Atlasfjellene, som strekker seg over store deler avMarokko, nordligeAlgerie ogTunisia, er en del avfjellkjeden som strekker seg gjennom mye avSør-Europa. De faller tilbake mot sør og øst, og blir dermed etsteppelandskap før det møter Sahara-ørkenen som dekker mer enn 90 % av regionen.Sedimentene fra Sahara ligger over et eldgammelt område medkrystallstein, hvorav noen er mer enn fire milliarder år gamle.
Befolkningen i Nord-Afrika blir vanligvis delt inn på en måte som stort sett samsvarer med de geografiske hovedregionene i Nord-Afrika:Maghreb,Nilen ogSahara.Nordvest-Afrika skal angivelig ha vært befolket medberbere siden begynnelsen avhistorisk tid, mens den østlige delen av Nord-Afrika har blitt hjemmet tilegyptere, abessiniere (etiopiere) ognubier (sudanesisk opphav), selv om oldtidens egyptere hadde mye kontakt med berbere og proto-berbere i den vestlige delen av ørkenen. Som en følge av den muslimsk-arabiske striden på 600-tallet, gjennomgikk regionen en prosess medarabisering ogislamisering som har preget dens kulturelle situasjon i ettertid. Spørsmål ometnisk identitet avhenger normalt av en tilknytning tilarabisk nasjonalisme og/ellerIslam, eller av innfødte kulturer og religioner. nordafrikanere varierer stort i sine fremtonende trekk; alt fra lys til mørk hudfarge.
Menneskene i Maghreb og Sahara snakker ulike dialekterberbisk ogarabisk, og dyrker nesten utelukkendeislam. De arabiske og berbiske språkgruppene er fjernt relatert, siden begge tilhører deafroasiatiske språkene. Sahara-dialektene er helt klart mer konservative enn de ved kystbyene (setuareg-språkene). Gjennom årene harberbere blitt inspirert av andre kulturer som de kom i kontakt med:nubier,grekere,fønikere,egyptere,etiopiere,romere,vandaler,arabere og nyligeuropeere. Kulturene i Maghreb og Sahara kombinerer derfor innfødt berbisk, arabisk og elementer fra nabodeler av Europa, Asia og Afrika. I Sahara er forskjellen på den fastboendeoasebefolkningen og denomadiskebeduinene ogtuaregene spesielt stor.
De forskjellige folkeslagene i Sahara blir normalt kategorisert etter etnisk-språklige trekk. I Maghreb, hvor arabere og berbere ofte integreres, kan disse forskjellene være mindre. Noenberbiskspråklige nordafrikanere kan gå under definisjonen «araber», avhengig av de sosiale og politiske omstendighetene, selv om et stort antall berbere (ellerimazighen) har fått tilbake en tydelig kulturell identitet, som på 1900-tallet har fått klart etnisk samsvar med berbisk historie og språk. Arabiskspråklige nordvestafrikanere, uavhengig av etnisk bakgrunn, identifiserer seg ofte med arabisk historie og kultur, og har ofte felles syn som arabere. Derimot kan, og kan ikke, dette ekskludere stolthet av og identifisering med berbere og/eller andre deler av deres arv. Berbiske aktivister (politiske og kulturelle) blir ofte kalt forberberister, og kan ofte anse nordvestafrikanere som hovedsakelig berbere, enten de snakker berbisk eller arabisk som morsmål (se ogsåarabisert berber).
Densudanesiske delen avNilen har sitt opphav i de antikke sivilisasjonene iEgypt ogkongedømmet Kusj. Egyptere har, gjennom flere århundrer, endret sitt språk fraegyptisk til moderneegyptisk-arabisk (begge erafroasiatiske språk), mens de har holdt på den nasjonale identiteten som historisk sett skilte dem fra andre mennesker i samme region. De fleste egyptere erSunnimuslimer, og en betydeligminoritet holder fast vedkoptisk kristendom — som har sterke historiske bånd med denEtiopisk-ortodokse kirken. INubia, deler av Egypt og Sudan, har en stor bestanddel av befolkningen holdt på det urgamlenubiske språket, men har sluttet seg til islam. Den nordlige delen avSudan hovedsakelig hjem til arabiske muslimer, mens lenger nedover Nilen begynner områdene til de ikke-muslimskenilotene ognubaene. Sudan er det største og mest mangfoldige landet i Nord-Afrika.
Nord-Afrika hadde tidligere en stor andeljøder blant befolkningen, hvorav mange utvandret tilFrankrike ellerIsrael da de nordafrikanske landene ble uavhengige. Et mindre antall dro til Canada. Før den nyere dannelsen av Israel, var det omtrent 600 000—700 000 jøder i Nord-Afrika, inkludert bådesefardiske jøder (flyktninger fra Frankrike, Spania og Portugal fra renessansetiden) og innfødteMizrahiske jøder. Idag er det mindre enn 15 000 gjenværende i regionen, nesten alle i Marokko og Tunisia (sejødenes utmarsj fra arabiske land).
