| Inga fra Varteig | |||
|---|---|---|---|
 Varteigskommunevåpen inneholdt ensymbolsk gjengivelse iheraldisk stil av Inga fra Varteig etter jernbyrden. | |||
| Født | 1185 Varteig | ||
| Død | 1234 Bergen | ||
| Partner(e) | Håkon III Sverresson[1] | ||
| Barn | Håkon Håkonsson | ||
| Nasjonalitet | Norge | ||
.jpg)
Inga fra Varteig (født omkring 1185, død1234) var kongHåkon Sverressonsfrille da hun fødte sønnenHåkon Håkonsson, og bar senerejernbyrd for å bevise sønnens kongsætt. Hun har spilt en betydelig rolle i Norges historie. Hun spiller en sentral rolle iHenrik IbsensskuespillKongs-Emnerne, som introduserte navnet «Inga fra Varteig» som hun har blitt kalt siden.
Hun omtales i historisk litteratur som «Inga fra Varteig» uten at det er kildebelegg for at det var der hun kom fra. Sagaen sier bare at Håkon Sverresson kom i kontakt med henne i Borg (dagensSarpsborg). Sagaen sier også uttrykkelig at hun hadde slekt fraVarteig nord for Sarpsborg. Trolig hørte hun til en bondeslekt herfra. Det lille vi vet om Inga, er fraHåkon Håkonssons saga, en kongesaga skrevet i nær kontakt med, og under kontroll av, Håkons sønnMagnus Lagabøte. Det er påfallende at sagaen forteller svært lite om Ingas familie, altså kongens familie på morssiden. En hypotese går ut på at hun var avbaglerslekt, og at dette bevisst er underkommunisert i sagaen.
Etter sigende var Inga meget vakker. Under et opphold hos sin frende Audun, en av de gjeveste mennene i Borg (Sarpsborg), ble hun kjent med Håkon Sverresson som gjorde henne gravid. Ifølge Håkon Håkonssons saga bodde «Inga i kong Håkons hus, kongen delte seng med henne;Håkon Galen og flere av kongens betrodde menn visste om det». Kanskje så hun sin framtidige elsker første gang da han skulle hylles påBorgartinget i1202.
Håkon Sverresson regjerte i knappe to år. Han døde brått nyttårsdagen i1204, bare noen måneder før sønnen ble født, og det ble påstått at han ble forgiftet av sin stemor, enkedronningMargrete.Med kongens død brøt det utborgerkrig igjen, mellombaglere på den ene siden ogbirkebeinere på den andre. Folk flest, bønder og lendmenn, var trette av krig og uår.
Birkebeinerne hyllet barnekongenGuttorm Sigurdsson,kong Sverres sønnesønn, men han døde samme år. Baglerne fremmetFilippus Simonsson, dattersønn avHarald Gilles dronning og søstersønn av den krigerske Oslo-bispenNikolas Arneson. Det var derfor ytterst farlig å bære på en potensiell tronarving midt i baglerrikets sentrum. Inga var i en særdeles vanskelig situasjon. Mens hun var gravid, ble hun sveket av sine frender og dro i stedet til Erland på Huseby iEidsberg. Hun ble deretter innkvartert hos en Trond prest påFolkenborg i Eidsberg, et par kilometer nord for Huseby, der hun i 1204 fødte Håkon som, spesielt for baglerne ledet av biskop Nikolas Arneson, var en trussel som måtte elimineres. Biskop Nikolas hadde selv kongskrav til tronen ved å være sønn av Harald Gilles enke Ingerid. Han var en innbitt motstander av kong Sverre og hans krets.
Julaften i1205 dro Inga med lille Håkon tilHamar, men av frykt for baglerne som lette etter barnet, reiste hun straks videre tilLillehammer og gjemte seg der i julen. I januar1206 dro en flokk birkebeinere på ski over fjellet fra Lillehammer tilØsterdalen, forfulgt av baglerne. De hadde med seg den halvannet år gamle Håkon. Moren Inga var også med i følget. Birkebeinerflokken var på vei nordoverOpplandene for å bringe sønnen tilkongsgården iNidaros, hvor birkebeinerne sto sterkt og gutten ville være trygg.
Fra Lillehammer dro de østover fjellet; de mente det var risikabelt å fare den vanlige veien nordoverGudbrandsdalen. Vær og føre var ikke på birkebeinernes side. Da uværet raste som verst, ble det bestemt at de to beste skiløperne, Torstein Skjevla og Skjervald Skrukka, skulle dra i forveien og bringe gutten i sikkerhet.[2]
De fant ly for gutten i ei utløe, hvor de smeltet snø for å gi ham å drikke. Sagaen gir ingen grunn til å tro at Inga var med på denne turen, selv om den ikke spesifikt nevner at hun ikke var det. De to birkebeinerne kjempet seg frem gjennom uværet, uten tanke på å snu eller gi opp, for å redde det barnet som de håpet skulle bli Norges konge. «På denne ferden sleit de mye vondt av styggevær og frost og snø.»
Bak sagaens knappe beretning ligger en dramatisk og historisk dåd som står sentralt i Norgeshistorien og fortsatt minnes i kunst og årligeski- ogsykkelløp.
Håkon Håkonssons kongedømme fikk en trang fødsel. Birkebeinerne gikk til valg i Nidaros med ham som sitt kongsemne. Dette overrumpletjarlenSkule Bårdsson som selv higet etter kongetronen, som halvbror av kongInge Bårdsson.
