| Hardangervidda | |||
|---|---|---|---|
 Hardangervidda vedLangesjøen | |||
| Høyde | Sandfloegga 1721moh. | ||
| Land | Norge | ||
| Kommune(r) | Hol,Nore og Uvdal,Tinn,Vinje,Ullensvang,Eidfjord,Ulvik | ||
| Område | Skogløse områder iLangfjella Buskerud Telemark Vestland | ||
| Fjellrekke | De skandinaviske fjellene | ||
 Hardangervidda 60°03′07″N7°01′05″Ø | |||
Hardangervidda er etnorsk høyfjellsplatå beliggende i fylkeneBuskerud,Telemark ogVestland. VedHaukelifjell avgrenses den motSetesdalsheiene i sør, og langsBergensbanen avgrenses den mot Golsfjella, Valdres ogHallingskarvet i nord. Hardangervidda omfatter et område på ca. 8 000 km² og erNord-Europas største høyfjellsplatå. I vest og nord er landskapet kupert, mens det fra vannskillet og østover har en utpreget viddekarakter.[1] I 1981 bleHardangervidda nasjonalpark opprettet på de sentrale delene av vidda. Begrepetvidda/-en/-o er av nyere dato, ettersom det gamle navnet varHardanger Fjeld.[trenger referanse]
Vidda strekker seg fraRøldal iUllensvang kommune i sør og tilFinsedalen ved Bergensbanen i nord. Platået har en generell høyde på ca. 1 100–1 200 moh, men i nord heverHardangerjøkulen seg til nesten 1 900 moh og i sør nårNupsegga i Vinje opp til 1 674 moh. Hardangerviddas høyeste isfrie punkt erSandfloegga som rager 1 721 moh. Andre topper erHårteigen 1 690 moh., Nupsegga 1 674 moh., ogSolfonntaggen 1 674 moh.
Hardangerjøkulen er enplatåbre, og en av de større breene i Norge. De største innsjøene på Hardangervidda erMøsvatn,Totak ogSongevatnet, alle tre iVinje iTelemark, samtUstevatn i Hol i Buskerud. De størsteelvene som har sitt utspring på Hardangervidda er Lågen,Hallingdalselva ogSkiensvassdraget.
Grunnplatået består av om lag 1 milliard år gammelt prekambriskgrunnfjell, i hovedsak dominert av hardgneis oggranitt på østvidda. Vidda er i sør og øst en del av detsvekonorvegiske grunnfjellsskjold. For ca 600 millioner år siden var grunnfjellet erodert helt ned til peneplanet, mens områder lengre sør (Setesdalsheiene) sank ned under havet. Dagens flate landskap på Hardangervidda skyldes denne nedslitingen av fjellmassene i sen prekambrium. Under denkaledonske fjellkjedefolding 200 millioner år senere ble havbunns-sedimenter lagt over grunnfjellet, slik at skyvedekker ogfyllitt fortsatt er viktig i geologien i nordvest (Hårteigen, Hardangerjøkulen, Hallingskarvet), med gneisplaten bevart bare helt øverst på de høyeste fjellene. Man finner ellers de nederste (eldste) lagene av dette fyllitt-dekket så langt sørøst som ved Haukeli. Noen steder førte fjellfoldingen til at eldre gneis ble lagt som en kappe over de foldede fyllittmassene. Itertiær-tiden ble vidda hevet opp, særlig i vest.[1] Elvedannelse ogkvartæreisbreer bidro til å erodere bort og fjerne mye av fyllitten, og i vest er landskapet nesten blankskurt. I sør og vest er vidda sterkt preget avbunnmorene, som i områder med fyllitt gir til dels fruktbare forhold for plantelivet. Mange steder har også bunnavsatteeskere av grus og sand.
Hardangervidda har et plante- og dyreliv som er typisk for sørnorske fjellområder. Plantedekket er mest frodig i de kalk- og fyllitt-rike traktene ved Haukeli og i vest og nord. Ved Haukeli voksersøterot, som ellers er mer vanlig i Setesdalsheiene i sør. Orkideenebrudespore ogkvitkurle finner man langs vandringsstiene til og fra Hårteigen. Her vokser også store mengderreinrose, samtrødsildre,bergveronika,reinmjelt ogflekkmure. RundtFinse er berggrunnen tilsvarende gunstig, med de samme artene samtblindurt, og sørgrensen forsmåsøte.[2] Vidda danner sørgrense for utbredelsen av en rekke plante- og dyrearter i Norge.
I øst er grunnen surere, menmusøre på bakken ogreinlav på morenemassene her er svært viktig forrein-bestanden. Villreinstammen på Hardangervidda er Norges og Europas største, og her finner man blant annet rester etter den opprinnelige europeiske fjellreinen (som ellers er utdødd). Stammen er ideelt sett på 12.000 dyr, men det hender ofte at bestanden vokser seg langt større. Reinen tilbringer gjerne vinter i øst og vår og sommer lengre vest på Hardangervidda. Kalvingsområdet er særligVeigdalen.[3]
Samtidig har vidda flere karakterarter for høyfjell, eksempelvisjaktfalk,kongeørn, og tidvissnøugle som har sin sørgrense her. Ogsåjerv streifer på vidda, men det er ikke kjent at jerven holder til der permanent.Fjellreven ble nesten utryddet på1900-tallet på grunn av pelsverket, og fredningen fra1930 har ikke fått bestanden særlig opp igjen. Den holder gjerne til ved Finse, og medlemenår bare hvert fjerde-femte år tar bestanden seg bare sakte opp.
