Korstog er i historisk forstand en serie felttog, de fleste godkjent avpaven, som fant sted fra11. til13. århundre. De fleste hadde som mål å ta tilbake og sikrekristen kontroll overDet hellige land, som var undermuslimsk kontroll.
I middelalderen benyttet man ikke ordet korstog som betegnelsene for felttogene rettet mot for eksempel de vantros erobringer eller besittelser i Det hellige land. Samlebetegnelsen er oppstått blant senere tiders historikere.
I bredere forstand brukes ofte ordet korstog om enhver krig som utkjempes av religiøse årsaker eller der motsetningene sammenfaller med religiøse skillelinjer, om spesielt aggressive kristne kampanjer omkring spesielle temaer(korstog mot umoral), og stigmatiserende som karakteristikk særlig av kristnes sterke engasjement i samfunnsspørsmål. På engelsk, særlig amerikansk engelsk, brukes ordet(crusade) om nærmest enhver kampanje (for eksempel motnarkotika).
Ordet korstog på norsk kommer frakors, og kan knyttes til det korset av tøy som var festet til, sydd inn i eller et merke var del av ytterdrakten til de personer som deltok på slike tog imiddelalderen. Middelalderskribenter bruker ord somcrux (pro cruce transmarina, latin),croisement,croiserie, og annet.
Øverst: Jesus i Jerusalem, ødeleggelsen av templet. Midten: Halshugging av jøder. Nederst: Erobringen av Jerusalem. Bildet er påbegynt i England omkring 1200 og ferdigstilt i Spania i det 14. århundre
Opprinnelsen til korstogene lå i middelalderens fremvekst av en ridderklasse i Europa. MedFrankerrikets sammenbrudd sist på 800-tallet, samt stabiliseringen av europeiske grenser etter hvert somvikinger, slavere ogmagyarer ble kristnet, begynte ridderne å krige innbyrdes. Kirken ønsket en slutt på dette, blant annet med «Guds fred»-bevegelsen, stiftet ved et kirkemøte iLe Puy i975. Dette utviklet seg til «Guds våpenhvile», som i1042 forbød krigføring fra onsdag kveld til mandag morgen hver uke, ipinsen ogadvent, samt en lang rekkehelligdager.[2] «Guds fred» førte til opprettelsen av et kirkeligmilitær som kunne anvendes under korstogene, men som også la grunnlaget for de modernefredsbevegelsene.[3]
I 1063 gapave Alexander II sin velsignelse til spanske kristnes kamp motmaurerne, og dermed fikkReconquista iSpania en ny dimensjon. De som kjempet fikk bære et paveligbanner i kamp, og de som døde fikk fullavlat.
Samtidig var det en tilsvarende utvikling blant muslimer i øst. Araberne hadde erobretPalestina i det7. århundre. Dette førte ikke til at kristne ble hindret i å reise påpilegrimsferder til de hellige steder, ogklostre og andre kristne samfunn fortsatte å eksistere. I de første århundrer etter den arabiske ekspansjon var det derfor lite bekymring om denne blant kristne. Et vendepunkt kom i1009 daal-Hakim bi-Amr Allah,fatimideneskalif av Kairo, ødelaGravkirken og alle kristne institusjoner iJerusalem. Deretter ble kristne forfulgt på det blodigste i flere år. Hans etterfølger tillot atbysantinerne bygde opp Gravkirken igjen, og pilegrimer fikk igjen reise til Jerusalem. Men historier om de muslimske fatimidenes forutgående grusomheter hadde begynt å spre seg i vest. Korstogene hadde altså et godt stykke på vei religiøse motiver, men uten at den overveiende kristne bysantinske sivilisasjonen delte disse.[4]
Samtidig hadde de seldjukkisketyrkerne blitt en stadig viktigere trussel mot Østromerriket. Deres fremmarsj utgjorde ikke bare et hinder for de kristne pilegrimers sikre ferd landveien fra Konstantinopel gjennom Lilleasia til Det hellige land, men truet også selve Det bysantinske rike. I1070 hadde seldjuk-tyrkerne erobretJerusalem, og i1071 ble den bysantinske keiserRomanos IV Diogenes beseiret og tatt til fange under slaget ved Manzikert. Lilleasia og heleSyria lå nå åpent for tyrkerne.Antiokia ble erobret av dem i1084, og i1092 var ikke en eneste av de gamle metropolitanseter i det østligste middelhavsområde i kristne hender.
