| Artikkelen inngår i serien om |
|---|
 |
| Sagatyper |
Islendingesagaer,Tått,Kongesagaer,Fornaldersaga,Biskopsaga,Samtidssaga,Apostelsaga,Skaldekvad |
| Lister |
| Viktige manuskript |
Fagrskinna,Flatøybok,Morkinskinna,Möðruvallabók,Codex Regius |
| Noen kongesagaer |
Den eldste saga om Olav den hellige,Ågrip,Fagrskinna,Snorre SturlasonsHeimskringla,Den større saga om Olav Tryggvason,Sverres saga,Sturla TordssonsHåkon Håkonssons saga |
| Se også |
Norrøn litteratur,Landnåmabok,Árni Magnússon,Árni Magnússon-instituttet |
Heimskringla erde norske kongesagaene ellersagaene om de norske konger, en samling avkongesagaer skrevet på1220-tallet, av denislandske dikteren og høvdingenSnorre Sturlason (1179–1241).Heimskringla blir i Norge ofte også kaltSnorres kongesagaer eller bareSnorre etter forfatteren.
Det upresise, men populære kallenavnetHeimskringla kommer fra de første ordene i verket, «Kringla heimsins» som betyr «den runde jordskiva», altså verdens omkrets.Heimskringla eller sagaene om de norske kongene har betydd mye for den norske nasjonalfølelsen, det nærmeste Norge har kommet et egetnasjonalepos[1] og har således bidratt til å definere Norge somnasjon.
Islendingen Snorre var født i 1178 og hadde vært i Norge i to år fra 1218 til 1220. Han reiste på denne tida mye rundt i Norge og vi må anta at han skaffet seg mye kunnskap om norsk historie både fra muntlige og skriftlige kilder.
En del sagalitteratur fantes allerede på 1100-tallet i Norge.Sæmund Frode (frode = den lærde) (1056–1135) skrev et verk på latin om de første norske kongene, men dette manuskriptet er ikke bevart.Are Torgilsson Frode skrev mellom 1122 og 1133 verketÍslendingabók. Denne boka ble skrevet i to utgaver, og i den første, som nå er tapt, var det tatt med en kronologi over de norske kongene. Are Frode var den første som skrev på norrønt mål, og Snorre nevner selv dette verket som en viktig kilde for sitt forfatterskap. 50 år senere, ca. 1185-90, skrev den norske munkenTheodoricus Monachus (Tjodrek ellerTore munk) en Norgeshistorie på latin,Historia de antiquitate regum Norvagiensium, som forteller om de norske kongene til og medSigurd Jorsalfare. Nevnes bør ogsåHryggjarstykki, nedskrevet av islendingenEirik Oddsson ca. 1160, en tapt fortelling om de norske borgerkrigene på 1130-tallet. Innholdet finnes gjenfortalt i andre sagafortellinger, og Snorre nevner Eirik som kilde iHaraldssønnenes saga.[2] Det samme gjelderDen eldste saga om Olav den hellige som bygger på andre latinske fortellinger om helgenkongen.
Den eldste kongesaga er likevel den første delen avSverres saga (Gryla), skrevet av den islandske abbedenKarl Jónsson ca. 1185-86 på oppdrag fra kongSverre selv. Tilsvarende fikk kongHåkon Håkonsson sin egen saga skrevet. Oppdraget ble gitt til Snorres brorsønn,Sturla Tordsson.
Ágrip af Noregs konunga sögum, det vil siUtdrag av Norges kongesagaer, ofte kalt bare forÁgrip, ble trolig skrevet i Norge rundt 1190 og er den første (og ganske tørre) nasjonalhistoriske oversikten som er skrevet på norrønt mål. Mer fargerik og rik på anekdoter erMorkinskinna (Den morkne boken) (ca. 1220) mensFagrskinna (Den fagre boken) (ca. 1225) er mer nøysom.
