Fra en alder av 12 år tjenestegjorde Georg iden kongelige marine, men etter hans eldre brorAlbert Victors uventede død, ble han tronarving og giftet seg med brorens forlovede,Mary av Teck, kjent som «May» i hennes familie. Selv om de tidvis besøktedet britiske imperiet, foretrakk Georg å være hjemme med sin frimerkesamling, og levde hva biografer kaller et kjedelig liv; en konvensjonell livsstil.
Da Georgs far, kongEdvard VII døde i 1910, ble han konge og keiser. Han var den enestekeiser av India som ble kronet i landet. Underførste verdenskrig gav han avkall på alle sinetyske titler på grunn av den nasjonalistiske stemningen i landet på den tiden. Han endret navnet på kongehuset til Windsor. I hans regjeringstid delteWestminster-statutten kronen, slik at Georg hersket overdominionene som separate kongeriker, og fremveksten avsosialisme,fascisme ogirsk republikanisme endret det politiske spektrum.
Georg var plaget av sykdom i store deler av regjeringstiden; han ble etterfulgt av sin eldste sønn,Edvard, etter sin død.
Georg var kun 15 måneder yngre enn sin bror, prinsAlbert Victor, og det ble derfor bestemt at de to prinsene skulle utdannes sammen. Fyrsten av Wales hyretJohn Neale Dalton som deres lærer, selv om hverkenAlbert Victor eller Georg utmerket seg intellektuelt sett. I september 1877, sluttet brødrene seg tilskoleskipetHMS «Britannia» iDartmouth. Faren deres mente at marinen var «den best mulige treningen for en hvilken som helst gutt».[11]
Prins Georg, hvis skjebne hadde vært å tjene marinen, levde deretter i flere år under sin onkels kommando,prins Alfred, hertug av Edinburgh, som befant seg iMalta. Der forelsket han seg i onkelens datter, sin kusine,Marie av Edinburgh. Hans bestemor, far og onkel godtok forholdet, men mødrene, fyrstinnen av Wales oghertuginnen av Edinburgh, var begge imot. Fyrstinnen av Wales mente at familien var altfor pro-tysk, mens hertuginnen av Edinburgh mislikte England.[trenger referanse] Da Georg fridde nektet Marie, et valg som ble støttet av hennes mor. Hun ble senere dronning avRomania.
Dronning Victoria favoriserte fortsatt prinsesse May som en passende ekteskapskandidat for en fremtidig konge, så hun overtalte Georg til å forlove seg med May. Georg gjorde dette, og May aksepterte. Ekteskapet var en suksess, og de sendte hverandre kjærlighetsbrev i resten av livet.[15]
Hertugen og hertuginnen av York levde hovedsakelig iYork Cottage,[18] et relativt lite hus iSandringham (Norfolk) hvor deres livsstil lignet mer på komfortabel middelklasse enn kongelig. Georg foretrakk det enkle livet, i sterk kontrast til sine foreldre. Selv hans offisielle biograf fortvilet over Georgs tid som hertug av York: «Han kan være ålreit som en ung sjøkadett og en vis, ung konge, men da han var hertug av York...gjorde han ikke noe annet enn å drepe dyr og drive med frimerker.»[19]
Georg var en velkjent frimerkesamler, og hadde en viktig rolle i omdanningen avRoyal Philatelic Collection til den mest omfattende samlingen av britiske og samveldefrimerker i verden; i noen tilfeller satte han kjøpsrekorder i priser på filatelistiske objekter.[20] Hans entusiasme for frimerker ble hånet avintelligentsiaen.[21]
Georg som hertug av Cornwall og York i 1901.
Randolph Churchill hevdet at Georg var en streng far, i den grad at hans barn var skremt av ham, og at Georg hadde sagt tilEdward Stanley, 17. Jarl av Derby: «Min far var redd for sin mor, jeg var redd for min far og jeg skal pokker meg se til at mine barn er redde for meg.» I virkeligheten er det ingen direkte kilder for dette sitatet, og det er sannsynlig at Georgs forelderstil var litt forskjellig fra normen på den tiden.[22] Georg og May hadde fem sønner og én datter.