I og rundt de rikevåtmarks- ogmyrområdene i fjellet finnes også ellers et stortartsmangfold. I de mange grunne vannene på vidda erørreten enerådende i kalkrike fyllittområder i vest og nord, noe som er unikt i et så stort område på verdensbasis. I øst og sør er det større innslag avrøye.
Hardangervidda ble isfri for omkring 9 000 år siden. Etter hvert vokste det fram et dekke avlav, som ga næringsgrunnlag forvillreinen. Man antar at mennesket inntok vidda omtrent samtidig med at reinen etablerte seg der, og det er funnet omkring 250steinalderboplasser der. De eldste er fra ca. år 6 500 f.Kr. vedFinsevatnet - og fra ca. 6 300 f.Kr., med rester av en skinngamme fra omkring 5 600 f.Kr., vedFinnsbergvannet hvor reinen passerte 12 km sørøst for Finse.[4] På Sumtangen ved Finnsbergvannet har folk bodd ved reintråkket gjennom hele steinalderen, bronesealderen og jernalderen.[5]
På vidda finnes det mangefangstanlegg fra tidligere tiders jakt på elg og rein. Svært mange stedsnavn har navn etter rein, mens mange navn også har urgamle navn forbundet med veiretning, veiviser eller ledemerke.Nordmannsslepa, som er de eldste ferdselrutene innlands mellomØstlandet ogVestlandet, går tvers over vidda. På vidda finnes ulike stedsnavn som vitner om handelsplasser, plasser for omsetning avsalt, med mer. Mange pilspisser og skraper etter jakt er funnet nord på vidda, rundt Finse, Halnefjorden, og Ustevatnet.
Ijernalderen ble det utvunnetjern i myrene på vidda, og ved Møsvatnet finnes rester av jernvinning på 1.400 ulike steder. Det var antakelig ennå større jernproduksjon iSysendalen. Jernvinna var i bruk på Hardangervidda trolig til utpå 1300-tallet.[6] De såkalteslepene, eller ferdselsårene over Hardangervidda, kan ha sitt navn av at hester slepte jern etter seg over vidda og ned i dalene.[6]
I helemiddelalderen ble det utnyttetbeite på vidda med utstraktstølsdrift, hvor bøndene i dalene bragte dyr på sommerbeite. Dette tok seg opp utoverden lille istida mot 1800-tallet. Samtidig fortsatte også jaktbruket. På Sumtangen står fortsatt to buer fra middelalderen, og det finnes reinsdyrknokler i hauger her som stammer tilbake fra1300-tallet. Man antar at buene gikk ut av bruk i og medsvartedauden, men siden ble tatt i bruk igjen og var brukt som fangstplass inn i moderne tid.[6]
I moderne tid kjøpte oftedriftekarer hester og annet bufe nede i Vestlandsbygdene, og drev dem sommerstid over Hardangervidda for salg på Østlandet om høsten. På 2000-tallet er det fortsatt sommerbeite for 50-60 000sau på vidda.[6]
Dagens kjøreveier over vidda følger i stor grad gamle stiger og drifteveier. På 1600-tallet finnes det skriftlig omtale av drifteveier fra bygdene i Hardanger, og det blir for eksempel nevnt at noen gårder har "5 Mile til Setters om Sommeren".[7]
Et stort antall stedsnavn på Vidda, opp mot 15000, vitner om langvarig og omfattende menneskelig bruk av området.[8]
Fra 1200-tallet omfattet Stavanger bispedømme Agder, Rogaland, Hallingdal, Valdres, Eidfjord og store deler av Hardangervidda. Bispene reiste trolig over Hardangervidda via Eidfjord på visitas til de øvre dalene, mens noen reiser gikk om Sogn. Scaveniuskartet (tilskrevetLaurits Clausen Scabo) trolig fra 1618 viser «Hardangerfield» og bygdene rundt (Hallingdal og Hardanger).[9]
BiskopJens Nilssøn skrev i 1595 at «...it Field heter Vijd», og samme navn er brukt i to diplomer fra 1485. På 1600-tallet er Hardangervidda også omtalt som «Halnefjeld»,[7] mens man kan finne skrivemåten «Hardangerfjeld» på kart fra 1826[10].
I beskrivelsen av Numedalslågen fra 1911 kan man lese at navnetHardangervidda på den tiden hadde fått alminnelig innpass i skriftspråket, men folk som bor nær vidda omtaler den somStorvidda. Dette gjelder området som avgrenses av Bjorøydalen i vest østover til Langesjøen og Bjørnesfjorden, i nord av Halnevann og Heiern, i sør av vannskillet mellom Numedalslågen og Kvenna.[11]
Hardangervidda er et populært turmål for mange ogDen Norske Turistforening (DNT) har mange turisthytter der. I påsken er det populært for mange å gå fra hytte til hytte på Hardangervidda.
Hardangervidda hosWikivoyage