Inge Bårdssons død våren 1217 satte tronfølgerretten på prøve. Unge Håkon ble støttet av birkebeinerhirden som fikk ham utpekt til konge på hirdstevnet i Nidaros og etter gammel skikk hyllet påØyrating,[3] der veteranen fra kong Sverres dager,Dagfinn Bonde fra Bergen, la fram et brev fra birkebeinerne påGulating som ikke ville godta andre enn Håkon Håkonsson. Men Skule Bårdsson fortsatte å så tvil om opphavet og nektet å sverge ed til Håkon Håkonsson.
I juli 1217 ble Håkon hyllet iBergen på et ting for Gulatingslag, og senere på året da Filippus Simonsson var død, ble han hyllet påHaugating,Borgarting og lokale ting sør forSvinesund. Disse tinghyllingene av den uektefødte Håkon var en torn i øyet på erkebiskop Guttorm og domkapitlet i Nidaros, som støttet den ektefødte Skule jarl. Men erkebiskopen var på visitas tilHålogaland da Inge døde, og Skule jarl satte saken på vent til Guttorm var tilbake.Korbrødrene fikk forpurret den jernbyrd Inga skulle bære for å bevise hans byrd, og da valget av Håkon likevel gikk igjennom, nektet de å laOlavsskrinet bære ut på tinget under hyllingen. Skule jarl avfant seg da med stillingen som regent og et jarledømme på en tredjedel av riket. Kirken fremholdt at dens godkjenning for forutsetningen for lovlig kongevalg.Påsken 1218 ble det avtalt et kongevalgmøte i Bergen om sommeren.[4] Da sverget Skule eden, men utformet den slik at han selv ble medregent. Her fikk Håkon sverget kongseden påSt. Sunnivas skrin.
Erkebiskopen fremla krav om at det skulle bæres jernbyrd for Håkons kongsætt. Håkon gikk med på dette, og lot sin mor bære jern i nærvær av rikets ledere. Erkebiskopen kunngjorde gudsdommen på tinget som avsluttet riksmøtet, og godtok dermed Håkons kongelige byrd. Samtidig lyste han riksdelingsavtalen mellom Håkon og jarlen. Når kirkens menn kunne godta jernbyrd, som var i strid medromerkirken]s lære, må det ha vært for å gjøre Håkons styre avhengig av ryggdekning fra kirken. Dette understreket også riksmøtets forrang fremfor de lokale hyllingstingene som tok Håkon til konge i 1217, og bedret hans forhold til kirken.[5]
Kort etter Håkons fødsel i 1204 giftet Inga kongsmor seg med birkebeinerhøvdingen Vegard fraVerdal. I dette ekteskapet fødte hun senere sønnen Olav Vegardsson.[6]
Dette var ikke noe hinder for at hun i1218, etter en del vanskeligheter, «bar jern» for å få frem sannheten om at kong Håkon var Håkon Sverressons sønn. «Jernbyrd» kommer franorrøntjárnburdr og betyr å bære glødende jern.Domstoler iRoma tok aldri i bruk jernbyrd.Pavene var alltid imot dem og forsøkte tidlig å få dem avskaffet, og ved detfjerde Laterankonsil i1215 nektetInnocens III noen å få kirkens velsignelse hvis de underkastet seg vannprøve («heksebad»)[7] eller jernbyrd.[8] Kirken i Norge forbød tradisjonen i1247. I stedet avgjorde man tvister ved å bruke vitner. Om og eventuelt hvordan Inga jukset i testen, vet vi ikke i dag.
Under testen var hertug Skules livlege, mester Sigar fraBrabant, til stede.[9] IHåkon Håkonssons saga fortelles at tidlig onsdag morgen, «før jernet skulle bæres», gikk mester Sigar til Dagfinn bonde, snakket med ham på tomannshånd og sa at han visste at de fryktet for testens utfall. «Men jeg vil kongen vel, derfor skal jeg lære dere en list...Jeg har etgress, og hvis jeg gnir det på hånden til kongens mor, da kommer hun ikke til skade, men kan trygt bære dette jern og bestå prøven.» Dagfinn svarte at de ikke ønsket andre legemidler i saken enn deKristus ville gi dem, og allehelgeners forbønner. Han advarte også mester Sigar mot å fremføre sitt tilbud til flere. Siden gikk Dagfinn til kongens mor og hennes følge, og advarte dem mot Sigar.[10]
Inga ble aldridronning, men hun er en av norgeshistoriens mest særegne skikkelser. Hun fikk oppleve å se sin sønn som Norges konge.
Etter Vegards død i1221 nevnes hun en og annen gang iHåkon Håkonssons saga sammen med andre avhoffets damer. Inga døde i Bergen i1234.
Gunnar Reiss-Andersen skrev i1940 diktet «Jernbyrd» hvor siste vers knytter jernbyrd med nasjonens tunge tak:
Utenfor det tidligere kommunehuset iVarteig står enbauta til minne om Inga fra Varteig, som hun har blitt hetende etter atHenrik Ibsen skrevKongs-Emnerne.
Ingalåmi, Norges største skimønstring for kvinner, er oppkalt etter Inga fra Varteig.[11] Arrangementet starter fraBirkebeineren Skistadion i Lillehammer andre helgen i mars hvert år. Det første rennet i1993 hadde 1 638 påmeldte. TilIngalåmi i2002 meldte det seg over 5 000 jenter i alle aldre.
Ingaleden er en turmarsj til minne om Ingas flukt tilIndre Østfold. Det arrangeres en gang årlig, og går fraVarteig kirke tilFolkenborg museum, i alt 33 km.[12]