| Koreansk gjenforening | |||
|---|---|---|---|
| Hangul | 통일 | ||
| Hanja | 統一 | ||
| Revidert romanisering | Tong(-)il | ||
| McCune-Reischauer | T'ongil | ||
Koreansk gjenforening (Hangul: 통일, eller 남북통일 (i Sør-Korea:Sør-Nord gjenforening) og 북남통일 (i Nord-Korea:Nord-Sør gjenforening)) sikter til en mulig fremtidiggjenforening av de to koreanske stateneSør-Korea ogNord-Korea.
Prosessen mot en gjenforening ble startet med15. juni-erklæringen som ble signert pådet koreanske toppmøtet15. juni2000, der de to nasjonenes ledereKim Dae-jung ogKim Jong-il ble enige om å arbeide for en fredelig gjenforening av Korea.
Men det finnes en rekke hinder i veien før en gjenforening kan skje. De to koreanske statene har utviklet seg i stikk motsatt retning etterKoreakrigen, og på det politiske og økonomiske området er det så store forskjeller at mange ser for seg en løskonføderasjon som et første skritt på veien til gjenforening.
Mange kortsiktige løsninger må også finnes på flere områder. Et stort antallflyktninger fra Nord-Korea lever i skjul iKina, der de venter på å kunne reise til et tredjeland som vil tillate flyktningene videre reise til Sør-Korea. Ved en gjenforening vil denne flyktningstrømmen trolig eksplodere og påføre Sør-Korea betydelige problemer av både økonomisk og politisk art. De langsiktige utfordringene finnes innenfor mange områder, så som kultur, de diametralt motsatte politiske ideologiene som ligger til grunn for de to statsdannelsene, foruten farene for diskriminering.
Utdypende artikkel:Delingen av Korea
Japans kolonisering av Korea mellom 1910 og 1945 satte dype spor i det koreanske samfunnet, men bidro også til utviklingen av en koreansk nasjonalisme som stod opp mot okkupasjonsmakten. Etter Japans kapitulasjon, som markerte slutten på den andre verdenskrig, overtokUSA ogSovjetunionen kontrollen over Korea, henholdsvis sør og nord for38. breddegrad. Målet var atFN skulle gjennomføre uavhengige valg, og etablere av et nytt koreansk styre.Sovjetunionen nektet imidlertid FN adgang til den nordlige delen av landet, og FN kunne derfor bare gjennomføre valg i den sørlige delen av landet.
Da den sørlige delen av Korea proklamerte etableringen avRepublikken Korea i august 1948, ble dette fulgt opp i nord, ved proklamasjonen avden demokratiske folkerepublikken Korea. I juni 1950 invaderte Nord-Korea den sørlige delen av landet, noe som ble starten på den treårigeKoreakrigen. Den sørkoreanske regjeringen mottok militær og økonomisk støtte fraUSA ogFN, mens den nordkoreanske delen av landet fikk tilsvarende støtte fraKina ogSovjetunionen.
Våpenhvileavtalen som satte en stopper for krigshandlingene i juli 1953 førte til små endringer i grensene mellom det som nå ble ansett som to koreanske stater. Sør-Korea fikk en liten territorial vekst som en følge av krigen. Noen fredsavtale er ikke signert etter krigen, og det skjer rett som det er grensetrefninger der det skytes over den koreanske grensen.
Begge de koreanske statene har gjenforening som sitt politiske mål, og en gjenforening anses som viktig for den koreanske nasjonale identitet. Et tiltak med en viss suksess har vært å etablere felleskoreansk lag i internasjonale idrettsarrangement som har representert Korea under etfelles flagg.
Dette skjedde i 1991 da de to statene deltok med felles lag i det 41. VM ibordtennis i Chiba,Japan og det 6. VM i fotball for ungdom iLisboa,Portugal. Dette er senere fulgt opp ved at de to statene marsjerte inn med felles tropp under åpningsseremonien til sommer-OL i2000 og2004 og ivinter-OL i 2006, men landene konkurrerte som separate nasjoner.
Gjenforeningsflagget er ment å representere heleKorea. Bakgrunnen er hvit med denkoreanske halvøy i blått i midten. ØyaJeju sørvest for halvøya er tatt med, men andre småøyer som hører de to nasjonene til er det ikke. En variant finnes dog, og inkluderer øyaUlleung ogDokdo øst for halvøya. Flagget har ingen offisiell status for verken Nord-Korea eller Sør-Korea.
Politiske analytikere og koreanere flest mener gjenforeningsprosessen allerede har startet.[1] Dendemilitariserte sonen som skiller de to koreanske statene er imidlertid fremdeles en av verdens mest befestede grenser.
Etter toppmøtet i Pyongyang mellom den sørkoreanske lederKim Dae-jung og den nordkoreanske lederKim Jong-il som varte fra13. juni til15. juni 2000, gav møtelederne forMillennium-møtet i FN i september samme år sin tilslutning til en erklæring som ønsket at den koreanske15. juni-erklæringen skulle bringe fred, stabilitet og gjenforening påden koreanske halvøy. En tilsvarende resolusjon ble sju uker senere sendt ut fraFNs generalforsamling signert av 150 medlemsnasjoner.
En planlagt debatt i FNs generalforsamling om emnet i 2002 ble utsatt i ett år etter henstilling fra de to koreanske statene, og når emnet igjen skulle debatteres i 2003, ble det fjernet fra agendaen.
Temaet ble ikke tatt opp igjen før i 2007, etter det andre koreanske toppmøtet i Pyongyang fra 2. til 4. oktober 2007. Disse samtalene ble avholdt samtidig med en runde avSekspartsforhandlingene iBeijing som bandt seg til målet om en atomvåpenfri koreahalvøy.
.jpg)
De økonomiske ulikhetene mellom Sør- og Nord-Korea er også av betydning. Den koreanske gjenforeningen vil nødvendigvis være annerledes ennTysklands gjenforening av flere årsaker:
Et panel satt ned av den sørkoreanske regjeringen beregner kostnaden for en gjenforening til et beløp som tilsvarer 44.000USD per sørkoreansk innbygger (eller vel 273.000 norske kroner per 16. august 2010). Gjenforeningskostnaden ble offentliggjort15. august2010. Kostnaden kan reduseres til en sjuendedel ved en gradvis tilnærming og åpning av den nordkoreanske økonomien, ifølgePresidential Council for Future and Vision, men selv da kommer kostnaden på 6.600 USD per sørkoreaner.[4]
De politiske systemene i de to koreanske statene er diametralt motsatte og fiendskapen skinner klart igjennom i det nordkoreanske statseide nyhetsbyråetKorean Central News Agency sine stadige angrep på den sørkoreanske regjeringen som anklages for å være amerikanskemarionetter.[5][6]
Til tross for det har den sørkoreanske innstillingen overfor Nord-Korea endret seg dramatisk de siste to tiårene. Under presidentPark Chung-hee ble hatet mot nord næret fra høyeste hold, mens tilnærming til nord gjennomSolskinnspolitikken har vært rådende under de mer liberale presidenteneKim Dae-jung ogRoh Moo-hyun på 1990-tallet og 2000-tallet. Da presidentLee Myung-bak ble valgt i 2008 kjølnet forholdet til Nord-Korea betydelig.
Den koreanske gjenforeningen har vært tema i en rekke produksjoner, i hovedsak sørkoreanske:
