Arten kvalifiserte i 2017 egentlig til status somlivskraftig internasjonalt, men den europeiske populasjonen har vært i så sterk tilbakegang(50–79 %) gjennom de siste tre generasjonene (65 år)[10] at den ble satt tilsterkt truet iEuropa[10] ogsårbar påden internasjonale rødlisten.[3][11] PåNorsk rødliste for arter 2010 og 2015 har arten hatt status somsårbar langsNorskekysten oglivskraftig påSvalbard,[6] men i den nye rødlista for 2021 blir arten oppskalert tilsterkt truet i tilknytning til fastlandet.[5] Årsaken til endringen begrunnes med bedre kunnskap om bestandsutviklingen.[5] Status for Svalbardbestanden er uendret.[6]
Bestandene av sjøfugl langs Norskekysten overvåkes årlig via overvåkingsprogrammetSEAPOP, som organiseres og driftes avNorsk institutt for naturforskning (NINA) ogNorsk Polarinstitutt (NP). Resultatene viser at de fleste lundekoloniene er i drastisk tilbakegang, og spesielt på øyene iRøst iLofoten har tilbakegangen vært stor. Da overvåkingen startet i 1979 ble antallet hekkende lunder estimert til cirka 1,4 millioner par på disse øyene,[12] men i januar 2021 ansloTycho Anker-Nilssen, seniorforsker ved NINA, at det kun var cirka 250 000 hekkende par igjen der.[12] Og av fuglene som var igjen var ingen yngre enn 16 år,[12] noe som demonstrerer at lunden ikke har fått fram unger i dissehekkekoloniene på svært lang tid.[12] I 2021 konkluderte SEAPOP med at; «hekkesesongen 2020 er den dårligste hittil for norske sjøfugler».[13] Årsaken til nedgangen i bestandene er sammensatt, men endringer i næringsgrunnlaget som følgeklimaendringer ogoverfiske antas å være hovedårsakene.[14][15]
Artensvitenskapelige navn blir av og til misvisende oversatt som «arktisk lillebror», men betydningen er snarere «liten arktisk broder» eller «liten broder fra nord» (i betydningen trosfelle i kloster). Navnet refererer trolig til den sorte og hvitefjærdrakten, som kan minne om eimunkekutte.[16]
Den britiske ornitologenFrancis Willughby (1635–1672) nevnte i verket «Ornithologiae Libri Tres», som ble utgitt i 1676 etter hans død, at fuglen påkornisk ble kaltpave.[16] En annen autoritet, islendingenEggert Ólafsson (1726–1768), nevner i et av sine verker publisert på dansk i 1772 (etter hans død) atislendingene lokalt kalte fuglen forprest.[17]
Lunden er hurtig og har en toppfart på cirka85–88 km/t i horisontal flukt, men de korte vingene gjør den lite manøvreringsdyktig. Når fuglene kommer inn frahavet med fangst inebbet blir de derfor et lettbytte fortyvjo og andrekleptoparasitter. Det fører ofte til at lunden kaster maten.
Lunden ble først vitenskapelig beskrevet i 1758 av den svenske naturforskeren og legenCarl von Linné (ofte referert til som Linnaeus eller L.), i den 10. utgaven av verketSystema naturae på side 130.
