har blitt for kort. Dette kan føre til at tennene tar ny veier når (eller om) de vokser ut. slik at bittet blir feil. Feil bitt kan gjøre det vanskelig for hunden å spise normalt, derfor må mange hunder trekke tenner det ikke er plass for i kjeven.
Manglen påhomogenitet i denne gruppen har ført til at disse hundene har blitt inndelt i hele 11 seksjoner avFCI, der de hører hjemme i gruppe 9.