Det tradisjonelle nummereringsoppsettet for korstogene identifiserer ni hovedkorstog fra 11. til 13. århundre. Dette er ikke en altomfattende liste, fordi det ble utført mange mindre korstog. Slike fant sted ikke bare i Det hellige land, men også i for eksempelSpania, Sentral-Europa ogBaltikum. De mindre korstogene fortsatte også helt til det16. århundre, inntilrenessansen ogreformasjonen endret det politiske og religiøse klimaet i Europa. Det første eksempelet på at et helt land ble skattlagt til inntekt for korstogene, varDanmark.Valdemar den store bevilgetjohanitterne, en orden som kom til Danmark ca.1160, enpenning fra hver husholdning. Privilegiet medførte at johanitterneshovedkloster iAntvorskov vedreformasjonen i1536 var Danmarks nestrikeste (etterSorø), og det danskeflagget,Dannebrog, kan være et regulært lån av johanitternes rødefane med hvittkors. I Norge var de tilknyttethirden underMagnus Lagabøte, og opprettet ethospital iVærne kloster vedMoss; dette skulle fungere som et slags aldershjem for eldre hirdfolk.[5]
Korsfarere massakrerte, kriget og plyndret også i Det bysantinske rike, ikke minst i angrepet på Bysants i 1204. Også i områder i det tidligere vestromerske riket gjennomførte korsfarere angrep.[6]
Allerede i 1073 hadde den bysantinske keiser Mikael IV bedtpave Gregor VII om å sende styrker til unnsetning mot tyrkerne, men i første omgang kunne ikke paven, som var velvillig innstilt, innfri ønsket. Men etter at den bysantinske keiserenAlexios I Komnenos fornyet ropet om hjelp til å forsvare riket, oppfordretpave Urban II vedkonsilet i Clermont den 27. november 1095 alle kristne til å marsjere mot tyrkerne. De som ble med ville få fullstendig avlat. Flere hærer ble samlet, og gikk mot Jerusalem. De tok den hellige stad i 1099, og massakrerte den muslimske så vel som den jødiske befolkning, uten hensyn til kjønn eller alder. Flerekorsfarerstater ble etterhvert opprettet, medkongedømmet Jerusalem som det viktigste.
I kjølvannet av det første korstog befestet og utvidet korsfarerne sine erobringer i noen grad. Et fremstøt fraEgypt hadde de stanset allerede i 1099, men mange av kystbyene var fremdeles under muslimsk kontroll. Tre nye europeiske ekspedisjoner ble massakrert av tyrkerne i Lilleasia før de kom frem til Syria. I 1122 kunne kongBalduin II av Jerusalem begynne erobringen av de syriske kystbyer, godt hjulpet av norske korsfarere underSigurd Jorsalfare og av degenuesiske,pisanske ogvenetianske flåter. Erobringene var fullført i 1124 daTyr ble inntatt.
Etter dette var det forholdsvis fredelig i en periode. Men ipåsken 1146 prekteBernhard av Clairvaux for et nytt korstog etter atEdessa hadde blitt erobret av tyrkerne. I 1147 marsjertefranske ogtyske hærer motLilleasia. De oppnådde lite, og satte korsfarerstatenes eksistens i fare med et dumdristig angrep påDamaskus. Korstoget ble avsluttet i 1149.
I tiden etter det annet korstog var de muslimske ledere for det meste opptatt med indre anliggender. Den kurdiske hærførerSaladin kom etterhvert til makt i Egypt. Han hadde vært med på angrep på kongedømmet Jerusalem i 1171 og 1173, men trakk seg snart tilbake – han foretrakk å beholde denne korsfarerstaten intakt som en bufferstat mellom Egypt og Syria, inntil han hadde klart å etablere seg der også. I 1181 marsjerte han inn iDamaskus, og så lenge han konsentrerte seg om å befeste sin maktposisjon der, lot han Jerusalem stort sett i fred. Når det likevel kom til sammenstøt, gikk som regel Saladin av med seieren.