Det er fortsatt uklart om lunden skal regnes som monotypisk eller med tre underarter, som iinndelingen under. Den geografiske variasjonen er klinisk, i det fuglene kun øker i fysisk størrelse fra sør til nord iEuropa.[18] Det er imidlertid ikke gjort noen sånn studie av arten forNord-Amerika.[8] De tre underartene, først støttet av Cramp (1986),[18] er bare svakt differensierte og diagnosen baserer seg trolig på marginale forskjeller i den gjennomsnittlige størrelsen.[8]
De tre underartene lever normalt hver for seg oghybridiserer ikke, men påBjørnøya er det ikke slik lenger. Da forskerne undersøkte helegenomet til denne bestanden, så oppdaget de at samtlige fugler som lever der i dag, er resultat av en hybridisering, mellom de to raseneF. a. naumanni fraSvalbard ogF. a. arctica fra Norge. For 120 år siden var det barearctica som hadde tilhold der, noe forskerne ser etter å ha undersøkt museumsfugler som er fra Bjørnøya.[19]
De eldste fossile bevisene man har for lunder er to funn frapliocen (omkring 5 millioner år gamle), hvorav ett påGrønland[20] og ett eller to iNord-Carolina.[8] Funnet på Grønland kan trolig relateres til slektenFratercula.[8][20]
Lunden blir cirka26–29 cm lang og veier normalt310–550 g, avhengig av underarten.[8] RasenF. a. naumanni er fysisk størst, mensF. a. grabae er minst. Fuglene har etvingespenn på cirka47–63 cm,[8] og med opp mot 400 vingeslag i minuttet kan toppfarten komme opp i cirka85 km/t.[21] Føttene har svømmehud mellom tærne og brukes som ror når fuglen dykker, og fuglene kan dykke ned til omkring70 m dybde,[22] men de henter normalt det meste av føden fra de første15 m av vannmassene.[22] Lunden er den eneste alkefuglen som kan stå med oppreist beinstilling.
Lunden har en lubben og kompakt kroppsbygning oghodet er fuglens mest karakteristiske kroppsdel. Fuglene har et kraftig, svært høyt og meget flattryktnebb, som i hekketiden har svært karakteristisk utfarging og erselvlysende når det illumineres medUV-lys.[23][24] Det karakteristiske nebbet i hekkedrakt er naturlig nok også opphavet til betegnelsensjøpapegøye. Det har gulrøde konvekse striper bakover og er mørkebrunt bakerst. I hver av munnvikene sitter det en meget karakteristisk knallgul hudlapp, som bidrar til at fuglene kan åpne gapet maksimalt. Utenfor hekketiden er nebbet grått. Omkring øyet har fuglene en svært karakteristisk tofarget øyeflekk av bar hud. Flekken er formet somseilet påseilbrett og har blågrå hud øverst og nederst, mens den rundt selve øyet (som har mørkiris) har sterkt guloransje hud. Flekken gir lunden et «sørgelig ansiktsuttrykk». I øyeflekkens bakre nedre del renner det ei fure i den hvite fjæra nærmest vannrett bakover mot nakken og rammer inn kinnene som «bollekinn».[8]
Fjærdrakten er i hovedsak sort og hvit, med sort overside og hvit underside. Hodet er askegrått fra overnebbet og over issen til det møter den sorte halsringen rundt nakken, samt på strupen. De nedreekstremitetene er røde og føttene har svømmehud mellom de tre tærne, som ender i små sorte klør.Vinterdrakten har uanselig utfarging. Kinnene er mørkere grå, og nebbet er mindre på grunn av hornlag som faller av. Ungfuglene likner på voksne i vinterdrakt, men de har spinklere og mørkere nebb.
Lunden lever normalt til den blir omkring20–25 år gammel. Høyeste kjente alder for en lunde i Nord-Amerika er 31 år og 11 måneder, basert på 172 gjeninnfangede individer av i alt 18 611 fugler som ble merket i årene 1955–2000.[8] Verdens eldste kjente lunde var ringmerket i Norge og ble40 år og10 måneder gammel.[25]
Lunder ermonogame og har samme partner livet ut, men selve pardannelsen er ikke spesielt godt forstått. Pardannelsen og forplantningsprosessen skjer imidlertid til havs. Hannen vil forsvare hunnen mot andre individer, også på havet, der toleransegrensene mellom individene er omtrent en kroppslengdes avstand. På land vil begge forsvare det umiddelbare området rundt reiråpningen.[8]
Når hekketiden nærmer seg trekker fuglene inn mot hekkeplassene langs Atlanterhavskysten, der de hekker i enorme hekkekolonier sammen med mange andre sjøfuglarter. Hekkingen er trolig i stor grad styrt av lyset. Reirplassene er på nøyaktig samme sted år etter år. I hekkekoloniene er det et svare spetakkel døgnet rundt, men lunden er i seg selv en relativ taus fugl. Den har imidlertid en dempet, gryntende «arr-uh»-lyd som kan høres på hekkeplassen.