Som hertug og hertuginne av York, var Georg og May involvert i en rekke offentlige oppgaver. I 1901 reiste de rundt idet britiske imperiet, besøkteAustralia, hvor hertugen åpnet sin første parlamentsesjon iAustralian Parliament, i forkant av dannelsen av «Samveldet i Australia». Turen inkluderte ogsåSør-Afrika,Canada ogNew Zealand, hvor (da de nå var hertug og hertuginne av Cornwall og York)Cornwall Park iAuckland ble navngitt til ære for dem av donatoren,John Logan Campbell, daværende borgermester i Auckland.
Kong Edvard VII ønsket mer erfaring og forberedelse for sin sønn, i forkant av hans fremtidige rolle. I kontrast til Edvard selv, som dronning Victoria hadde ekskludert fra alle statssaker, ble Georg gitt bred tilgang til statlige dokumenter av sin far.[14] Georg lot videre sin kone få tilgang til disse papirene,[23] da han verdsatte hennes rådgivning, og May hjalp ofte til med å skrive ektemannens taler.[24]
I 1906 reiste han tilIndia, hvor han følte sterk avsky mot rasediskrimineringen og agiterte for sterkere involvering fra den indiske staten.[25][26]
6. mai1910 døde kong Edvard VII, og fyrsten av Wales tok over tronen. Georg var nå kong Georg V og Mary var dronning. Georg hadde aldri likt sin kones vane for å signere offisielle dokumenter og brev med «Victoria Mary», og han insisterte på at hun kvittet seg med ett av navnene. Ingen av dem mente at hun skulle bli kalt dronning Victoria, så dermed endte det med dronning Mary.[27] Kroningen fant sted iWestminster Abbey den22. juni1911.[14] I 1911 reiste kongen og dronningen tilIndia på grunn avDelhi-durbaren den12. desember, hvor de ble presentert for et samlet publikum av indiske geistlige og fyrster som keiserinne ogkeiser av India. Georg bar den nyskapteImperial Crown of India under seremonien. Senere reiste keiseren og keiserinnen gjennom India, hvor de besøkte landsmenn. Georg benyttet muligheten til å jakte tigere og skjøt til sammen 21 stykker.[28] Den 18. desember 1913 skjøt Georg over 1 000fasaner på seks timer[29] ved hjemmet tilLord Burnham, men selv han måtte medgi at han «gikk litt for langt» den dagen.[30]
Fra 1914 til 1918 var Storbritannia ikrig medTyskland. Den tyske keiserenVilhelm II, som for britene symboliserte alt det grusomme med krig, var kongens fetter. Dronning Mary var datteren tilhertugen av Teck, en etterkommer av det tyskekongehuset i Württemberg, selv om både hun og hennes mor var britiske.
