Le Corbusiers karriere gikk over fem tiår. Med sine villaer iarmert betong fikk han sitt gjennombrudd i 1920-årene, og imellomkrigstiden arbeidet han med konsepter somVille Radieuse («strålebyen», by med gater strålende ut fra et sentrum), virkeliggjort iMarseille.[14] Etterandre verdenskrig stod han bak blant annetunité d'habitation («boenhet») eller bareunité («enhet»), der de mest kjente erCorbusier-huset i Flatowallee 16[15] iBerlin; en bydel i Marseille; samt oppbyggingen av den helt nye delstatshovedstadenChandigarh iindisk Punjab.
Charles-Edouard Jeanneret-Gris ble født i den lillesveitsiske byen La Chaux-de-Fonds. Han var sønn av en gravør i ett av byens klokkefirmaer.
Le Corbusier på en sveitsiskfranc.
Fra 1901 studerte han på hjembyens kunstskole for å bli klokkegravør som faren, og i 1902 ble en av hans graverte klokker vist fram på en utstilling iTorino. Her ble han også interessert i tegning. Det var ingen av hans lærere som foreslo at han kunne studerearkitektur, men derimot en lokal maler, Charles L'Eplattenier.
I 1905, rett etter sin attenårsdag, fikk Le Corbusier sitt første oppdrag - å tegne og bygge en villa for en av lærerne på skolen. Innen utgangen av 1908 hadde han tegnet to villaer til i byen, men mesteparten av tiden mellom 1907 og 1911 var han på reise. IFrankrike møtte han Auguste Perret, en pionér i arbeidet medarmert betong. Etter å ha møttPeter Behrens i Tyskland mente han atindustrien var viktig. Årene etter brukte han i hovedsak på å undervise ved skolen. Hans første planer om «dominohus» kom i 1914 og viste mulighetene som lå i armert betong under gjenoppbyggingen etterførste verdenskrigs ødeleggelser. I 1917 flyttet han tilParis.
Han ble kjent medkubistmaleren Amédée Ozenfant (1886-1966)[18] i 1918. Sammen utviklet de begrepet «purisme». I 1920 startet de magasinetRevue de l’Espirit Nouveau («den nye ånds revy»), og i 1922-24 fikk Corbusier reist ett av de første «purist»-husene i Paris, medgarasje oghushjelpenshybel i første etasje,[19] på en trang tomt klemt sammen på hjørnet av to gater ved Montsouris-parken.
I denne perioden tok han kunstnernavnet Le Corbusier.
I 1922 åpnet Le Corbusier sitt studio iRue de Sèvres. Dette var begynnelsen på hans mest produktive periode.
I 1922 tegnet han sin første fremtidsby, byplanensamtidsbyen for tre millioner innbyggere.[20] I 1925 ble han invitert til å delta påExibition des Arts Décoratifs («utstilling av dekorative kunster») iBrussel, men innholdet i hans paviljong var så kontroversielt at den ble plassert i messens utkant.
To år senere deltok han på en utstilling forDeutscher Werkbund med to hus. Ett av husene hadde navnetCitrohan, og var typisk for hans tidlige interiørdesign, prinsipper han fulgte i hele sin tid som arkitekt. Det andre bygget på hans fem punkter for arkitektur.
Chandigarh, India.
Le Corbusier gikk tilbake tilrenessansensgylne snitt for å finne riktigeproporsjoner i tegningene sine. Han gjorde bruk av det gylne snitt i tjue år og utarbeidet proporsjonssystemet «Modulor», som han brukte i alt videre arbeide, blant annet for å bestemme fordelingen av vinduene i kirkenNotre Dame du Haut i Ronchamp iFrankrike.[21] På mange måter bryter denne kirken med tidlig Le Corbusier-arkitektur. Han brukte fortsatt store flater, men konstruksjonen er mye mindre praktisk, og langt mer monumental enn før.
