Neville Chamberlain var sønn av Joseph Chamberlain, den daværende borgermesteren iBirmingham. Moren døde da Neville var seks år gammel og Neville vokste opp med et kjølig forhold til faren, men ble desto mer knyttet til søsknene, spesielt søstrene Ida og Hilda.
I 1911 gikk Chamberlain inn i politikken. I 1915 ble hanborgermester i Birmingham, akkurat som sin far. Som borgermester fikk han blant annet etablert en kommunal bank og et symfonisk orkester i byen. Dette bidro til at han ble gjenvalgt i 1916.
Chamberlain ble imidlertid ikke sittende lenge i sin andre periode som borgermester. I desember 1916 fikk han jobben somDirector of National Service av den nye statsministerenDavid Lloyd George. Her fikk Chamberlain det overordnede ansvaret for å koordinere utskrivingen avvernepliktige, slik at krigsnødvendig industri ikke ble tappet for kompetent arbeidskraft.
Allerede i 1917 trakk Chamberlain seg fra denne posten, på grunn av manglende resultater og samarbeidsproblemer med Lloyd George. Dette førte til at Chamberlain og Lloyd George utviklet en gjensidig forakt for hverandre, noe som skulle vare livet ut.
Ved valget i 1918 bestemte Chamberlain seg for å stille som kandidat til Underhuset idet britiske parlamentet. Samtidig fikk han et tilbud om en stilling i helsedepartementet, men på grunn av konflikten med Lloyd George avslo Chamberlain dette. Han tok heller opp plassen han vant i parlamentet.
Etter Lloyd Georges avgang i 1922 ble Chamberlain utnevnt tilPostmaster General av den nye statsministeren,Andrew Bonar Law, og i 1923 fikk Chamberlain plass i regjeringen som sjef for helsedepartementet. Som helseminister var han mest opptatt av å bedre boforholdene islummene i de store byene, og introduserte flere lover som bedret fattige leietageres rettigheter.
Etter atStanley Baldwin ble ny statsminister, fikk Chamberlain den viktige posten som finansminister. Denne regjeringen varte bare åtte måneder, i januar 1924 måtte den gå av, og Chamberlain gikk derfor tilbake til parlamentet.
Ved valget i 1924 ble Chamberlain gjenvalgt med knapp margin; han fikk bare 77 flere stemmer enn motkandidaten,LaboursOswald Mosley. I løpet av denne perioden markerte han seg med hele 15 lovforslag, mange av dem var av den radikale sorten. Chamberlain var blant annet sentral i oppbyggingen av den britiskevelferdsstaten.
Etter å ha byttet valgkrets før valget i 1929 ble Chamberlain lett gjenvalgt til parlamentet. Året etter ble han også leder i det konservative partiet, men etter bare ett år med Chamberlain ved roret gjenvant noe overraskende Stanley Baldwin ledervervet. Baldwin og Chamberlain samarbeidet godt, men likevel slet den britiske høyresiden tungt disse årene, det ble blant annet dannet et nytt høyreorientert parti under ledelse avLord Beaverbrook.
Etter at Labour-regjeringen trakk seg i 1931 og en ny samlingsregjering ble dannet avsosialistenRamsay MacDonald, fikk Chamberlain tilbake posten som helseminister. Samme år overtok han også over stillingen som finansminister. I 1932 holdt samlingsregjeringen på å gå i oppløsning på grunn av Chamberlains forslag om høyere tollmurer, men forslaget gikk likevel igjennom og regjeringen overlevde.
I årene frem mot 1937 var Chamberlain kontroversiell og ble angrepet både fra Labour og høyresiden i eget parti. Menssosialdemokratene kalte ham en krigshisser kritiserteWinston Churchill ham for å være gjerrig med forsvarsbudsjettet.
Etter atGeorg VI ble konge og Baldwin gikk av tidlig i 1937, ble Chamberlain bedt om å overta ledelsen av regjeringen. Den 28. mai begynte han i stillingen som statsminister, og et par dager etter ble han også leder av det konservative partiet igjen.
Som statsminister førte Chamberlain en aktiv sosialpolitikk. I 1937 la han fremFactory Act, som gav arbeidere utvidede rettigheter og satte nye begrensninger for maksimal arbeidstid. MedHousing Act i 1938 ønsket Chamberlain å rydde opp i overbefolkete slumstrøk samt etablere regler for maksimal husleie i billige boliger. I 1938 kom ogsåHolidays with Pay Act, som gav elleve millioner arbeidere rett til ferie med lønn.
Som statsminister krevde Chamberlain at alle departementer skulle legge frem langsiktige politiske toårsplaner, og han deltok også selv aktivt i utformingen av disse.
Forholdet mellom Storbritannia ogDen Irske Fristat hadde vært kjølig i mange år da Chamberlain kom til makten. Under ledelse av presidentEamon de Valera ønsket irene å bryte båndene til Storbritannia, og den 29. desember 1937 ble en ny irskforfatning innført. Fristaten ble da forvandlet tilIrland.
Samtidig krevde irene at også de nordligste områdene av øya Irland,Nord-Irland, skulle overføres til den nye republikken. Chamberlain var ikke avvisende til dette, og i januar 1938 ble forhandlinger innledet. Motstand fra mange nordirer gjorde imidlertid at dette ikke kunne gjennomføres, og en handelsavtale ble resultatet av forhandlingene.