Kongens farfar varprins Albert av Sachsen-Coburg-Gotha; kongen og hans barn bar titlene «prins» og «prinsesse» av Sachsen-Coburg og Gotha og hertug og hertuginne av Sachsen. Kongen hadde svogere, fettere og kusiner som var britiske, men som bar tyske titler som for eksempel hertug og hertuginne av Teck, prins og prinsesse av Battenberg, prins og prinsesse av Hesse og ved Rhinen, og prins og prinsesse av Schleswig-Holstein-Sonderburg-Augustenberg. ForfatterH. G. Wells skrev om Storbritannias «fremmede og uinspirerende forsamling», og Georg kom med det velkjente svaret: «Jeg kan sikkert være uinspirerende, men jeg er pokker ikke fremmed.»[31]
Den17. juli1917 kom Georg V med en kunngjøring, som endret navnet på det britiske kongehuset fra det tysklåtendehuset Sachsen-Coburg-Gotha tilhuset Windsor, for å berolige de britiske nasjonalistiske følelsene. Han gav også navnet Windsor som etternavn til alle etterfølgere av dronning Victoria som da levde i Storbritannia, ekskludert kvinner som giftet seg inn i andre familier og deres etterkommere.[32]
Til slutt, på vegne av diverse britiske slektninger, forbød han bruk av tyske titler og gav britisklåtende etternavn. Georg kompenserte sine slektninger ved å gi dem i den britiske adelstitler. Dermed ble fetteren,prins Louis av Battenberg, til Louis Mountbatten, førstemarki av Milford Haven, mens svogeren,hertugen av Teck, ble til Adolphus Cambridge, første marki av Cambridge. Andre, slik som prinsesseMarie Louise av Schleswig-Holstein og prinsesseHelena Victoria av Schleswig-Holstein, sluttet simpelthen å bruke sine opprinnelige titler. I nyhetsbladet «Letters Patent» den11. desember1917, begrenset kongen stilen «Hans (eller Hennes) kongelige høyhet» og rangen «prins (eller prinsesse) av Storbritannia og Irland» til monarkens barn, barna til sønnene av monarken, og den eldste levende sønn av den eldste levende sønn av fyrsten av Wales.[33]
DaTsar Nikolaj II av Russland, fetter av Georg via sin mor, dronning Alexandra (Nikolaj IIs mor varMaria Feodorovna, dronning Alexandras søster) ble fjernet fra tronen mot sin vilje underden russiske revolusjonen i 1917, tilbød den britiske staten ham og familien asyl, men gjorde tilstanden verre for det britiske folk, og frykt for at revolusjon kunne komme til De britiske øyer gjorde at Georg begynte å tenke at tilstedeværelsen til familien Romanov kunne virke upassende, omstendighetene tatt i betraktning.[35] På tross av senere påstander fraLord Mountbatten av Burma om atDavid Lloyd George, statsministeren, var imot redningen av familien Romanov, viser materiale fra kongens privatsekretær,Lord Stamfordham, at Georg V var imot redningen, i strid med rådet fra Lloyd George.[36] Detaljert planlegging for en redning ble gjort av MI1, en del av det britiske «secret service»,[37] men på grunn av styrkingen av bolsjevik-posisjonen og andre problemer med gjennomføringen av krigen, ble planen aldri gsatt ut i livet.[38] Tsaren og hans næreste familie ble dermed igjen i Russland, og ble drept av de revolusjonærebolsjevikene iYekaterinburg i1918.
To måneder etter krigens slutt døde kongens yngste sønn,John, i en alder av 13 år, etter liv preget av dårlig helse. Georg ble informert om sønnens død av dronningen, som skrev; «John hadde skapt stor nervøsitet hos oss i mange år… Det første tapet i familiesirkelen er hardt å takle, men folk har vært både snille og sympatiske, og det har hjulpet oss mye.»[39]
Under og etter den første verdenskrigen, hadde mange av monarkiene som hadde styrt flere av de europeiske landene, falt i grus. I tillegg til Russland, hadde monarkieneØsterrike,Tyskland,Hellas ogSpania også endt i revolusjon og krig, selv om det greske monarkiet ble gjenskapt rett etter Georgs død. Mesteparten av disse landene ble styrt av Georgs slektninger. I1922 ble etRoyal Navy-skip sendt til Hellas for å redde hans fettere og kusiner,Andreas av Hellas og Danmark ogprinsesse Alice av Battenberg og deres barn, inkludertprins Philip, som senere skulle gifte seg med Georgs barnebarn,Elisabeth II.
