Overfiske er fjerning av etfiske- ellerkrepseslag (enbestand) fra envannmasse med en hastighet som overstigerartens reproduserende kapasitet, noe som resulterer i at arten blir gradvis mer underrepresentert i et område. Om overfisket fortsetter kan den aktuelle arten bli helt eller delvisutryddet i det aktuelle området, som gjerne karakteriseres som en kollaps i en bestemt fiske- eller krepsebestand, somtorskebestanden,sildebestanden ellerhummerbestanden. Overfiske kan derfor hevdes å være det motsatte avbærekraftig fiske.
Når altfor mange fisk fanges, og det ikke finnes nok voksne individer til å formere seg og opprettholde en sunn bestand, er bestanden overfisket. På begynnelsen av 1990-tallet var følgene av overfiske en stadig større bekymring, og det kulminerte i en ødeleggende kollaps i den kanadisketorskebestanden utenforNewfoundland i 1992.[1] Den kanadiske torskebestanden overlevde biologisk, men den sank til et så lavt nivå at den ikke lenger kunne utnyttes kommersielt.[1] Bare få år tidligere fantes det ikke et eneste tegn på at bestanden var i fare.[1] Andre eksempler er det industrialiserte fisket etter de tre artene arteneansjoveta (Engraulis ringens),sardin (Sardinops sagax) ogjurel (Trachurus murphyi) påden sørlige halvkule.[2] Varierendeklimatiske forhold og høy fiskeriaktivitet har til tider ført til kollaps i bestandene, og selv om de største fiskerinasjonenePeru ogChile har innført restriksjoner i fisket, ligger det konsekvent i grenselandet mellom full utnyttelse og overfiske.[2] En økning i uttaket vil derfor ikke værebærekraftig.[2]
Overfiske både kan og vil få negative følger for arter som livnærer seg på den eller de aktuelle arten(e) som overfiskes. Et eksempel er den kraftige nedgangen isjøfuglbestandene øst iNordatlanteren. I 2021 konkluderteSEAPOP med at; «hekkesesongen 2020 er den dårligste hittil for norske sjøfugler».[3] Årsaken til nedgangen er sammensatt, men endringer i næringsgrunnlaget som følgeklimaendringer og overfiske antas å være hovedårsakene.[4][5]