I tillegg til predasjonsproblemene er lunden også utsatt forkleptoparasittisme, spesielt fra svartbak, sildemåke ogtyvjo, men også i noen grad avkaie (spesielt iWales).[8]
Lunden hekker i kolonier på begge sider av Nord-Atlanteren, fra østkysten av Nord-Amerika ogDe britiske øyer i sør tilGrønland, Svalbard ogNovaja Semlja iRussland i nord. IEuropa hekker hoveddelen av bestanden langs atlanterhavskysten.[8]
Lunden hekker på såkaltefuglesteiner og ifuglefjell langs kysten, i Norge fraRogaland i sør og nordover tilØst-Finnmark, samt påJan Mayen og påBjørnøya ogSpitsbergen på Svalbard. Den største populasjonen hekker iNykan naturreservat, som erramsarområde og består av de tre øyeneEllevsnyken,Trenyken ogHernyken, og på de to større øyeneVedøya ogStorfjellet i Røst i Lofoten, men øyeneRunde påSunnmørskysten ogLovund påHelgelandskysten er også svært viktige hekkelokasjoner for lunden. Koloniene kan bestå av flere hundre tusen fugler. I 2005 ble kolonien av lunder på øyene i Røst anslått av eksperter til cirka 433 000 hekkende par.[28] Den såkalte «Lundkommardagen» er en stor og tradisjonell begivenhet som feires årlig den14. april på Lovund iLurøy kommune. Der finnesHelgelands største hekkekoloni av lunder, med opp mot 300 000 fugler. Denne dagen kommer det ifølge tradisjonen tusenvis av lunder til øya, flygende inn fra havet for å hekke. I senere år har det imidlertid vist seg at dagen fuglene kommer kan variere noe. Forskere ved NINA antyder at årsaken til at lundene ikke er presise lenger kan handle om at den gamle tradisjonen kanskje bare er enmyte.[29] Den sørligste hekkelokaliteten i Norge ligger påTjør, en liten øygruppe i havet utenforSola kommune i Rogaland.[25]
Den europeiske bestanden av lunde i Nord-Atlanteren ble i 2005 av eksperter anslått til cirka5,5–6,6 millioner hekkende par, hvorav den norske bestanden utgjorde cirka 1,7 millioner par.[30] Av disse hadde 900 000 tilhold iBarentshavet, 800 000 iNorskehavet og 14 000 iNordsjøen.[30] I 2014 regnet man med en global populasjon på cirka 12–14 millioner voksne individer, hvorav 9,55–11,6 millioner i Europa.[3] Den globale populasjonen er i tilbakegang ogBirdLife International forventer at den europeiske populasjonen vil bli redusert med 50–79 % i løpet av perioden 2000–2065 (altså i løpet av tregenerasjoner).[3] En studie publisert iJournal of Animal Ecology i mai 2021 konkluderer med at klimaendringer er hovedårsaken til tilbakegangen i bestandene av sjøfugler.[15] Sporingsdata (GPS) viste at lunder som hekket i kolonier med dårlig reproduksjon måtte fly mye lenger vekk fra kolonien for å finne mat enn fugler i kolonier med større hekkesuksess.[15] Det resulterte i lengre tid mellom hvert måltid for ungene, som fikk sjeldnere og mindre mat ved hvert måltid.[15] Ofte var også byttedyrene av dårligere næringsmessig kvalitet, noe som medførte sult og redusert vekst.[15]
I Nord-Amerika hekker det omkring 500 000 par og populasjonen har i senere år hatt en stigende tendens. Den største kolonien hekker påGreat Island,Newfoundland, og utgjorde i 2011 cirka 175 000 hekkende par.[8] Den største hekkebestanden, faktisk mer enn halvparten av den globale populasjonen, hekker imidlertid påIsland.[8] Også den norske populasjonen er stor, og den norske og islandske populasjonen utgjør tilsammen cirka 80 % av den europeiske populasjonen.[3]
Lunder erkolonihekkere. Når fuglene ankommer hekkeplassene gjør de krav på sine gamle reirplasser. Parene bruker de første to–tre ukene på å reparere det gamle redet eller grave det ut ytterligere. Lunden graver ut jordganger til reiret eller de legger det til små naturlige hulrom, steinur eller bergsprekker. Jordgangene er normalt1–2 m(typisk 70–110 cm) lange og har et lite kammer innerst, der selve reiret bygges.[8] Jordgangene har også vanligvis en kort sidegang som fuglene bruker somlatrine.[8] Av og til kan jordgangene henge sammen i systemer med andre fuglers jordganger, også andre arters. Lunden kan til og med dele sånne systemjordgangen medkaniner (Oryctlagus cuniculus).[8]
