Fichte kom fra fattige kår på landsbygda iSchlesien. Faren var vever, og hans sønn måtte arbeide som barn. Hans evner ble lagt merke til, og en lokal adelsmann og velgjører sørget for at han fikk en god utdannelse.[12][13]
Som følge av at en filosofistudent ba ham forklare KantsKritikk av den rene fornuft, vendte Fichte i 1790 tilbake til Leipzig og fordypet seg i Kant. Lesningen resulterte i avhandlingenAphorismen über Religion und Deismus. I juli 1791 besøkte han Kant iKönigsberg, men ble skuffet. I 1792 utga han etter Kants anbefaling verketVersuch einer Critik aller Offenbarung. Verket ble gitt ut anonymt, og det gikk først for å være et religionsfilosofisk verk av Kant selv. Da Kant oppklarte misforståelsen, ble Fichte berømt og fikk et professorat i Jena.Johann Wolfgang von Goethe ogFriedrich von Schelling ble Fichtes venner. Fichte utga i 1794 første utkast til en systematisk rekonstruksjon av Kants vitenskapslære,Grundlage der gesamten Wissenschaftslehre.[12]
Fichte var regnet som en fremragende foreleser, men en uforsonlig og stridbar natur. Fichtes essayÜber den Grund unseres Glaubens an eine göttliche Weltregierung vakte oppsikt og førte til den såkalteateismestriden. Fichte ble beskyldt for å væreateist, og ble i 1799 avsatt fra professoratet. I en appell forsøkte han å tilbakevise påstanden om at han var ateist.[12][13]
De neste årene bodde han mest i Berlin og arbeidet som privatdosent. Han utgavDie Bestimmung des Menschen (1800), som ble et av hans mer allment tilgjengelige verker.[12][13]
I 1805 ble han professor vedUniversitetet i Erlangen, men flyktet året etter tilKönigsberg på grunn avNapoleons invasjon.[13] Fichte vendte tilbake til Berlin i 1807 og holdt mellom 1807 og 1808 sine berømte taler til den tyske nasjon,Reden an die deutsche Nation. Han mente at nasjonal splittelse hadde gjort landet til offer for Napoleons herjinger. Fichte regnes derfor som en av grunnleggerne av den tyskenasjonalismen.[12][13]
I 1810 ble han utnevnt til professor i filosofi ved det nyopprettedeHumboldt-Universität zu Berlin, og fra 1811 til 1812 var han universitetets første rektor, men ble raskt innblandet i konflikter og ble henvist til forskning og undervisning.[13]
AlleredeHeinrich Heine kritiserte Fichte for moralsk hensynsløshet og kalte ham «filosofiens Napoleon» som fremmet tankenes enevelde med krav på suveren viljekraft, en «despotisk, skummelt ensom idealisme», som gjorde slutt på Kants filofofiske revolusjon, men gikk under i en oppblomstring av tysk sjåvinisme.[14]
Kritikere somMicha Brumlik har bebreidet Fichte forantisemittisme, både av kristenfilosofisk og politisk-sekulære grunner. Dette bunner i forskjellige utfall mot jødedommen og jøder. Brumlik sammenlignet Fichtes holdning medAdolf Hitlers, som en for form for «fornuftens antisemittisme».[15]
Appellation an das Publikum über die durch Churf. Sächs. Confiscationsrescript ihm beigemessenen atheistischen Aeußerungen. Eine Schrift, die man zu lesen bittet, ehe man sie confsicirt (1799)
Der geschlossne Handelsstaat. Ein philosophischer Entwurf als Anhang zur Rechtslehre und Probe einer künftig zu liefernden Politik (1800)
Die Bestimmung des Menschen (1800)
Friedrich Nicolai's Leben und sonderbare Meinungen (1801)
^Heinrich Heine (1831). «Einleitung zu:Kahldorf über den Adel.».Sämtliche Werke. Augsburg o. J. 21 redaktør=Bodo von Petersdorf: 196.
^Gerald Hubmann (2001). Horst Gronke, Thomas Meyer og Barbara Neisser, red.Sittlichkeit und Recht. Die jüdische Emanzipationsfrage bei Jakob Friedrich Fries und anderen Staatsdenkern des Deutschen Idealismus.Antisemitismus bei Kant und anderen Denkern der Aufklärung. Würzburg: Königshausen und Neumann. s. 125–152.Både editor-name-list parameters er angitt. Kun én av dem skal angis. (hjelp)
