Lektor (fralatinlector, foreleser) er i flere land tittelen på en person med høyere universitetsutdannelse (minstmastergrad eller tilsvarende) som underviser, tradisjonelt innenhøyere utdannelse og høyere skoler (gymnasium,videregående skoler og tilsvarende). I alle deskandinaviske landene er tittelenlektor den høyeste yrkestittelen for lærere ved gymnasene og videregående skoler. Tittelen har imidlertid noe ulik betydning iSverige og iDanmark i forhold til i Norge.
Universitet og høgskolelektor er en undervisningsstilling på nest laveste nivå, rett under førstelektor. Enhver person (f.eks gruppelærer) med relevant eksamen på høyere nivå eller tilsvarende, undervisning eller yrkeserfaring, norsk språkkompetanse (tilsvarende B2), samt pedagogisk kompetanse (kan være uformell), kan undervise i et slikt emne, jf. Universitets- og høyskoleforskriften §3-2.[1]
Til forskjell fra professor, førsteamanuensis, dosent, og førstelektor, så trengs det ikke noen formell pedagogikkutdannelse; pedagogikkutdannelsen kan gis på en uformell måte, jf. Universitets- og høyskoleforskriften §3-8.[1]
Ordet «lektor» er avledet av detlatinskelegere (å lese) og betyr opprinnelig en person som leser, eller leser opp, tekst for andre.[2]
I Norge brukes tittelenlektor om faglig-pedagogisk personale i skoleverket med mastergrad eller tilsvarende. En lektor har, i motsetning til enadjunkt, erfaring med å gjennomføre en større vitenskapelig undersøkelse (en studie) der fagets vitenskapelige metode er tatt i bruk.Lektor er formelt sett ikke en beskyttet tittel, og er i praksis en lønnskode for undervisningsstillinger for ansatte med denne kompetansen.
Tradisjonelt ble tittelen bare brukt om faglig-pedagogisk personale tilsatt ved de høyere skolene (latinskole,gymnas ogvideregående skole). Tittelen krevdeembetseksamen av høyere grad, dvs. minimum seks års universitetsutdannelse med metodekompetanse demonstrert i et selvstendig vitenskapelig arbeid. Fram til 1960-åra var lektorene i gymnasetembetsmenn som ble utnevnt av Kongen i statsråd. Etterhvert kom tittelen «lektor med opprykk», som i tillegg krevdepedagogisk seminar (såkalt «ped-sem»).
På 1990-tallet ble pedagogisk seminar erstattet avpraktisk-pedagogisk utdanning (PPU), som utgjør ett år. Etter den såkalteKvalitetsreformen av 2003 kreves det kun fem års høyere utdannelse for å bli lektor. I tillegg kommer kravet om PPU for å bli lektor i skoleverket. Ved videregående skoler og i grunnskolen brukes i dag to stillingskoder for lektorer,7965 lektor og7966 lektor med tilleggsutdanning. Innholdet i lektorutdanningen er regulert iForskrift om rammeplan for lektorutdanning av 2013, jamførUniversitets- og høyskoleloven § 3-2.[3]
I Sverige kreves detdoktorgrad ellerlisentiatgrad som man kan oppnå etter 6,5 års studier for å få tittelen lektor. Antallet lektorer har blitt sterkt redusert med årene, i 1970 var det 1500 lektorer i den svenske gymnaset, i 2003 bare 400, hvorav halvparten over 60 år. Mange skoler har vært uvillige til å ansette nye lektorer, som har høyere lønn enn andre lærere. Lektorene blir ofte beskrevet som representanter for en utdøende dannelsestradisjon.
I Danmark er lektor den høyeste tittelen for lærere ved gymnasene. Den brukes om lærere med lang ansiennitet som har bestått visse kvalifikasjonskrav. Det kreves minst høyere embetseksamen, magistergrad eller tilsvarende.
Formeneuniversitetslektor ellerhøyskolelektor brukes for lektorer ansatt ved universiteter og høyskoler.
I Norge brukes tittelen innen høyere utdannelse i formenuniversitetslektor og den nå mindre brukte stillingenhøgskolelektor/høyskolelektor. Det er ikke noe formelt krav om pedagogisk videreutdannelse for lektorer som underviser ved universiteter og høyskoler, men det kreves som regel atfast ansatte innen en toårsperiode tar et universitets-/høyskolepedagogisk kurs. Som hovedregel ansetter universiteter og høyskoler ikke lenger folk fast i universitetslektor-/høyskolelektorstilling.
Historisk var kravene til stilling som universitetslektor og lektor i skolen de samme, dvs. hovedfag, embetseksamen eller tilsvarende. Formalkravet er i dag mastergrad eller tilsvarende utdannelse. Det er vanlig med en viss vitenskapelig produksjon utover dette. Fra årtusenskiftet har nyansettelser i faste stillinger på lektornivå blitt uvanlig ved forskningsintensive institusjoner, ettersom de fleste av disse institusjonene lyser ut nye faste stillinger på førsteamanuens-, eventuelt professornivå. Ansettelser i lektorstillinger forekommer i mindre omfang, særlig i vikariater for å dekke undervisningsoppgaver på mer grunnleggende nivå, og ved enkelte mindre forskningsintensive institusjoner.
Tidlig på 1800-tallet var universitetslektor ved siden av professor en av to akademiske stillinger ved universitetet; denne stillingen lignet mer på senere tiders førsteamanuensis.