Hunnen legger kun ett egg, som kan variere i utfarging, i Norge typisk imai–juni, men dette varierer med utbredelsen. På høyebreddegrader skjer eggleggingen noe senere enn på lave. Egget ruges av begge foreldrene på skift, og hvert skift varer i snitt cirka 32,5 timer.[8] Begge foreldrene har to laterale rugflekker (hudpartier frie for fjær og dun, så eggene får direkte hudkontakt). Ungen klekkes etter 40–45 dager og blir i reiret til den er fullt flygedyktig og uavhengig av foreldrene, som regel etter 5–7 uker (avhengig av næringstilgangen, opp mot hele 10 uker). Begge foreldrene bidrar med mating av ungen, som lokalt kallestola. Etter cirka 38–44 dager (opp mot 53 dager på Newfoundland) i reiret forlater ungen det, som regel om natten, og drar umiddelbart til havs.[8]
Paradoksalt nok kan ikke ungen svømme til å begynne med, så skulle den falle på havet før den er flygedyktig vil den drukne. Kroppsmassen vil utvikle seg til fuglene er omkring fem år gamle.[8] Lundene blir normalt kjønnsmodne når de er3–4 år gamle, men siden fuglene lever lenge begynner ofte ikke avkommet å hekke før de er omkring5–8 år gamle.[25]
Når hekkesesongen er over, rundt september, feller lunden alle de gamle fjærene på kroppen til fordel for nye, i en prosess kaltmyting. Da blir også det fargerike nebbet grått. Mellom februar og mai myter fuglene til ny hekkedrakt (sommerdrakt), og det fargerike nebbet kommer tilbake.
Hekkesuksessen varierer mye, fra rundt 93 % på de beste plassene til omkring 28 % på de dårligere stedene.[8] Mange plasser går også årskullene fullstendig tapt, noe som har gjort seg spesielt gjeldende øst i Nordatlanteren de siste tiårene. På Røst har ikke lundene fått fram unger de siste 16 årene.[12]
LangsNorskekysten har lundene måttet fly stadig lengre turer etter mat, og ungene har fått mindre og mindre å spise. De sulter ihjel. En kollaps i bestanden avraudåte kan være årsaken, hevder en forsker vedNINA.
Langs Norskekysten har man lenge trodd atsildelarver var den viktigste føden i hekketiden,[31] men nyere forskning antyder at tilbakegangen i havsilbestanden kan være en betydelig del av årsaken til at lunden ikke klarer å bringe fram ungen.[12] Uteblir maten risikerer nemlig ungene å dø av sult. Seniorforsker Tycho Anker-Nilssen ved NINA tror årsaken kan ha sammenheng med mangel påraudåte (Calanus finmarchicus), et lite krepsdyr som regnes som en av bærebjelkene for økosystemene under vann nordpå.[12] Anker-Nilssen tror lunden forsvinner fordi havsilen i all hovedsak livnærer seg på dette lille krepsdyret, som for en stor del har trukket lenger nord.[12] I senere år har dessuten sildestimene vært mye mindre presise enn tidligere, og når silda uteblir får lunden problemer med å fø opp ungene. Lunden er nemlig ganske presis med hensyn til eggleggingen. Mangel på føde har gitt svært negative utslag i populasjonene. Det fører til at fuglene forlater eggene. En studie publisert iFish and Fisheries i mars 2021 viser at, nårbiomassen forbyttedyr synker under 33 % av maksimumsverdien målt over tid, så svekkessjøfuglenes hekkesuksess i betydelig grad.[14]
Fisken fanges typisk i dykk ned til omkring30 m dyp, men fuglen kan i enkelte tilfeller dykke ned mot60–70 m.[11] Dykk til68 m har blitt registrert.[32] Normale dykk varer typisk i 20–30 sekunder, sjelden opp mot 1 minutt.[8] Lunden bruker vingene somluffer når den dykker. Hos lunden er overgummen fylt av små bakovervendte tagger som fuglen bruker tungen til å presse fast byttet mot. Dette gjør lunden i stand til fange fisk flere ganger under ett og samme dykk. Det normale er en fangst på cirka 10–12 fisker, men det er kjent at den kan klare å fange opp mot 60 småsil i ett og samme dykk. Når den ikke har kyllinger i reiret svelges ofte byttet under vann.