Snorre Sturlasson benyttet seg av alle de overstående verk, i tillegg til noen som ikke har overlevd eller ikke kjennes lengre. Etter at Snorre kom tilbake til Island i 1220 fullførte han sinEdda. Han gikk så i gang med å skriveOlav den helliges saga. Denne sagaen plasserte han så inn i sin historie om de norske kongene, Heimskringla.
Sagaene starter med en beskrivelse av verden og dens opprinnelse i Ynglingesaga, altså den mytologiske sagaen omYnglingeætten iSverige (Svitjod). Etter hvert trer de norske kongene fram, fraHalvdan Svarte ogHarald Hårfagre tidlig på900-tallet til den siste av kongene i den såkalte Hårfagre-ætten på1100-tallet. Den siste sagaen (Magnus Erlingssons saga) slutter medslaget på Re i1177.
De uten sidestykke mest omfattende og dramatiske delene av verket, erOlav Tryggvasons saga ogOlav den helliges saga. Den siste utgjør over halvparten av Heimskringla. Flere av de andre sagaene er korte og summariske.
Heimskringla har eksistert i to håndskrifter fra annen halvdel av 1200-tallet, Codex Academicus primus, også kalt «Kringla» og Codex Academicus secundus, og kalt «Jǫfraskinna». Begge disse manuskriptene gikk tapt iKøbenhavns brann i 1728, men de fantes da også i avskrifter utført av islendingeneAsgeir Jonsson ogJon Eggertson tidligere på 1700-tallet. Eggertsons kopi av «Kringla» finnes iKungliga biblioteket i Stockholm, mens Jonssons finnes nå i Den arnamagnæanske samling i København (AM 35-36-63 fol). Ett blad fra «Kringla» er bevart, og det befinner seg i dag iIslands nasjonal- og universitetsbibliotek.
I tillegg til disse manuskriptene fins også deler av Heimskringla iCodex Frisianus (Codex Arn. Magn. 45 Fol.) ogEirspennill (Codex Arn. Magn. 47 Fol.). I den første mangler Olav den helliges saga og den andre begynner først med Magnus den godes saga.
En rekke fremtredende norske kunstnere ble i1896–99 invitert av forleggerenJ.M. Stenersen til å lage en illustrert prakt- og folkeutgave avHeimskringla. Disse kunstnerne varChristian Krohg,Erik Werenskiold,Halfdan Egedius,Gerhard Munthe,Eilif Peterssen ogWilhelm Wetlesen. Arbeidet kan kunst- og idéhistorisk sees som en oppfølger til illustrasjonsarbeidet medPeter Christen Asbjørnsen ogJørgen MoesNorske folkeeventyr 15-20 år tidligere, hvorTheodor Kittelsen og Werenskiold var de toneangivende i første illustrasjonsrunde.
I arbeidet med Heimkringla var det fra starten Munthe og Werenskiold som ledet an, med Werenskiold som teamleder. Munthe hadde fra begynnelsen et fortrinn i sin erfaring med historeinspirerte, dekorative mønstre. Werenskiolds første arbeider var mer uøvede, men han vant fort erfaring, og flere av hans tegninger tilhører de karakteristiske, lett gjenkjennelige bildene fra verket, herunder bruken av vennenFridtjof Nansen som modell forOlav Tryggvason. Krohgs portrett av Snorre har - i mangel av et bedre ord - selvbiografiske trekk, mens det unge talentet Egedius umiddelbart behersker både sjanger og tegneteknikken. HansSeidmennene på Skrattaskjær har kvaliteter som selvstendig verk.
«Nasjonalutgaven» avSnorre regnes blant det ypperste av norskbokkunst og utgis fortsatt i nye opplag. Heimskringla er utgitt i flere utgaver og oversettelser. Teksten i folkeutgaven fra 1899 var oversatt avGustav Storm. Forfatteren og teologenKjell Arild Pollestad oversatte boka på nytt fra gammelislandsk i 2012.
