Prosti (avnorr.prófastdœmi) er ett av flere forvaltningsnivåer i et kirkelig samfunn, som for eksempel iDen norske kirke. Prostiene ledes av enprost og er geografisk avgrenset virkningsområde og underlagt etbispedømme, som det er elleve av iNorge. Etter atprestegjeldene ble avviklet iNorge i2004, består prostiene nå av en antallkirkelige fellesråd med tilliggendesogn, også kaltmenighet.[1] Hovedkirken (tradisjonelt den fremste kirken innen et prestegjeld fra1200-tallet og framover[2]) i prostiet kallesprostikirke ellerprostesete.
Den nye tjenesteordningen for proster som ble fastsatt vedkgl.res.16. april 2004 innebærer at proster for framtiden ikke vil bli utnevnt tilsokneprest ved siden av prosteembetet, men skal gjøre tjeneste som menighetsprest slik biskopen fastsetter. Proster ved en domkirkemenighet kallesdomproster. Domprosten er biskopens faste vikar. Prosten eller domprosten er den øverstegeistlige lederen i prostiet. Etter21. mai2012 utnevnes prostene avbispedømmerådet.
Døvemenighetene i hele landet er samlet i et selvstendig prosti underOslo bispedømme. Det finnes også et ikke-territorielt avgrenset prosti som omfatter feltpresttjenesten. Prosten for feltprestkorpset holder til påAkershus festning, og er under tilsyn av biskopen i Oslo bispedømme.
Betegnelsen av en prost kan variere mellom ulike trossamfunn, og det varierer også hvor vide fullmakter en prester i denne posisjonen har.
Norge varkatolsk fram tilreformasjonen rundt år 1537. De første prostiene kan hevdes å ha oppstått alt på1100-tallet i Norge og har nok sammenheng med opprettelsen avNidaros erkebispedømme i1152/1153, men regulære prostier ble ikke vanlig før en god del senere.[2] De første egentlige prostiene iEidsivatingslagen dukker først opp fra år1223 og framover.[2] Før den tid fantestredingen (avnorr.þriðjungen), («mikla sokn ok viða) et slags «storsogn» (NgL III: 242–243[3]) i en tidlig fase avkristendommens utvikling i landet.[2] Ifølgekristenretten var tredingen en grunnenhet for en bestemt type hovedkirke og omtales tre ganger i loven (E:32.7, E:34.2, E:38.5), som også nevner tredingsmenn (E:38.2, E:38.5).[2] Hovedkirkene i tredingen blir derfor kalt tredingkirker og kan sammenlignes med de senere prostikirkene. Eksempler tredingkirker som senere ble prostikirker erVågå kirke i Gudbrandsdalen,Ringsaker kirke på Hedmarken,Hoff kirke på Toten,Nikolaikirken på Gran på Hadeland,Norderhov kirke på Ringerike, ogSeljord kirke i Øvre Telemaken med flere.[2]
Før reformasjonen var prosten biskopens fremste tjenestemann i lokalforvaltningen. Han hadde domsmyndighet i kirkelige saker og beslutningsrett om kirkens skatter og jordegods. Oppgaven var å drive inn biskopens inntekter samt utøve biskopens anklagemyndighet etter kristenretten. Dette tilsvarte om lag hva biskopensårmann (av norr.aarmader) tidligere hadde gjort. I 1310 forbød erkebiskopen sysselmenn å inneha et prosteembete. I 1334 kom det også et generelt forbud mot at legfolk kunne inneha et prosteembete, og det ble et krav at prosten heretter skulle være presteutdannet.[2]
Etter reformasjonen ble han en rent geistlig person som fungerte som mellomledd mellom biskopen og det øvrige presteskapet. Rundt 1665 var det 43 prostier i Norge. Det siste århundret har antall prostier ligget på mellom 80 og 100. I 1973 ble prosteembetet lagt til et bestemt soknekall og søkes samtidig med sokneprestembetet.