Når ungen har klekket jakter normalt lunden på føden innenfor en radius av7–10 km fra reirplassene,[33] selv om fuglene ofte må fly omkring50–100 km for å finne føden.[11] Imidlertid varierer jaktradiusen mye mellom de ulike populasjonene. I så måte er det kjent at enkelte norske fugler i snitt flyr hele118,5 km for å finne mat, noe som er betydelig lenger enn hos andre populasjoner. Fugler med mat i nebbet har også blitt observert minst137 km fra reirplassen.[33] Bare den kanadiske populasjonen flyr i nærheten av like langt etter mat som den norske, med et snitt på96,67 km. Kortest flyr de irske fuglene, med et snitt på kun3 km.
Sommeren 2021 melder forskere at fuglefjellet på Vedøya i Røst står tomt. Sjøfuglene forsvinner fra Lofoten og stigende havtemperatur får skylden, fordi maten fuglene spiser trekker nordover mot kaldere vann. Havtemperaturene påverkarnæringskjedene og endrer økosystemene.[34] Fuglene må fly stadig lenger etter maten og ungen(e) sulter oftere ihjel eller foreldrene forlater eggene. Seniorforsker ved NINA),Tycho Anker-Nilssen, sier at de følgerkrykkjene medGPS, og at disse fuglene nå må fly150 km utenfor kolonien for å finne mat.[34]Fiskeyngel har tradisjonelt vært hovedføden, men i senere år har ungene også blitt matet med raudåte. Nå er det imidlertid mindre av både fiskeyngel og raudåte i havet utenfor øyene i Røst, som følge av endringene i havtemperaturen.[34]
Lundefangst kalles ogsåtolafangst lokalt. I flere land har fangst av lunde og eggsanking vært et viktig næringstilskudd for lokalbefolkningen opp igjennom historien, og arkeologer har funnet spor etter slik fangst helt tilbake tilsteinalderen. Folk utnyttet såvelkjøttet som eggene,fjæra ogduna. Fuglene blesaltet ned i tønner ellerhermetisert, og var en viktig del av kostholdet forrøstværinger til fram på 1970-tallet.[12]
I Norge har fangstvirksomheten noen steder også foregått med støtte fra små hunder, men om det opprinnelig varlundehund eller en forgjenger vet man ikke med sikkerhet. Lundehunden er imidlertid en relativt småvokstspisshund med svært fleksibelanatomi og spesielleadapsjoner for å klatre i stupbratte skråninger,steinur ogfjellformasjoner som ellers er vanskelig tilgjengelige for mennesker. Hunden har også gode jaktegenskaper for sjøfugl generelt, og da spesielt lunde. Størrelsen og den fleksible anatomien gjorde det mulig for disse små hundene å krype inn i gangene etter lunden og bringe dem ut til fangstfolkene. Da dikter og sogneprestPetter Dass (1647–1707) skrev verketNordlands Trompet i årene 1675–1695 nevnte han litt om fangst av lunde med støtte av småvokste hunder i kapittelet om «Helgelands Beskrivelse», på sidene 64–77. Om det var en type lundehund sognepresten skrev om vet man dessverre ikke i dag, men vi kjenner ingen andre hunder med de samme spesielle egenskapene.
