Hugenotter (franskhuguenots) er betegnelsen på tilhengerne avden reformerte lære iFrankrike. Hugenottene fulgte ikkeMartin Luthers lære, men støttet seg tilUlrich Zwinglis teologi, videreutviklet avJean Calvin tilkalvinismen som ble den ledende protestantiske trosretningen i Frankrike. Betegnelsen «hugenott» sa de selv var en lojalitetserklæring til det franske kongehus, inspirert avHugo Capets navn.[1]
Betegnelsen «hugenott» stammer fra1500-tallet og har også vært tolket som en fransk forvanskning av det tysk-sveitsiske ordetEidgenosse = «edsvoren kamerat», dvs. «forbundsfelle»,[2] på grunn av båndene tilden sveitsiske reformasjon. Først ble ordet brukt somskjellsord av motstanderne, men senere tatt i bruk av hugenottene selv.
Den første reformerte menigheten i Frankrike ble stiftet i hemmelighet i 1555. Hugenottene tok avstand fra katolsk dyrkelse avskytshelgener, noe som i katolske øyne utsatte hele samfunnet for fare. 4. september 1557 ble hugenott-menigheten avslørt og beleiret av rasende katolikker.Garnisonen måtte rykke ut og eskortere menigheten trygt gjennom den opprørte folkemengden. Franske konger forpliktet seg i kroningseden til å forfølge ethvertkjetteri, men enkedronningKatharina av Medici bekymret seg mer over utsikten til enborgerkrig. Hun satset derfor på en toleranseerklæring, Saint-Germain-ediktet, som ble kunngjort i hennes mindreårige sønns navn. Her fikk hugenottene lov til å samles tilgudstjeneste utenfor byene i noen av landets distrikter. Sore deler av befolkningen var svært opprørt over løsningen som de anså som et svik mot kongens ed. Mange hugenotter tilhørte land-adelen som åpnet slottene sine for sine trosfeller som ofte var byfolk, men ikke fikk dyrke sin tro innenfor bymurene. Snart var det adelen som kontrollerte bevegelsen, og dette banet vei for protestantismen inn i selvehoffet. Dermed stod det franske kongehus i skvis mellom en voksende protestantisk fraksjon og en konservativ, katolsk adel. Våren 1562 toppet det seg da katolikker marsjerte til hoffet iFontainebleau for å ta kongen under sin «beskyttelse», mens hans mor enkedronningen ble nødt til å ta katolikkenes side.[3]
Enmassakre på en hugenottiskmenighet i Vassay samme år gav støtet til en30-årig religionskrig i Frankrike. Den verste hendelsen i denne krigen er kjent somBartolomeusnatten. Den24. august1572 ble det satt i gang et blodbad iParis der flere tusen hugenotter ble drept.
Ediktet i Nantes gav i1598 hugenottene vissefristeder. Senere ble de igjen utsatt for sterkt press fra den franske kongen, og i1685 ble ediktet i Nantes opphevet. Mellom 200 000 og 250 000 hugenotter emigrerte på grunn av forfølgelsene. Særlig dro de tilSveits og mange stater i dagensTyskland (hovedsakeligBrandenburg-Preussen, som de kom til å sette et sterkt preg på),England,Nederland ogNord-Amerika.
Noen hugenotter kom til Norge, der slekteneFaye ogMichelet nedstammer fra hugenotter. Michelet-familien fraMetz kan spores tilbake til1444.[4]
Denneutvandringen var et stort tap for Frankrike, ettersom hugenottene var dyktige borgere. Først vedden franske revolusjon i1789 fikk de fulleborgerrettigheter.
- Peter Carl Fabergé, russisk juvelér[5][6]
- Theodor Fontane, tysk dikter og forfatter[7]
- Nicolaus Harnoncourt, amerikansk dirigent[8]
- Gustaf de Laval, svensk ingeniør og oppfinner[9]
- Sheridan Le Fanu, irsk forfatter[10]
- Lothar de Maizière, tysk politiker[trenger referanse]
- Thomas de Maizière, tysk politiker[trenger referanse]
- Friedrich Karl von Savigny, tysk jurist[trenger referanse]
- Anton Friedrich Justus Thibaut, tysk jurist[trenger referanse]
- Chris Gueffroy, det siste offeret forBerlinmuren[trenger referanse]
