Partito Nazionale Fascista («Det nasjonale fascistiske partiet»,PNF) var etitalienskpolitisk parti, grunnlagt avBenito Mussolini iMilano i1919, som den politiske overbygningen for den italienskefascismen, som tidligere hadde vært representert av grupper kjent somfasci di combattimento, «kampgrupper». Partiet styrte Italia i 21 år ettertotalitære prinsipper, fra1922 da fascistiene tok makten med marsjen til Roma, og fram til1943, da Mussolini ble avsatt avdet store fascistiske rådet (Gran Consiglio del Fascismo). I dag er dette det eneste partiet som er eksplisitt forbudt i den italienske grunnloven, «i alle former». I praksis finnes det likevel flere andre små fascistiske partier i landet.
Forut PNF ble Mussolinis første etablerte politiske parti kjent som Det fascistiske revolusjonære parti (Partito Fascista Rivoluzionario, PFR), som ble grunnlagt i 1915, i henhold til Mussolini selv.[1] Etter svake resultater i valget i november 1919 ble PFR til sist omdøpt til Det nasjonale fascistiske parti under den tredje fascistiske kongress i Roma den 7.–10. november 1921.[2][3]
Det nasjonale fascistiske parti hadde røtter i italiensk nasjonalisme og med et behov å gjenvinne og utvide italienske territorier, som italienske fascister mente var nødvendig for en nasjon å sikre sin overlegenhet og styrke, og for å unngå å synke til forfall.[4] Italienske fascister hevdet at moderne Italia var arvingen til antikkens Roma og dets arv og historiske støtte til opprettelsen av et italiensk rike skaptespazio vitale («leveområde») for kolonisering av italiensk bosettere og etablere kontroll over Middelhavet.[5]
Fascistene fremmet etstatskorporatistisk-økonomisk politikk hvor syndikater av arbeidsgivere og ansatte er knyttet sammen i sammenslutninger for kollektivt å representere nasjonens økonomiske produsenter og arbeid langsmed staten for å bestemme den nasjonale økonomiske politikk.[6] Dette økonomiske systemet hadde til hensikt å løseklassekonfliktene gjennom samarbeid mellom samfunnsklassene.[7]
Italiensk fascisme sto i opposisjon tilliberalismen, men søkte ikke enreaksjonær tilbakevending til verden fra førden franske revolusjon, som den betraktet som å ha vært feilaktig, og ikke på linje med en framskrittsvennlig politikk.[8] Den motsatte segmarxistisksosialisme grunnet dens generelle opposisjon tilnasjonalisme,[9] men motsatte seg også tiltradisjonalistisk konservatisme som ble utviklet avJoseph de Maistre.[10] Italiensk fascisme mente at suksessen for italiensk nasjonalisme krevde respekt for tradisjoner og klar følelse for en delt fortid hos det italienske folket sammen med en forpliktelse for å modernisere Italia.[11]
Partiet ble grunnlagt iMilano i1919, og dette markerte omdanning av deparamilitærefasci di combattimento til en mer enhetlig formasjon (dissefasci hadde blitt startet av Mussolini iMilano23. mars1919).
PNF var viktig for å gi retning til og popularisere støtte til Mussolinisideologi. I de første åra, var det grupper innenfor PNF kalt «svartskjorter» som bygde en maktbase gjennom voldelige angrep påsosialister og institusjonene deres i den ruralePo-dalen. Dette bidro til at fascistene fikk støtte fra godseierne.
PNF var hovedinstrumentet i forsøket påstatskupp28. oktober 1922, «Marsjen mot Roma». Sjøl om kuppforsøket ikke førte til en umiddelbar maktovertakelse, førte det til en avtale mellom Mussolini og kongViktor Emmanuel III som gjorde Mussolini til regjeringssjef i Italia.
Etter en grunnleggende endring av valglovene, vant PNF det høyst kontroversiellevalget i april 1924. Lover vedtatt i1928 gjorde PNF til det eneste lovlige partiet i landet, en situasjon som varte helt til 1943.
Etter at detnasjonalsosialistiske-Tyskland løslot Mussolini gjennom en kidnappingsaksjon ved tyske fallskjermtropper under ledelse avOtto Skorzeny i september, gjenoppsto PNF somPartito Fascista Repubblicano – PFR, Det republikanske fascistiske partiet13. september, da som eneste lovlige parti iDen italienske sosialrepublikken (Salo-republikken) under tysk beskyttelse i Nord-Italia. PFR forsvant med Salo-republikken da Mussolini ble arrestert og drept av italienskepartisaner i april1945. I1946 grunnla Mussolinis tilhengere partietMovimento Sociale Italiano som etnyfascistisk parti.
^Mussolini, Benito (2006):My Autobiography with The Political and Social Doctrine of Fascism, Mineloa: NY: Dover Publication Inc., s. 227.
^ Delzell, Charles F., red. (1971):Mediterranean Fascism 1919-1945, New York, NY, Walker and Company, s. 26
^ Krieger, Joel, red. (2012):The Oxford Companion to Comparative Politics, Oxford University Press, s. 120
^Kallis, Aristotle A. (2000):Fascist ideology: territory and expansionism in Italy and Germany, 1922–1945. London, England, UK; New York City, USA: Routledge, s. 41.
^ Kallis, Aristotle A. (2000):Fascist ideology, s. 50
^Vincent, Andrew (2010):Modern Political Ideologies. 3. utg., Malden, Massaschussetts, USA; Oxford, England, UK; West Sussex, England, UK: Blackwell Publishers Ltd., s. 160.
^Whittam, John (1995):Fascist Italy. Manchester, England, UK; New York City, USA: Manchester University Press, s. 160.
^Weber, Eugen (1972):The Western Tradition: From the Renaissance to the present. Heath, s. 791.
^Pugliese, Stanislao G. (2004):Fascism, anti-fascism, and the resistance in Italy: 1919 to the present. Oxford, England, UK: Rowman & Littlefield Publishers, Inc., s. 43–44.
^ Payne, Stanley G. (1995):A History of Fascism, 1914–45. Madison, Wisconsin, USA: University of Wisconsin Press, s. 214.
^ Lazzaro, Claudia; Crum, Roger J. (2005): «Forging a Visible Fascist Nation: Strategies for Fusing the Past and Present»,Donatello Among The Blackshirts: History And Modernity In The Visual Culture Of Fascist Italy. Ithaca, New York, USA: Cornell University Press, s. 13.
.svg)