Til å begynne med ble lunden fanget med bare hendene. Lunden har imidlertid et kraftig bitt, så man må anta at kjeppen som fangstredskap ble introdusert ganske tidlig. Kjeppen ble både brukt til å slå fugl på utsiden av reiret og til å trekke fuglen ut av reiret. Fuglene hadde nemlig en tendens til å bite seg fast i kjeppen, slik at de kunne dras ut. På Færøyene kalles denne fangstmetodendráttur. Senere ble krokfangst av lunde vanlig. Da festen man et krokjern (nærmest en storfiskekrok uten agnfeste) i enden av kjeppen, slik at man ikke lenger var avhengig av at fuglen bet seg fast i den. Det er blant annet kjent at krokfangst ble benyttet på Runde.Peder Hansen Schønnebøl (ca. 1530–1610[35]), tidligerefogd iSalten oglagmann iSteigen (Nordlandene) i perioden 1587–1610,[35] fortalte i 1591 at han hadde fått berettet av troverdige folk at det under fangst brukes en stav med en lang, tynn jernpigg i enden. I Norge var fangstformen i brukt til ut på 1800-tallet. Garnfangst kom trolig i gang på 1700-tallet, og man hører om det påNord-Fugløya vedKarlsøy iTroms i 1740. Garnfangst ble utført med to ulike metoder; enten ved å spenne nettet over huleinngangene, eller ved å kaste det over fuglene før de rakk å kaste seg ut i flukt. Såkaltfleing er en fangstform der det benyttes ei lang stang (cirka4 m) med en hov i den ene enden. Med dette redskapet kunne fangstmennene fange lunden i flukt. PåGrímsey på Island fanget verdens siste lundefangere fortsatt fugler med håv i 2019, men i dag er slik fangst kontroversiell.[36]
I Norge ble sjøfuglene indirekte fredet (artsfredning) med hjemmel ilov om naturvern i 1970, men totalfredet ble lunden først i 1989.[37] De siste (kjente) som prøvde seg med fangst av lunde på øyene i Røst var noen unge gutter som fanget 11 fugler på 1990-tallet, hvorpå de fikk et forelegg av myndighetene pålydende 10 000 kroner for den ulovlige innsatsen.[12]
^abSyvertsen, P. O., Ree, V., Hansen, O. B., Syvertsen, Ø., Bergan, M., Kvam, H., Viker, M. & Axelsen, T. 2008. Virksomheten til Norsk navnekomité for fugl (NNKF) 1990-2008.Norske navn på verdens fugler. Norsk Ornitologisk Forening.www.birdlife.no (publisert 22.5.2008). Besøkt 2016-04-10
^Gill, F, D Donsker, and P Rasmussen (Eds). 2021. IOC World Bird List (v 11.1). Doi 10.14344/IOC.ML.11.1.http://www.worldbirdnames.org/
^abcdefghijklmnopqrstuvwxyzæøåaaabLowther, P. E., A. W. Diamond, S. W. Kress, G. J. Robertson, K. Russell, D. N. Nettleship, G. M. Kirwan, D. A. Christie, C. J. Sharpe, E. F. J. Garcia, and P. F. D. Boesman (2020). Atlantic Puffin (Fratercula arctica), version 1.0. In Birds of the World (S. M. Billerman, Editor). Cornell Lab of Ornithology, Ithaca, NY, USA.https://doi.org/10.2173/bow.atlpuf.01
^abSyvertsen, P. O., Bergan, M., Hansen, O. B., Kvam, H., Ree, V. & Syvertsen, Ø. 2020. Norske navn på verdens fugler. Norsk Ornitologisk Forenings hjemmesider. URL:https://www.birdlife.no/fuglekunnskap/navn/
^Tycho Anker-Nilssen, Jan Ove Bustnes, Signe Christensen-Dalsgaard, Nina Dehnhard, Sébastien Descamps, Kjell Einar Erikstad, Geir Wing Gabrielsen, Sveinn Are Hanssen, Malin Kjellstadli Johansen, Magdalene Langset, Erlend Lorentzen, Børge Moe, Tone Kristin Reiertsen, Hallvard Strøm, Geir Helge Systad (2020)Sjøfugl i Norge 2020. SEAPOP, 2020. ISSN 1893-8752
^abSaraux, C., Sydeman, W. J., Piatt, J. F., Anker‐Nilssen, T., Hentati‐Sundberg, J., Bertrand, S., ... & Crawford, R. J. (2020). Seabird‐induced natural mortality of forage fish varies with fish abundance: Evidence from five ecosystems.Fish and Fisheries 202122(2) 262-279.https://doi.org/10.1111/faf.12517
^abcdeFayet, A. L., Clucas, G. V., Anker‐Nilssen, T., Syposz, M., & Hansen, E. S. (2021). Local prey shortages drive foraging costs and breeding success in a declining seabird, the Atlantic puffin.Journal of Animal Ecology,90(5), 1152-1164.https://doi.org/10.1111/1365-2656.13442
^Olafsen, E. 1772. Des Vice-Lavmands Eggert Olafsens und des Landphysici Biarne Povelsens Reise durch Island, veranstaltet von der Königlichen Societät der Wissenschaften in Kopenhagen und beschrieben von bemeldtem Eggert Olafsen. Aus dem Dänischen übersetzt. Mit 25 Kupfertafeln und einer neuen Charte über Island versehen. Erster Theil. - pp. [1-14], 1-328, Tab. I-XXV [= 1-25], 1 map. Kopenhagen, Leipzig. (Heinecke & Faber).
