Et blankt ark av papirPapir brukes både som informasjonsbærer forbilder ogtekster, tilemballasje og som materiale for gjenstander og interiører. Bildet viser et tradisjonelt japansksoverom medvinduer dekket av tyntrispapir som slipper lyset gjennom, men er ugjennomsiktig.
Papir (fragreskpápyros, «papyrus») er et tynt, flatt materiale som består av plantefibre, særlig avbomull ogcellulose, som er samlet tilark eller ruller. Papir brukes først og fremst til åskrive ogtegne på, tiltrykksaker ogbøker, og det er dermed en viktig informasjonsbærer i et moderne samfunn. Papir benyttes også til innpakking, som formingsmateriale, tørkepapir ogtapeter. Det brukes dessuten til å lagepapp ogkartong, og inngår dermed som et lett og billig materiale i forskjellige gjenstander.
Å lage papir ble oppfunnet iKina før år100, men kom til Spania først rundt 1100. Det finnes i dag en mengde papirsorter med ulike kvaliteter og bruksegenskaper.
Man hadde kjennskap til skrivematerialer allerede 3000 år f.Kr fraEgypt i form avpapyrus, menpapirets historie i moderne forstand startet iKina. Det eldste papiret man kjenner til, dog uten skrift er funnet i utgravinger i Kina datert 100-tallet f.Kr. Dette papiret ble anvendt til forpakningsformål. Det første papir med skrevet tekst daterer seg til ca. år 0. Den kinesiske papirfremstillingsprosessen ble forbedret og på 100-tallet e.Kr ble det gjort fremskritt som gjorde masseproduksjon av papir mulig. Dette papiret ble lagd avbark,tøy ogfiskegarn. På 200-tallet e.Kr ble det vanlig å bruke papir til å skrive på. Først på 1000-tallet startet man med produksjon av papir iEuropa, i første omgang iSpania og på Sicilia.
En forklaring på papirets gang fra Kina til den arabiske verden erslaget ved Talas i nærheten avSamarkand i751, da enislamsk hær tok noen kinesere som viste seg å være papirmakere til fange. Det var deres kunnskap som brakte papiret tilEuropa. Dette er mest sannsynlig ikke historisk korrekt, for papir var allerede i produksjon i Samarkand i år 704.[1]De tidligste arabiske manuskripter på papir finnes fra midten av 800-tallet. Før papirets tid krevde en bok på to hundre små sider skinn fra tolvsauer og en enorm arbeidsinnsats. Islams erobringer gjorde det mulig å produsereBibelen og andre ikke-islamske verker til en brøkdel av den tidligere prisen.[2]
Papir består av plantefibre som holdes sammen av elektrostatiske bindinger.Fibrene kan være avtre,bomull,lin (klutepapir),hamp, innerbarken fra ulike trær.
Papirmassen anvendes som råvare i papirfremstilling. Papirmassen fortynnes medvann og danner ensuspensjon. Dennemassesuspensjonen blir drenert gjennom en flatsil slik at en matte av sammenfiltrede fiber dannes. Denne fibermatten presses og tørkes og blir da til papir.
Nå blir papir fremstilt maskinelt og en modernepapirmaskin er et stort anlegg som kan være rundt ti meter bredt og flere hundre meter lang. Det finnes maskiner som produserer hundretalls tonn papir i året. De fleste papirmaskiner kjøres døgnkontinuerlig og styres av operatører som jobber på skift.
Papir selges i forskjellige kvaliteter, tykkelser (papirvekt) og størrelser. Det finnes en mengde spesialpapirer med egenskaper som er tilpasset ulik bruk. De kan ha forskjellige varenavn og fagbetegnelser etter bruksområde, utseende og kvaliteter. I handelen har en ofte skilt mellom finpapir, det vil si finere papirsorter, og grovere pakkpapir.
Trykk- og tegnepapir deles ofte inn i to kategorier,ubestrøket ogbestrøket. Ubestrøket papir er uten bestrykning, som gir en ruere flate. Bestrøket papir har en glatt overflate. Bestrøket papir er basispapir som er belagt med et lag bestrykning (hovedsakelig leire, kritt og bindemidler) for å forbedre papirflatens egenskaper. Papir kan ellers være matt eller blankt.
DIN-normensA-størrelser er vanlig standard for ferdig beskåret papirark iEuropa. A0 tilsvarer 1 m².
Papir selges i forskjellige kvaliteter, tykkelser (papirvekt) og størrelser. Det vanligste,standardiserte, firkanta papirformatet i Europa i dag erA-serien. Det beregnes ut fra grunnformatet A0 = 841 x 1189 mm, derarealet er 1 m² og forholdet mellom sidene er lik kvadratroten av 2. Dette medfører at størrelsesforholdet mellom bredde og høyde bevares når formatet blir delt i to like deler. Ved å dele grunnformatet A0 i to oppstår formatet A1, som halvert er A2, som halvert er A3 osv.
A-serien brukes særlig i kontorpapir.
A-serien ser slik ut (sidelengdene er oppgitt i millimeter) :
A0 : 841 x 1189A1 : 594 x 841A2 : 420 x 594A3 : 297 x 420A4 : 210 x 297A5 : 148 x 210A6 : 105 x 148A7 : 74 x 105
Verdens papirforbruk har økt voldsomt med økt folketall og levestandard, særlig i den vestlige verden. I løpet av de siste 40 årene har forbruket økt med 400 %. For å dempe presset på råstoffressursene, har en derfor innførtgjenvinning av papir og bruk avreturfiber. Til tross for dette blir 35 % av alle felte trær brukt til papirproduksjon. Hogst avurskog står for mindre enn 10 % av tremassen,[3] men er et av de mest kontroversielle temaene.
Papiravfall står for opptil 40% av alt avfall som produseres i USA hvert år, i alt opp mot 71 600 000 tonn papiravfall per år bare i USA.[4]
Konvensjonell bleking av tremasse med klor produserer og frigjør inn inaturmiljøet store mengderklorerte organiske forbindelser, inkludert klorertedioksiner.[5] Dioksiner er anerkjent som en vedvarende miljøgift, og reguleres internasjonalt avStockholmskonvensjonen om persistente organiske forurensninger. Dioksiner er svært giftige, og helseeffekter på mennesker inkluderer reproduktive, utviklingsmessige, immunsvekkende og hormonelle problemer. De er kjent for å være kreftfremkallende.
Papir er en viktig ressurs i samfunnet. Bildet viser en søppelkontainer iHaag for papir som skalgjenvinnes. Tidligere ble det arrangert tilfeldige papirinnsamlinger, mens det i dag mange steder er faste systemer for innsamling avreturpapir.
^Bosch, Gulnar (1981).Islamic Bindings & Bookmaking. Chicago: Chicago: The University of Chicago. s. 26.
^Cyril Aydon:Menneskets historie (s. 115-6), forlaget Gyldendal, Oslo 2009,ISBN 978-82-05-38434-7
^Martin, Sam (2004).«Paper Chase». Ecology Communications, Inc. Arkivert fraoriginalen 19. juni 2007. Besøkt 21. september 2007.«Arkivert kopi». Arkivert fraoriginalen 19. juni 2007. Besøkt 28. november 2012.
