| Konghelle | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Land |  Sverige | ||
 Konghelle 57°50′58″N11°56′23″Ø | |||
Konghelle var framiddelalderen en by i det daværendenorske landskapetElfsysla, senereBåhuslen, fram til det ble avstått tilSverige i1658. Som grenseby mot Sverige og Danmark var den strategisk viktig, og på 1100-tallet var den tidvis kongelig residensby oglandets faktiske hovedstad. På 1300-tallet mistet den betydning til fordel forMarstrand.
Middelalderbyen lå ved nordbredden avNordre elv ca. tre km vest for den nåværende byenKungälv. Stedet har antagelig hatt tidlig bosetning og kan ha vært enkongsgård på 900-tallet, men de eldste arkeologiske funnene er datert til 1100-tallet. BorgenRagnhildsholmen ogKastelle kloster ble senere anlagt nær byen. Det tidligere byområdet inngår nå i den nåværende gårdseiendommenKastellegården, som har navn etter klosteret.
Byen er første gang omtalt skriftlig avOrderic Vitalis omkring 1140, da som en av seks viktige byer i Norge.
På grunn av byens strategiske beliggenhet ved Norges sørgrense ble Konghelle tidlig et kongelig maktsentrum.Snorre Sturlason forteller at kongSigurd Jorsalfare bosatte seg der, befestet byen med etkastell med vollgrav og oppførtekongsgård og en kirke.[1] Forfatteren avMorkinskinna skriver at Sigurd «satte kongsstolen og hovedstaden i Konghelle».[2] Det er usikkert hvor kastellet lå, men det antas at det kan ha vært på den nåværendeKlosterkullen ved Kastellegården. Konghelle var ikke bare kongenes by, men også en viktig kjøpstad.
I år1135 ble Konghelle angrepet og herjet avvendiske styrker. De brente kastellet og kirken og plyndret byen, og ifølge Snorre skal de ha røvet med seg etrelikvieskrin med en flis av Kristi kors, gitt til kirken av kong Sigurd Jorsalfare. Nærmere et århundre etter vendernes plyndringer i Konghelle skrev Snorre at byen aldri kom seg helt etter angrepet.[3] Dette er tilbakevist av seinere historikere.[4] Omtrent samtidig ble Konghelle nevnt iengelske kilder som en norsk by.
KongMagnus Lagabøte avla i1257 sin kongsed påÖckerö (Eikerøyene) på korsrelikvien etter Sigurd Jorsalfare. Det er derfor sannsynlig atrelikvien må ha overlevd vendernes plyndringer, og forble i Konghelle, og ikke ble flyttet tilNidaros slik tradisjonen tilsier.[5] En hypotese knytter det tapteCamminskrinet til relikvien og byen.[6]
Fra midten av1200-tallet ble Konghelle enda viktigere som rikets sørlige utpost under kongHåkon IV Håkonsson. Han oppførte en borg med ringmur påRagnhildsholmen for å forsvare byen. Borgen ble en effektiv sperring i det nordre elveløpet, som på den tid bare kaltesElven. Under kong Håkons IVs tid ble også etfranciskanerkloster bygget, samtidig som det eldreaugustinerklosteretKastelle kloster fra1100-tallet ble ombygget.
Mot slutten av århundret innledet kongHåkon V Magnusson en mer aktiv utenrikspolitikk rettet mot sør og øst, og i nærheten av Konghelle anla han den sterke borgenBåhus. Tidlig på 1300-tallet var Konghelle en kort tid et sentrum i hertugdømmet til den svenskeErik Magnusson av Södermanland, kong Håkon Vs svigersønn. Erik ble far tilMagnus Eriksson, senere konge av både Norge og Sverige.
Etter at det sørlige løpet avGöta älv ble utvidet tidlig på 1300-tallet, borgen Båhus ble bygget nærmere elvedelet og Sverige og Norge fra 1319 inngikk i personalunion, mistet Konghelle mye av sin tidligere betydning, blant annet til fordel forMarstrand. Byen brant ned i1612 og ble senere flyttet tilFestningsholmen under Båhus festning for lettere å kunne forsvares. Navnet ble etterhvert uttalt «Kongell», og etter flyttingen ble også skrivemåten «Kongelf» vanligere. Da byen ble svensk i 1658, ble navnetKungälv innarbeidet.
Konghelle var i middelalderen et viktig møtested for forhandlinger mellom nordiske konger. Snorre skriver atOlav Tryggvason i år998 her møtte den svenske dronningSigrid Storråde for å drøfte ekteskap. Hun avslo imidlertid Olavs krav om å la seg kristne, og de skiltes derfor i uvennskap.[7]
Omkring1020 møttesOlav Haraldsson Digre av Norge ogOlof Skötkonung av Sverige i Konghelle for å forhandle om en fredsavtale.[8] Her sluttet han i1025 forbund med den svenske kongAnund Jakob, før de neste år angrep danekongen iSkåne.[9] Ifølge Snorre fant ogsåtrekongemøtet i1101 sted i Konghelle. Der møttesMagnus Berrføtt av Norge,Inge Stenkilsson den eldre av Sverige ogErik Eiegod avDanmark for å slutte fred. Snorre forteller at kong Inges datter Margareta samtidig ble giftet bort til kong Magnus for å bekrefte freden.[10]
Arkeologiske utgravninger av Ragnhildsholmen og Kastelle kloster ble gjort på slutten av1800-tallet og fram til våre dager.
I 1862 ble kirkemurer utgravd og det ble gjort et større myntfunn. Bygningslevninger ble avdekket i 1871 og i 1883 avdekket Wilhelm Berg kulturlag. Augustinerklosteret på Klosterkullen ble undersøkt av Berg i 1891-92. I 1950-åra ble det gjennomført flere arkeologiske undersøkelser. Utenfor byen ble Ragnhildsholmen utgravd i 1881-82, Ytterby gamla kyrka i 1927. Kompletterende undersøkelser på Klosterkullen ble foretatt i 1941.[11] De mest omfattende arkeologiske undersøkelsene varKungahällaprojektet, et stort tverrvitenskapelig prosjekt i årene 1985–94.[12]
Ruinene er åpne for publikum.