I 1925 presenterte han sinplan Voisin («Nabo-planen»), der han ville rasereSeinens høyre bredd med Paris' historiske kjerne, frale Marais tilGare de l'Est, for å «modernisere» Paris.[22]
På 1930-tallet arbeidet han videre medbyplanlegging og forslag til utbyggingen avSão Paulo,Rio de Janeiro ogMontevideo (1929),Genève,Antwerpen ogStockholm (1933). Han interesserte seg også for møbeldesign, og tegnet blant annet flere kjente stoler i samarbeid med Charlotte Perriand.[23] Politisk brøt han medkapitalismen og erklærte seg som «revolusjonærsyndikalist», en innflytelsesrik og utrettelig talsmann for en fransksosialisme som ønsket atfagforeninger overtok produksjonsmidlene, mens arbeiderne fikk velge ut bedriftens styre blant sine egne folk.[24] Han forsøkte å få innpass iSovjetunionen, men der ble han avvist.[25]
Underandre verdenskrig flyttet han til Sør-Frankrike som ble styrt av detfascistiskeVichy-regimet. Han var venn av legen Pierre Winter (1891-1952) og delte dennes fascistiske sympatier. Le Corbusier arbeidet for å rasere historiske bysentra og skapesegregerte bysamfunn. I brev til sin mor skrev han atjøder ogfrimurere endelig «skulle få rettferdigheten å merke».[26] Journalisten Xavier de Jarcy hevder Le Corbusier var «tvers gjennom fascist».[27]
Han utgaAthen-charteret[28] om sitt syn på byplanlegging. Som tilhenger av fascist-regimet fikk han et kontor på hotell Carlton iVichy. Her tilbrakte han atten måneder i forgjeves håp om å blimarskalk Petains rådgiver og få diktere fremtidens franske arkitektur.[29]
Fra 1945 utviklet han konseptetunité d’habitation («boenhet»), først i Marseille og senere også iNantes ogi Berlin. Hans tegninger av funksjonelle bygg med leiligheter omgitt av grøntområder dominerte fransk byplanlegging i åtte år etter hans død, da det ble klart hvor deprimerende oganonyme de er, og hvor sterkt de bidrar til urbanfremmedgjøring.[30]
Mesteparten av 50-årene brukte Le Corbusier på å planlegge og bygge Punjabs nye hovedstad, Chandigarh. Han tegnet også alle offentlige bygg der, samt mange hus og etmuseum iAhmadabad. I 1961–62 laget han en plan for sentrum avBerlin, men denne ble ikke gjennomført. Hans siste prosjekt –sykehuset iVenezia – ble aldri fullført fordi han døde av en hjertefeil den 27. august 1965.
Et gjennomsnittlig hus tegnet av Le Corbusier besto i utgangspunktet av bare et stort rom. Det ble delt inn i seksjoner ved hjelp av møblene. En stueseksjon tok ca. halvparten av grunnflaten, og var i full høyde. Resten av huset var delt i to etasjer, hvor den andre var åpen, tilsvarende enhems.Le Corbusier hadde fem prinsipper han brukte flittig spesielt i tidlig husdesign:
Bruk av stolper og gulv av armert betong, slik at hagen kunne fortsette under huset.
Bruk av takterrasser for å minske husets areal.
Bruk av åpen løsning for å ha muligheten til fleksibel innredning, og unngå innvendige vegger.
Bruk av horisontale vinduer for jevnere fordeling av lys.
Bruk av slett fasade som mest funksjonell og estetisk, jfrAdolf Loos: «Utsmykning er en forbrytelse» (1908).[31]
For Le Corbusier handlet 1900-tallets arkitektur ikke om den isolerte bygningenm men om byen som helhet; dens organisering, forholdene mellom bydelene regnet han som viktigere enn hvilken stil som ble brukt. Planen for Le Corbusiers idealby –Ville Contemporaine («samtidsbyen») – inneholder 4 grunnprinsipper:
.jpg)