Georg interesserte seg også i det politiske opprøret iIrland, og uttrykte avsky overfor de statssanksjonerte drapene og represaliene til statsministerLloyd George.[40] Undergeneralstreiken i 1926 gjorde kongen et unntak til forslagene om at streikerne var «revolusjonære» ved å si: «Prøv å leve på deres lønninger før dere dømmer dem.»[41] Han frarådet også staten fra å begå provoserende handlinger.[42]
I1932 godtok Georg å holde en kongelig juletale på radio, noe som senere skulle vise seg å bli en årlig tradisjon. Dette var noe han i utgangspunktet ikke ønsket, men han ble overtalt til å tro at folket ønsket det.[43] Han var bekymret over fremveksten av nazistiske partier iTyskland på den tiden, og advarte den britiske ambassadøren i Berlin om å være skeptisk tilfascistene.[44] Ved sølvjubileumet (25 år) av hans regjeringstid i1935, hadde han blitt en godt likt konge, og sa i respons til sine tilhengere; «Jeg kan ikke forstå det, jeg er egentlig bare en veldig ordinær gutt.»[45] Derimot ble Georgs forhold til hans arving,prins Edvard, forverret i de senere år. Georg var skuffet over at Edvard ikke klarte å slå seg til ro i livet, og forferdet over hans mange forhold med gifte kvinner.[14] Han var tvilende til å la Edvard overta kronen. I sterk kontrast, han likte svært godt sin nest eldste sønn,prins Albert (senere Georg VI) og også sitt eldste barnebarn,prinsesse Elisabeth; han gav henne kallenavnet «Lilibet», og hun kalte ham kjærlig for «Bestefar England».[46] Georg ble sitert å si følgende til sin sønn Edvard: «Når jeg dør, vil gutten ødelegge seg selv innen 12 måneder» og senere om Albert og Lilibet: «Jeg ber til gud at min eldste sønn ikke vil gifte seg og få barn, og at ingenting vil komme i mellom Bertie, Lilibet og tronen.»[47]
Første verdenskrig svekket Georgs helse og hyppig røyking forverret hans pusteproblemer. Han led lenge avlungeemfysem,bronkitt,KOLS ogpleuritt. I 1928 ble kongen virkelig dårlig, og hans sønn Edvard tok over mange av hans oppgaver de følgende to årene.[48] Kongen trakk seg tilbake i en kort periode til feriestedetBognor Regis iWest Sussex.[49] En myte vokste senere frem om at kongens siste ord, før han ble fortalt at han snart var frisk nok til å dra tilbake, var «Pokker ta Bognor!»[50][51]
Georg ble aldri helt frisk igjen. I hans siste år fikk han tidvis tilført oksygen på grunn av dårlig pust.[52] Om kvelden15. januar1936 gikk kongen til sitt soverom iSandringham House, mens han klaget over forkjølelse; han forlot aldri rommet i live.[53] Kongen ble gradvis svakere, og gikk fra og til bevissthet. Dagboken til hans lege, Bertrand Dawson, forteller at kongens siste ord, et mumlende «Pokker ta deg!»,[54] ble gitt til sykepleieren da hun gav ham et beroligende middel om natten20. januar. Da kongen allerede var bevisstløs og nær døden, innrømmer Dawson at han fremskyndet kongens død ved å gi ham en dødelig injeksjon avkokain ogmorfin, begge for å forhindre videre smerte for familien, og slik at nyheten om hans død kunne bli annonsert i morgenutgaven avThe Times.[54][55] Han døde kl. 23.55 og er gravlagt vedSt. George's Chapel,Windsor Castle.
Under opptoget til fremvisningen av Georgs kiste (Lit de parade) iWestminster Hall, mens opptoget vendte inn mot New Palace Yard, faltMalteserkorset av kronen, og landet i avløpet. Den nye kongen,Edvard VIII, så den falle og lurte på om dette var et dårlig tegn for hans kommende periode som konge.[56][57] Han abdiserte før året var omme.
En statue av Kong Georg V ble avduket utenfor Brisbane rådhus i 1938, som en hyllest til kongen fra innbyggerne i Brisbane iQueensland, Australia. Plassen som statuen står på ble originalt kalt for Albert Square, men ble senere omdøpt til King George Square til ære for Kong Georg V. I London står en statue, laget avWilliam Reid Dick, utenfor østsiden avWestminster Abbey.
Generasjonsinndelingen tar utgangspunkt i stamfarenGeorg I av Storbritannia, som formaliserte titleneprins ogprinsesse for medlemmer av den britiske kongefamilie.
.svg)
.jpg)
.svg)
.svg)