Den moderne universitetslektorstillingen oppstod i etterkrigstiden som en stilling som primært skulle fylle mer elementære undervisningsbehov på lavere nivå. Den var formelt likestilt medamanuensis (den laveste stillingen i det ordinære faste stillingshierarkiet), men hadde lavere status og dårligere avansementsmuligheter.[4] I 1995 ble universitetslektor og amanuensis formelt sidestilt medhøgskolelektor. Disse utgjorde da det laveste av tre ordinære faste stillingsnivåer både i den kombinerte stigen og undervisningsstigen. Amanuensisstillingen ble faset ut fra 1990-årene, slik at universitetslektor ble den normale stillingen på dette nivået. Universitetene har fra 1990-årene bare unntaksvis lyst ut faste lektorstillinger, da stillinger vanligvis lyses ut på minst førsteamanuensisnivå.
I praksis består arbeidsoppgavene for lektorer i dag som regel av 80 % normert tid til undervisning og 20 % normert tid til faglig oppdatering eller forskning og utvikling; tidsbruksundersøkelsen for universiteter og høyskoler har vist at lektorer i gjennomsnitt bruker 15 % av tiden på faglig oppdatering/FoU.[5] Lektorstillingene er derfor ikke egentlig forskningsstillinger i moderne tid.
Det er mulig å søke om opprykk tilførstelektor basert på pedagogiske og/eller vitenskapelige kvalifikasjoner eller tilførsteamanuensis basert på vitenskapelige kvalifikasjoner (doktorgrad eller tilsvarende kompetanse).
De norske amanuensis- og lektorstillingene oversettes til engelsk somassistant professor.[6][7] Stillinger med betegnelsenassistant professor har iEuropean Framework for Research Careers blitt definert som stillinger på R2-nivå, mens den høyere stillingen førsteamanuensis (associate professor) har blitt definert som R3.[8] R2 brukes imidlertid også om postdoktornivået. Selv om det ikke ble krevd norsk doktorgrad for amanuensis- og lektorstillinger, var utdanningskravet lenge typisk på 6–8 år, høyere enn for stillinger i andre land på R1-nivå. Generelt er amanuensis- og lektorstillingene typiske for et eldre stillingshierarki i Norge som i stor grad fases ut ved forskningsintensive institusjoner.
Innen høyere utdanning brukes stillingskodene1009 universitetslektor og1008 høgskolelektor. Disse anses som likeverdige med hverandre, og med stillingenamanuensis.
| Formalnivå (European Framework for Research Careers)[9] | Forskerstigen (tradisjonelt iinstituttsektoren) | Forsknings- og undervisningsstigen (lektor–professor-stigen) (tradisjonelt ved universiteter) | Undervisningsstigen (lektor–dosent-stigen) (tradisjonelt ved høgskoler) | |
|---|---|---|---|---|
| Professornivå R4 Leading Researcher | Forsker I / forsker med professorkompetanse (SKO 1183) (Research Professor) | Professor (SKO 1013/1404) (SKO 8013/9301 – II-stillinger) (Professor) | Dosent (2006–) Undervisningsdosent (2003–2006) (SKO 1532) (Teaching Professor) Egne kompetansekrav: Dosentkompetanse | |
| Felles kompetansekrav:Professorkompetanse ← mobilitet på tvers → | ||||
| Førsteamanuensisnivå R3 Established Researcher | Forsker II / seniorforsker (SKO 1109/1110) (Senior Researcher) | Førsteamanuensis (SKO 1011) (Associate Professor) | Førstelektor (SKO 1198) (Associate Teaching Professor) Egne kompetansekrav: Førstelektorkompetanse | |
| Felles kompetansekrav:Doktorgrad normalt krav utover dette ← mobilitet på tvers → | ||||
| Rekrutteringsstilling med doktorgrad R2 Recognised Researcher | Postdoktor (SKO 1352) (Postdoctoral Fellow) | |||
| Mellomstillinger | Forsker III / forsker (SKO 1108) (Researcher) | Amanuensis(SKO 1010)´ Universitetslektor(SKO 1009) Høgskolelektor(SKO 1008) (Assistant Professor) | ||
| Felles kompetansekrav:Høyere grad ← mobilitet på tvers → | ||||
| Rekrutteringsstillinger uten doktorgrad R1 First Stage Researcher | Stipendiat(SKO 1017/1378) (Research Fellow) | |||
| Vitenskapelig assistent(SKO 1020/1019) (Research Assistant) | ||||
«Mobilitet på tvers» i figuren viser til at de formelle utdannings- og vitenskapelige kompetansekravene er de samme og at det er vanlig å veksle mellom stigene, ikke til at den enkelte ansatt har en ubetinget rett til omgjøring av egen eksisterende stilling. Mobilitet vil normalt skje ved søknad på ny stilling, eller vedkallelse i bistillinger.
I Danmark og Sverige er universitetslektor og høyskolelektor en stilling som krever doktorgrad eller tilsvarende vitenskapelig kompetanse. Disse stillingene har vanligvis hovedsakelig undervisningsoppgaver, gjerne i rundt 70–80 % av stillingen, med den resterende tiden satt av til faglig oppdatering eller forskning.
Stillingen er langt på vei sammenlignbar med den norskeførsteamanuensisstillingen, men en universitetslektor og høyskolelektor i Sverige og Finland kan ikke veilede på doktorgradsnivå eller være medlem av en bedømmelseskomite. For å kunne veilede på doktorgradsnivå kreves detdosentkompetanse, som i Sverige og Finland er en personlig tittel og ikke en stilling i seg selv.
Ved engelskspråklige læresteder finnes lektortittelen i formenLecturer ogSenior Lecturer. Denne tittelens plassering kan variere. IStorbritannia vilLecturer ofte tilsvare universitetslektor, mensSenior Lecturer gjerne står tilførsteamanuensis. Dette gjelder imidlertid ikke alle steder, og tittelenLecturer brukes ved noen universiteter, eksempelvisCambridge ogOxford, om en høyere stilling.