De mest kjente landene fra oldtiden i vestlige Nord-Afrika erKarthago ogNumidia. Karthagenerne var avfønikisk opphav, og en romersk myte om deres opphav sier at dronningDido, en fønikisk prinsesse, ble gitt landområder av en lokal hersker etter hvor mye land hun kunne dekke med et stykke kuskinn. Hun fant ut en genial måte for å utvide kuskinnet til en stor størrelse, og fikk dermed kontroll over et stort område. Hun ble også avvist av dentrojanske prinsAeneas, ifølgeVergil, og skapte dermed et historisk uvennskap mellom Karthago ogRoma, og Aeneas skulle senere legge grunnlaget for Roma. Karthagenerne var en handelsmakt og hadde en sterk marine, men var avhengige av leiesoldater for å styrke bakketroppene. Karthagenerne utviklet etimperium iSpania ogSicilia, hvor den sistnevnte var årsaken tilden første punerkrigen medromerne. I mer enn en hundreårsperiode ble alle karthagenske territorier erobret av romerne, noe som førte til at de karthagenske nordafrikanske territoriene ble tilden romerske provinsen i Nord-Afrika i 146 f.Kr.. Dette skapte spenning — og senere konflikt — mellom Numidia og Roma. De numidiske krigene er kjent for å være starten på bådeGaius Marius ogLucius Cornelius Sulla sine karrierer, og for å ha strukket den konstitusjonelle byrden påden romerske republikk; Marius krevde en profesjonell hær, noe som var motstridende med de tidligere romerske verdiene, for å overvinne den talentfulle militære lederenJugurtha. Nord-Afrika forble en del avRomerriket, som kom opp med kjente navn somAugustus av Hippo, helt til udugelig lederskap fra romerske kommandører tidlig på 400-tallet tillotvandalene, etgermansk barbarisk folkeslag, å krysseGibraltarstredet hvorpå de overvant det usolide romerske forsvaret. Tapet av Nord-Afrika blir ansett som den forårsakende hendelsen tilVestromerrikets fall, siden Afrika tidligere hadde vært en viktig kornprovins som opprettholdt den romerske velstanden, på tross av de barbariske inntogene, og velstanden gjorde at de kunne bygge nye hærer. Å ta tilbake Nord-Afrika var av overordnet prioritet for Vestrommerriket, men de var frusterte over vandalenes seire og at de måtte bruke sin energi på å forsvare seg selv frahunerne. I 468 f.Kr. kom det siste forsøket fra romerne, med bistand frabysantinerne, men dette forsøket på å erobre Nord-Afrika endte med at de ble drevet tilbake. Heretter var det «ingen vei tilbake» for Vestrommerriket, i historisk perspektiv, og den siste romerske keiseren ble avsatt i år 475 avøstgoternes øverstkommanderende,Odoacer, som ikke så noe poeng i å ta tilbake Nord-Afrika. Handelsrutene mellom Europa og Nord-Afrika holdt seg intakte helt til fremveksten avmuslimene.
Den arabisk-islamske erobringen nådde Nord-Afrika i 640 e.Kr. Innen år 670 hadde mesteparten av Nord-Afrika falt under muslimsk herredømme. Innfødteberbere startet deretter en respons i form av regjeringer på steder som Fez, Marokko og Sijilimasa. I det ellevte århundre ble det dannet en reformistisk bevegelse som kalte seg forAlmoravidene, startet enjihad mot kongerikene lenger sør isavannen. Denne bevegelsen befestet troen på islam, og åpnet for videre inntrenging idet subsahariske Afrika. Ettermiddelalderen var området løst kontrollert avDet osmanske riket, med unntak av Marokko. Etter 1800-tallet ble det kolonisert avFrankrike,Storbritannia,Spania ogItalia. Underandre verdenskrig, fra 1940 til 1943, var området preget avfelttoget i Nord-Afrika. På 50- og 60-tallet hadde alle nordafrikanske stater oppnådd uavhengighet. Det strides fortsatt overVest-Sahara mellomMarokko og den Algerie-støttedefrigjøringsbevegelsen Polisario.
Beskyttede daler iAtlasfjellene, daler og elvemunninger vedNilen, ogMiddelhavets kyst er de beste landbruksområdene. Disse byr på et bredt spekter av verdifull avling, inkludertkorn,ris ogbomull, og skoger medseder ogkorkeik blir dyrket. Typiske middelhavsavlinger somoliven,fiken,dadler ogsitrusfrukter trives også i disse områdene. Dalene rundt Nilen er spesielt fruktbare, og mesteparten av Egypts befolkning lever like ved elven. Andre steder er det nødvendig med vanning for at muligheten for avling skal være til stede, spesielt i ørkenområdene.
Mange nordafrikanskenomader, som f.eks.beduinene, opprettholder en tradisjonell, prestelig livsstil i ørkenens utkantområder, hvor de flytter sine horder medsauer,geiter ogdromedarer fra sted til sted – og de krysser landegrenser for å finne tilstrekkelige gressområder.
Økonomiene i Algerie og Libya ble totalforandret etter at det ble oppdaget olje- og gassreservater i ørkenen. Marokkos største eksportvarer erfosfater og landbruksprodukter. I Egypt og Tunisia er turistindustrien det viktigste i økonomien. Egypt har den mest varierte industrien, da de importerer teknologi for å utvikle elektronikk- og ingeniørindustri, samtidig som de opprettholder sitt rykte som høykvalitetsleverandør av bomullsvarer.
Oljerigger står spredt over ørkenområdene i Libya og Algerie. Libyskolje er høyt prissatt på grunn av dens lavesvovelinnhold, noe som betyr at den forurenser mindre enn andre oljetyper.
.svg)
_(30765760583)_(cropped_to_focus_on_old_town).jpg)
_in_the_Suez_canal_1981.jpg)
