Jofamilien er troligsøstergruppen tilalkefamilien (Alcidae).[2]HBW Alive deler familien inn i to slekter;Stercorarius ogCatharacta.[3] En genetisk studie av Cohenet al. (1997) fant imidlertid ut at storjo og polarjo varsøsterarter.[4] Dette har imidlertid Braun & Brumfield (1998) reist tvil om, i det de hevder at alle «skuer» i så fall må være søsterarter til polarjoen.[5][6] Derfor har de fleste siden valgt å behandle artene i samme slekt;Stercorarius, som for eksempelBirds of the World.[2] Hva som er riktig er det fortsatt ikke fullkonsensus om. En studie fra 2009 viser at artene tilhører i to slekter,[7] mens en studie fra 2008 viser at joene påden sørlige halvkule er svært nært beslektet med hverandre og tilhører samme slekt.[8]
Fuglene i jofamiliene varierer i størrelse, frafjelljoen med en kroppslenge på cirka48–53 cm, vekt på cirka280–310 g, og et vingespenn på cirka105–117 cm, tilsørhavsjoen med en kroppslengde på cirka52–64 cm, ei vekt på cirka1 200–2 100 g, og et vingespenn på cirka126–160 cm.[2]
Joer har hovedsakelig brun eller gråbrunfjærdrakt, ispedd flekker med hvitt, lysebrunt, gult, grått og sort.[2] Tre av artene (polarjo, tyvjo og fjelljo) har forlengede midtrehalefjær, og disse fuglene kalles i et samlebegrep forjagere (avty.jäger, i betydningenjeger ellerjager). Samlebegrepet for de fire andre artene erskuer (avnorr.skúfr, i betydningenjoer ellerstorjo, jfr. betydningen avSkúvoy,[9] en av de minste øyene påFærøyene). Begge begrepene er sjelden i bruk på norsk, men i engelsk tale og skriftspråk er de vanlige (somjaeger ogskua).
Joene forekommer i alleverdenshavene. Ihekketiden foretrekker joenetundra eller åpengressbevokst eller naken fjellgrunn på arktiskeøyer. Det fleste hekker påden nordlige halvkule, men to arter hekker også på den sørlige halvkule.[2] Utenfor hekketiden tilbringer de fleste artene mesteparten av tiden på åpenthav, langt utenfor synet av land. De fleste overvintrer i arktiske strøk på den sørlige halvkule.[2]
Artene har en opportunistisk atferd og et variert kosthold, som i hovedsak består av andredyr (spesieltfisk ogfugl), enten dejakter selv, bedriver kleptoparasittisme eller eter av åtsler. I hekketiden eter noen arter mest fisk, mens andre jakter og eter mestlemen (Lemmus lemmus) og atter andrefugleegg og fugleunger etter andre arter. Utenfor hekketiden består imidlertid kosten av mest fisk, enten fuglene fanger den selv eller stjeler andres fangst.[2]
Joer er for det mestemonogame, men de utøver bi-parental omsorg. Noen populasjoner avsørhavsjo (S. antarcticus) bedriver kooperativpolyandri, der én hunn hekker med flere (typisk to, men opp til seks har blitt observert) hanner. I sånne grupper er det bare et enkeltrede som pleies, og alle hannene som assosieres med hunnen, hjelper til med å forsvare,ruge og mateavkommet.[2]
Redene er som regel ikke annet enn ei grunn grop i bakken, der hunnen typisk legger1–2 egg. Det varierer med arten om reirplassen er på fjellgrunn eller på tundra med begrenset vegetasjon (som småbusker oggress). Eggene klekkes etter24–32 dager og dedunkledde ungene holder seg ved redet, der de mates til de blir flygedyktige etter cirka24–50 dager. Begge foreldrene bidrar til å gjøre klart redet, forsvare territoriet, ruge eggene og mate avkommet. Maten gulpes enten opp eller biter rives av, litt avhengig av hva som serveres.[2]
Under følger to ulike inndelinger av joene. Norske navn på artene følgerNorsk navnekomité for fugl og er i henhold til Syvertsenet al. (2008, 2017).[1][10]
^abSyvertsen, P. O., Ree, V., Hansen, O. B., Syvertsen, Ø., Bergan, M., Kvam, H., Viker, M. & Axelsen, T. 2008. Virksomheten til Norsk navnekomité for fugl (NNKF) 1990-2008.Norske navn på verdens fugler. Norsk Ornitologisk Forening.www.birdlife.no (publisert 22.5.2008). Besøkt 2016-04-10
^abcdefghijkWinkler, D. W., S. M. Billerman, and I.J. Lovette (2020). Skuas and Jaegers (Stercorariidae), version 1.0. In Birds of the World (S. M. Billerman, B. K. Keeney, P. G. Rodewald, and T. S. Schulenberg, Editors). Cornell Lab of Ornithology, Ithaca, NY, USA.https://doi.org/10.2173/bow.sterco1.01
^abFurness, R.W. & Bonan, A. (2020). Skuas (Stercorariidae). In: del Hoyo, J., Elliott, A., Sargatal, J., Christie, D.A. & de Juana, E. (eds.). Handbook of the Birds of the World Alive. Lynx Edicions, Barcelona. (retrieved fromhttps://www.hbw.com/node/52248 on 8 April 2020).
^Cohen, B.L., Baker, A.J., Blechschmidt, K., Dittmann, D.L., Furness, H.D., Gerwin, J.A., Helbig, A.J., De Korte, J., Marshall, H.D., Palma, R.L., Peter, H.-U., Ramli, R., Siebold, I., Willcox, M.S., Wilson, R.H. & Zink, R.M. (1997). Enigmatic phylogeny of skuas (Aves: Stercorariidae).Proceedings of the Royal Society B: Biological Sciences264(1379): 181–190.
^Braun, M.J., and R.T. Brumfield (1998), Enigmatic phylogeny of skuas: an alternative hypothesis,Proc. Royal Soc. B265, 995-999.
^Carlos, C. J. 2016. How many genera of Stercorariidae are there?Revista Brasileira de Ornitologia24(2):191-195.
^Chu, P.C., Eisenschenk, S.K. & Zhu Shao-tong (2009) Skeletal morphology and the phylogeny of skuas (Aves: Charadriiformes, Stercorariidae).Zool. J. Linn. Soc.157(3): 612–621.
^Ritz, M.S., Millar, C., Miller, G.D., Phillips, R.A., Ryan, P.G., Sternkopf, V., Liebers-Helbig, D. & Peter, H.U. (2008) Phylogeography of the southern skua complex—rapid colonization of the Southern Hemisphere during a glacial period and reticulate evolution.Mol. Phylogenet. Evol.49(1): 292–303.
^Pihl, Roger. (2020, 19. februar). Skúvoy. IStore norske leksikon. Hentet 9. april 2020 frahttps://snl.no/Sk%C3%BAvoy
^Syvertsen, P.O., M. Bergan, O.B. Hansen, H. Kvam, V. Ree og Ø. Syvertsen 2017: Ny verdensliste med norske fuglenavn. Norsk Ornitologisk Forenings hjemmesider:http://www.birdlife.no/fuglekunnskap/navn/om.php