^abCramp, S. (1986). Handbook of the Birds of Europe, the Middle East and North Africa, Volume IV. Terns to Woodpeckers. Oxford University Press, New York, NY, USA.ISBN 978-0198575078
^Kersten, O., Star, B., Krabberød, A. K., Atmore, L. M., Tørresen, O. K., Anker-Nilssen, T., ... & Boessenkool, S. (2023). Hybridization of Atlantic puffins in the Arctic coincides with 20th-century climate change.Science Advances,9(40), eadh1407.. DOI:https://doi.org/10.1126/sciadv.adh1407
^abO. Bennike, M. Goodsite, and J. Heinemeier. 2008. Palaeoecology of Holocene peat deposits from Nordvestø, north-west Greenland.Journal of Paleolimnology40:557-565
^abJan Ove Gjershaug & Svein-Håkon Lorentsen (2015) LundeFratercula arctica (Linnaeus, 1758). Norsk institutt for naturforskning, 28.05.2015.https://artsdatabanken.no/Pages/186679/Lunde Besøkt 2021-06-26
^Dunning, J., Diamond, A. W., Christmas, S. E., Cole, E. L., Holberton, R. L., Jackson, H. J., ... & Hanley, D. (2018). Photoluminescence in the bill of the Atlantic PuffinFratercula arctica.Bird Study,65(4), 570-573.https://doi.org/10.1080/00063657.2018.1563771
^abcBarth, Edvard Kaurin; Mehlum, Fridtjof; Syvertsen, Per Ole; Helberg, Morten:lunde iStore norske leksikon på snl.no. Hentet 26. juni 2021 frahttps://snl.no/lunde
^Nettleship, D.N. & Bonan, A. (2018). Auks (Alcidae). In: del Hoyo, J., Elliott, A., Sargatal, J., Christie, D.A. & de Juana, E. (eds.). Handbook of the Birds of the World Alive. Lynx Edicions, Barcelona. (retrieved fromhttps://www.hbw.com/node/52252 on 11 January 2018).
^Syvertsen, P.O., M. Bergan, O.B. Hansen, H. Kvam, V. Ree og Ø. Syvertsen 2017: Ny verdensliste med norske fuglenavn. Norsk Ornitologisk Forenings hjemmesider:http://www.birdlife.no/fuglekunnskap/navn/om.php
^Burger, A.E. and Simpson, M. (1986) Diving depths of Atlantic Puffins and common murres.Auk103:828-830.
^abAnker-Nilssen, T. and S. H. Lorentsen. (1990). Distribution of Puffins Fratercula arctica feeding off Røst, northern Norway, during the breeding season, in relation to chick growth, prey and oceanographical parameters.Polar Research8:67-76.https://doi.org/10.3402/polar.v8i1.6805
_in_flight.jpg)
.jpg)
.jpg)
_outside_burrow.jpg)
_running_for_burrow.jpg)
_in_burrow.jpg)
_on_their_breeding_rocks_in_Krossfjord%2c_Svalbard.jpg)