Men særlig korsfarerlederenRaynald av Chatillon ble et voksende problem, med stadige angrep mot muslimske handelskaravaner og pilegrimsruter motMekka ogMedina. Da Raynald plyndret en pilegrimskaravane i 1185, gikk Saladin til skarpere motangrep.
I 1187 invaderte Saladin kongedømmet Jerusalem, og knuste korsfarerhæren islaget ved Hattin (ellerHattins horn) den 4. juli. Han erobret ogsåDet sanne kors, som de kristne styrkene hadde bragt med seg på slagmarken. Senere samme år erobret Saladin Jerusalem, og satte dermed punktum for et 88-årig kristent herredømme over den hellige stad.
Pave Gregor VIII oppfordret da til nytt korstog, og samlet flere av de viktigste lederne i Europa:Rikard I av England, kaltRikard Løvehjerte,Filip II av Frankrike ogFredrik I av det tysk-romerske rike(Fredrik Barbarossa, - «rødskjegg»). Barbarossa var dog druknet i en elv iKilikia i 1190, og hans sønnFredrik VI døde av smittsomme sykdommer som raste over Det hellige i land vinteren 1190-1191, og det ble hertugLeopold V av Østerrike som kommanderte restene av den keiselige hær.Kongedømmet Jerusalem var preget av strid om etterfølgeren som konge, og sykdom og interne konflikter tærte på samholdet mellom de ulike nasjonene hos korsfarerne. Etter at Akko var blitt erobret i 1191 reiste Leopold V i raseri da hans banner var blitt revet ned, Filip II dro rett etter ved å klage på skjør helse, og Englands konge sto igjen i kampen mot muslimene. Rikard fortsatte lenger, og klarte til og med å slå Saladins styrker på slagmarken ikke langt fraJoppe. Han kunne med stor sannsynlighet ha fortsatt og klart å erobre Jerusalem. Men han innså at han etterpå ikke ville ha klart å holde byen, og i 1192 inngikk han en våpenhvile med Saladin som skulle gjøre det mulig for kristnepilegrimer å besøke Jerusalem. Så vendte han hjemover.
Pave Innocens III oppfordret til det korstoget i 1202. Hans tanke var invasjon av Det hellige land viaEgypt.Venetianerne tok kontroll over korstoget, og snudde det motKonstantinopel, hvor de prøvde å innsette en marionetthersker. Etter flere misforståelser og voldelige sammenstøt ble byen plyndret i 1204. Det var ikke lenger igjen noe av gløden fra de første korstogene.
Albigenserkorstoget ble startet i 1209 for å utrydde dekjetterskekatharene i Sør-Frankrike. Det varte i to tiår, og var i tillegg til de religiøse motiver også en kamp om å utbre fransk kontroll sørover. En fredsavtale ble inngått i 1229.
Barnekorstoget er et omstridt tema; det er uklart om det skal defineres som et egentlig korstog, og vel så viktig - om det i det hele tatt fant sted. Det fortelles at et utbrudd av folkelig entusiasme i Frankrike og Tyskland førte til at en stor mengde barn samlet seg for å ta tilbake Det hellige land. Pave Innocens III skal ha tolket dette som et tegn fra himmelen om at de eldre korsfarerne var uverdige. Ingen av barna nådde Det hellige land; de ble solgt som slaver eller sultet ihjel underveis.
Nyere forskning tilsier at «barna» heller var fattigfolk og/eller andre rotløse elementer.
Detfjerde Laterankonsil formulerte en plan for gjenerobringen av Det hellige land. En korsfarerstyrke fraUngarn,Østerrike ogBayern satte ut i 1217. De erobretDamietta i Egypt i 1219. Den pavelige legat Pelagius krevde så at de skulle angripeKairo med en gang. Mangelen på planlegging førte til at de ble sittende fast daNilen gikk over sine bredder, og måtte velge mellom overgivelse og den sikre død. De aller fleste overga seg.
