 | Kildeløs: Denne artikkelen manglerkildehenvisninger, og opplysningene i den kan dermed være vanskelige åverifisere. Kildeløst materiale kan blifjernet. |
Rettskrivingsreformen av 1938 er en språkreform som hadde en stor betydning for samnorskpolitikken. Den er blitt kalt den storesamnorskreformen, men den fulgte opp tanken og retningen irettskrivinga av 1917 noe mer konsekvent. Rettskrivningsreformene i 1917 og 1938 representerte begge betydelige skritt i retning et framtidig samnorsk skriftspråk. Reformene skapte strid og motstand nettopp på grunn av samnorskpolitikken som lå til grunn for de endringene som ble foretatt i både bokmål og nynorsk.
Samnorsktanken var en idé om å førebokmål ognynorsk sammen på grunnlag avfolkemålet, altså det norske språket slik det ble snakket i store deler av landet, særlig av arbeiderklassen. Denne «tilnærmingstanken» eller «folkemålslinja» var dominerende i norskspråkpolitikk i størsteparten av forrige århundre, men er offisielt forlatt etter et stortingsvedtak i 2003 om å styrke og verne norsk i form av bokmål og nynorsk som to likestilte målformer. Arkitekten bak reformen i 1938 varsosialistenHalvdan Koht, som i 1938 var utenriksminister i regjeringen tilJohan Nygaardsvold.
Rettskrivinga av 1938 førte norsk språkpolitikk videre i samme retning som1917-rettskrivinga, med tilnærming mellom målformene og tilnærming til østnorske målfører. De største endringene i 1938 kom ibokmål.
Et annet formål i 1938 var å skjære ned det store antallet valgfrie former fra 1917, og resultatet blei systemet med en læreboknormal som bare omfatta en del av de tillatte formene, mens alle andre fritt kan benytte seg av sideformene. Dettehierarkiet blei avskaffa i bokmål fra og med 2005. I dag er det der fullstendig likestilling mellom former sombrøt ogbrøyt, mens 1938-formenbraut er tatt ut igjen av ordboka. I nynorsk ble dette hierarkiet mellom hovedformer og klammeformer forlatt 1.august 2012.
Etter rettskrivinga av 1938 blei en del former som i 1917 var valgfrie, gjort obligatoriske. Videre blei systemet med klammeformer (sideformer) innført, det vil si former godtatt som rette etter rettskrivinga, men ikke til bruk i lærebøker.
Reformen fullførte prosessen som begynte medrettskrivinga av 1907 og fortsatte i 1917, med innføring av harde konsonanter. Eksempel:Skip forskib,nyte fornyde ogspråk forsprog.
Flere hunkjønnsord fikk a-ending i bunden form entall:Høna,nåla,øksa,bjørka, osv.
Fornorskinger sombru forbro,fram forfrem,sju forsyv,nå fornu blei innført, mange av dem som obligatoriske former. Tallordetsyv var for eksempel ikke tillatt i offentlig rettskriving før det blei tatt inn igjen og sidestilt medsju i 2005.
Flerediftonger:Stein forsten,reip forrep, osv.
Nye skrivemåter:Seg forsig,meg formig,skulle forskulde,høy forhøi, osv. Jamstilling av a- og et-ending i verb av kaste-klassen. F.eks.:Kasta ellerkastet,rydda ellerryddet.
Helt nye skriftformer basert på talemålet på det sentrale Østlandet, blei også introdusert. F.eks.: Flertallsformer av hankjønnsord somgutta oggampa og hunkjønnspronomenethu. Disse formene er ikke oppført i dagens ordbøker, for de blei brukt svært lite.
Samtidig ble en lang rekke vanlige former fjernet fullstendig fra ordlistene og erstattet med samnorskformer, som til dels var nyskapninger, for eksempel ble formene «gresshoppe» og «grashoppe» erstattet av «engsprette». I norske lærebøker ble riksmålforfattere «tvangsoversatt» til den nye språkformen; det gjaldt både avdøde og levende skribenter.
Reformen møtte sterk motstand frariksmålshold. Mye av den blei omgjort avQuisling-styret under krigen, men etter krigen så norske politikere bort fraNS-rettskrivinga av 1941 og gjenopptok språkpolitikken fra 1938. Men i1950-åra var det mange protester og aksjoner fra riksmålstilhengere mot samnorskprega «radikalt bokmål» i lærebøker og ellers, med bokbrenning som det mest radikale virkemiddelet.
Inynorsk var dette noen av endringene fra 1938:
Noen gamle hovedformer blei klammeformer, former somsoli,husi oggator. Former somsola,husa oggater blei de eneste lærebokformene.
Endring av enkeltord, som for eksempelfare forfåre,opp forupp,før forfyrr,bort forburt,mørk formyrk,vinter forvetter,veke forvika.
For samnorskideologer somHalvdan Koht ogSigmund Skard framstod 1938-rettskrivinga som et viktig forsøk på å tilnærme formverk og skrivemåte i begge målformene til det de mente var det reelle flertallstalemålet i landet, og dermed også til hverandre. Høgnorskideologer somGustav Indrebø mente på sin side at nynorsken med de nye endringene blei mindre samlende, siden endringene var tufta på ortofone tillempinger etter særskilte målfører, på bekostning av de etymologiske typeformene somIvar Aasen ville bruke som en overbygning for alle målførene i landet.
Tilhengere avhøgnorsk, som på denne tida representerte det store flertalet i den organiserte målrørsla, gikk i mot disse endringene, men de hadde langt ifra slike ressurser i ryggen som riksmålstilhengerne, som blant annet blei støtta av konservative aviser somAftenposten.
På bokmålssida er 1938-reformen i stor grad blitt neglisjert av store tekstprodusenter innen presse og forlagsbransje, som dels har støtta opp om den alternative rettskrivingariksmål på sida av offentlig rettskriving. Siden bokmålsreformen i 1981 og som følge av riksmålsrevisjonen i 1986 har imidlertid den offentlige bokmålsnormalen og riksmål nærma seg hverandre. Derfor kan konsekvensene av 1938-reformen sies å være enda tydeligere innen nynorsk, med stor variasjon i ordvalg og formverk som resultat.