Regjeringen Chamberlain åpnet også for økt innvandring avjøder tilPalestina i 1939. Regjeringen gikk inn for å tillate en kvote på 75 000 jødiske innvandrere i året. Dette forslaget vakte stor forargelse i mange miljøer, og selv om forslaget ble vedtatt droppet man disse planene da det ble et regjeringsbytte året etter.
Chamberlain kommer hjem til Storbritannia i september 1938 etter å ha undertegnetMünchenavtalen med Hitler. Chamberlain kom da med det berømte utsagnet «Peace for our Time».[18]
Den første store utenrikspolitiske krisen kom i 1938 daTyskland innlemmetØsterrike iDet tredje rike. Chamberlain sto passivt og så påHitlers ekspansjon, etter å ha kommet frem til at det var lite Storbritannia kunne gjøre for å stoppe nasjonalsosialistene.
Neste krise kom daTsjekkoslovakia ble satt under tysk press senere samme år. Tyskland krevde atSudetenland, et område i Tsjekkoslovakia der en majoritet av befolkningen varetniske tyskere, skulle innlemmes i Tyskland.
I september 1938 sørget Chamberlain sammen medFrankrikes statsministerEdouard Daladier ogItalias førerBenito Mussolini for å gjøre en avtale med Hitler. Med den såkalteMünchenavtalen, en avtale tsjekkoslovakerne selv ikke fikk delta i utformingen av, gikk den franske og britiske regjeringen med på at Sudetenland skulle overføres til Tyskland. Med denne avtalen håpet Chamberlain å unngå en ny krig med Tyskland. Denne politikken er kjent somappeasement.
27. september 1938 sa Chamberlain overradio: «Hvor fryktelig, fantastisk, utrolig er det om vi skulle graveskyttergraver og prøve utgassmasker her, pga en strid i et land langt borte, blant mennesker vi ikke vet noe om.» Det eneste Storbritannia kunne tilby Tsjekkoslovakia, var et lån på £ 30 millioner, som noen sammenlignet med de 30 sølvpenningerJudas Iskariot mottok.[19] Etter at Hitler i 1939 gikk fra avtalen om at han nå var fornøyd med de nye grensene, og underla seg ogsåBöhmen ogMähren, endret Chamberlain politikken overfor Tyskland. Nå kom han med konkrete garantier tilPolen, og lovet å forsvare landet i tilfelle et tysk angrep.
Den 1. september 1939invaderte Tyskland Polen. Chamberlain var fortsatt noe uvillig til å gå til krig mot Tyskland, og ville ha en klar avtale med Frankrike først. Han gav i utgangspunktet Tyskland et ultimatum, om Tyskland stoppet invasjonen og trakk tilbake styrkene innen to dager kunne Storbritannia fungere som fredsmegler mellom Tyskland og Polen. Denne strategien førte til massiv kritikk mot Chamberlain fra eget parlament, og etter å ha konsultert Frankrikeerklærte Storbritannia Tyskland krig den 3. september.
Chamberlain søkte nå å utvide regjeringen på grunn av krigen. Imidlertid avslo både Labour ogdet liberale partiet å delta. I stedet ble det da gjort omrokeringer i den allerede sittende konservative regjeringen, blant annet ble Winston Churchill tatt inn. Churchill ble gjort til marineminister, og ble med i et seks mann sterktkrigskabinett.
De første månedene var det ingen aktivitet på vestfronten under den såkaltePhony War.Finland ble imidlertid invadert avSovjetunionen den 30. november, men krigen med Tyskland og uenighet med Frankrike hindret Chamberlain å gripe inn ivinterkrigen til fordel for finnene.
DaNorge ble invadert av Tyskland i 1940, sendte Storbritannia militære styrker til Norge for å bidra i forsvaret av landet. Dette ble ingen suksess, og de britiske styrkene ble snart trukket ut. Dette førte til et massivt press på Chamberlain, som i et forsøk på å blidgjøre motstanderne gikk inn for å gjøre nye omrokeringer i regjeringen.
Det ble snart klart at dette ikke var nok, og Chamberlain ønsket så å danne en samlingsregjering med Labour. Da Labour-lederenClement Attlee ikke ville delta i denne, stilte Chamberlain spørsmålet om de ville delta i en samlingsregjering under noen andre.
Da Tyskland den 10. mai invaderte Frankrike,Belgia ogNederland, vurderte Chamberlain å bli sittende ved makten til krisen var over. Etter et møte i krigskabinettet kom man imidlertid frem til at det nå var på tide med en samlingsregjering, og da Labour samtidig gav beskjed om at de ville delta i en regjering under en annen statsminister, leverte Chamberlain sin avskjedssøknad samme dag. En ny regjering ble så dannet underWinston Churchill.
Chamberlain beholdt posisjonen som leder i det konservative partiet. Det ble også vurdert å gjøre ham til finansminister og leder i underhuset, men på grunn av motstand fra de andre partiene fikk han heller jobben somLord President of the Council.
Utover sommeren gikk det raskt nedover med helsen til Chamberlain. I juli ble han operert forkreft imagesekken. I september gjorde sykdommen at han måtte trekke seg fra alle verv, og den 9. november 1940 døde han, 71 år gammel.
Nicholas Shakespeare (2017).Seks minutter i mai : Hvordan invasjonen av Norge gjorde Churchill til statsminister (Six Minutes in May). Forlaget Press.ISBN9788232803255. [oversatt til norsk avChristian Rugstad]