I 1228 satte keiserFredrik II av det tysk-romerske rike ut fraBrindisi motSyria. Han var før avreisen blittekskommunisert av paven. Han var en dyktig diplomat, og lyktes i 1229 med å inngå en fredsavtale som ga korsfarerne kontroll over Jerusalem,Nasaret ogBetlehem i ti år. Som en følge av dette hevet paven ekskommunikasjonen. Dette var det første hovedkorstog som ikke ble startet med pavelig godkjenning.
Tempelordenen kom i 1243 i konflikt med Egypt, og i 1244 stormet en styrke under egyptisk kontroll Jerusalem. Dette førte ikke til den samme entusiasme i Europa som Jerusalems fall i 1187 hadde gjort, menLudvig IX av Frankrike samlet en korsfarerstyrke som seilte mot Egypt i 1248. Korstoget slo raskt feil, og Ludvig IX tilbrakte det meste av tiden fram til 1254 i korsfarerstaten Akko.
Ludvig IX organiserte et nytt korstog i 1270, først for å komme restene av korsfarerstatene i Syria til hjelp. Korstoget ble raskt omdirigert tilTunis, hvor Ludvig oppholdt seg inntil han døde 25. august samme år. Beleiringen av Tunis ble oppgitt 30. oktober, og korstoget ble dermed avsluttet.
Den framtidigeEdvard I av England startet det siste av hovedkorstogene i 1271, etter å ha vært med på det åttende under Ludvig IX. Han oppnådde svært lite i Syria, og trakk seg tilbake etter å ha inngått en våpenhvile i 1272.Antiokia hadde falt i 1268,Tripoli falt i 1289, og med Akkos fall i 1291 forsvant den siste rest av korsfarerstatene.
Korstogene i Baltikum og i Sentral- og Øst-Europa dreide seg for det meste om mindre felttog utført i den hensikt å konvertere forskjellige folkeslag til kristendommen. Det første av dem startet i det 12. århundre, omtrent samtidig med det andre korstog, og det siste fant sted i det 16. århundre. Disse korstogene hadde stor betydning for utbredelsen av tysk kultur i disse områdene.
På korsfarertiden var det en rekke massakrer på jødene, noen i Det hellige land, andre i Europa. Dette skjedde først i Tyskland og Ungarn, og senere også i Frankrike og England. I Det hellige land og Syria ble mange jøder massakrert sammen med muslimene når byer ble inntatt. Pavene forsøkte å motvirke dette blant annet med en rekkebuller. Den første kom rundt 1120 frapave Callistus II, og tok sikte på å beskytte jøder som hadde lidd underdet første korstog, og som endte med at mer enn fem tusen jøder ble drept i Europa. Bullens navn,Sicut Judaeis, ble først brukt avpave Gregor I (590-604) i et brev rettet til biskopen avNapoli. Også da hadde paven understreket jødenes rett til å «nyte sin lovgitte frihet».
Bullen forbød under trussel omekskommunikasjon de kristne blant annet å tvinge jøder til konversjon, eller å skade dem, eller frata dem deres eiendom, eller forstyrre deres feiring av egne festdager, eller å krenke deres gravsteder.
At denne kirkelige lovgivningen ikke stanset alle slike overgrep mot jøder viser at kirkens makt var begrenset.
Samtidig hadde også kirken selv innført bestemmelser som innskrenket jøders frihet. To av bestemmelsene fraDet fjerde laterankonsil i1215 handlet om dette. Canon 68 fastla at jøder ogsarasenere (det vil si muslimer) skulle kle seg slik at de kunne skjelnes fra kristne. I can. 69 het det at jøder ikke måtte gå utendørs i de fire siste dagene frem tilPåskedag, og de måtte ikke gis offentlige embeter som gjorde dem til kristnes foresatte på noen måte.
^The Apostolic See and the Jews, Documents: 492-1404; Simonsohn, Shlomo, p.68,143,?,211,242,245-246,249,254,260,265,396,430,507;Jewish Encyclopedia on the Popes.
