| George Nathaniel Curzon | |||
|---|---|---|---|
 Curzon somvisekonge av India | |||
| Født | 11. jan.1859[1][2][3][4] Kedleston Hall | ||
| Død | 20. mars1925[1][2][3][4] (66 år) London | ||
| Beskjeftigelse | Oppdagelsesreisende,politiker,diplomat, reisende | ||
| Utdannet ved | Balliol College Eton College (1872–1878)[5] Wixenford School | ||
| Ektefelle | Grace Curzon, Marchioness Curzon of Kedleston (1917–)[5][6][7] Mary Curzon, Baroness Curzon of Kedleston (1895–1906; avslutningsårsak: ektefelles død)[8][5][9][7] | ||
| Partner(e) | Elinor Glyn[5] | ||
| Far | Alfred Curzon, 4th Baron Scarsdale[9][10] | ||
| Mor | Blanche Senhouse[9][10] | ||
| Søsken | Francis Nathaniel Curzon[9] Geraline Emily Curzon[9] | ||
| Barn | Cynthia Mosley[9] Irene Curzon[9][10] Alexandra Curzon[9] | ||
| Parti | Det konservative parti | ||
| Nasjonalitet | Det forente kongerike Storbritannia og Irland | ||
| Gravlagt | Derbyshire All Saints Church, Kedleston | ||
| Medlem av | Royal Society (1898–) Royal Geographical Society | ||
| Utmerkelser | 7 oppføringer Fellow of the Royal Society (1898)[11] Patron’s Medal (1895; neste: St. George Littledale, forrige: Élisée Reclus)[12] Det kongelige Victoriakjedet (1903) Hosebåndsordenen Indias stjerneorden Fellow of the British Academy (1898)[11] Den indiske imperieordenen | ||
| Parlamentsmedlem | |||
| 1886–1898 | |||
| Valgkrets | Southport,Lancashire | ||
| Regjering | Robert Arthur Talbot Gascoyne-Cecil | ||
| Forgjenger | George Augustus Pilkington | ||
| Etterfølger | Herbert Naylor-Leyland | ||
| Statssekretær i India Office | |||
| 1891–1892 | |||
| Regjering | Robert Arthur Talbot Gascoyne-Cecil | ||
| Forgjenger | John Eldon Gorst | ||
| Etterfølger | George W.E. Russell | ||
| Statssekretær i Utenriksdepartementet | |||
| 20. juni 1895–15. oktober 1898 | |||
| Regjering | Robert Arthur Talbot Gascoyne-Cecil | ||
| Forgjenger | Edward Grey | ||
| Etterfølger | St John Brodrick | ||
| Generalguvernør og visekonge av India | |||
| 6. januar 1899–18. november 1905 | |||
| Regjering | Robert Arthur Talbot Gascoyne-Cecil Arthur Balfour | ||
| Forgjenger | Jarlen av Elgin | ||
| Etterfølger | Jarlen av Minto | ||
| Leder avHouse of Lords | |||
| 10. desember 1916–20. mars 1925 | |||
| Regjering | David Lloyd George Andrew Bonar Law Stanley Baldwin | ||
| Forgjenger | Richard Haldane | ||
| Etterfølger | James Gascoyne-Cecil | ||
| Leder avAir Board | |||
| 15. mai 1916–7. januar 1917 | |||
| Regjering | H.H. Asquith David Lloyd George | ||
| Forgjenger | Jarlen av Derby | ||
| Etterfølger | Vicomte Cowdray | ||
| Storbritannias utenriksminister | |||
| 23. oktober 1919–22. januar 1924 | |||
| Regjering | David Lloyd George Andrew Bonar Law Stanley Baldwin | ||
| Forgjenger | Arthur Balfour | ||
| Etterfølger | Ramsay MacDonald | ||
| Våpenskjold | |||
 | |||
George Nathaniel Curzon, 1. marki Curzon av Kedleston, (født11. januar1859 iKedleston iDerbyshire, død20. mars1925 iCity of Westminster), kjent somlord Curzon av Kedleston mellom 1898 og 1911 og somjarl Curzon av Kedleston mellom 1911 and 1921, var enbritisk politiker fraDet konservative parti,visekonge av India (1899-1905),utenriksminister (1919-1924) og leder avHouse of Lords fra 1924 og til sin død. Han var kandidat til å bli statsminister i 1923, men flertallet i det konservative partiet syntes det var uheldig at partiet skulle ledes av en lord, slik at valget falt påStanley Baldwin i stedet.[13] Han var sentral i delingen av Bengal i 1905 og han tegnet oppCurzonlinjen som demarkasjonslinje mellom polske og russiske styrker iØst-Europa i 1919.[14] Han var omstridt i sin samtid og det hersket ulike oppfatninger om ham, og «det ble sådd med like rause hender både takknemlighet og harme langs hans vei».[15] Han kunne stå i endeløse krangler og hans arroganse og lite fleksible holdning ga ham flere fiender.
Curzon var den eldste sønnen og det nest eldste barnet til Alfred Curzon, 4. baron Scarsdale (1831–1916),rektor iKedleston iDerbyshire, og hans hustru Blanche (1837–1875), datter av Joseph Pocklington Senhouse av Netherhall i Cumberland. Han ble født på familiegodsetKedleston Hall, som er bygget på det stedet hans familie, avnormannisk opphav, hadde bodd siden1100-tallet. Navnet stammer fraNotre-Dame-de-Courson idepartementet Calvados i denfranske regionenNormandie.
Moren, utslitt av barnefødsler døde avblodforgiftning[16] da han var 16 år, og hans far overlevde moren med 41 år. Imidlertid hadde ingen av foreldrene noen stor innflytelse på Curzons liv. Lord Scarsdale var en streng og lite overbærende far som holdt på de lange familietradisjonene om at landeierne skulle holde seg på sine eiendommer og ikke reise rundt i verden. Han hadde derfor lite sympati for de reisene hans sønn senere skulle gjennomføre i Asia i årene 1887 til 1895, noe som gjorde ham til en av de mest bereiste menn som satt i en britisk regjering. En viktigere person for Curzon i hans oppvekst var den brutaleguvernanten Ellen Mary Paraman, og hennes tyranni i oppveksten stimulerte hans kampinstinkter og tvangsforestillinger i hans natur. Paraman tvang ham i perioder til å paradere gjennom landsbyen med enkonisk formet hatt med ord som «løgner», «snik» og «feiging». Curzon skrev senere at «ikke noe barn med så god bakgrunn har grått så mye med god grunn».[17][18]
Han fikk sin skolegang vedWixenford School,[19]Eton College[20] ogBalliol College iOxford. Ved Eton ble han en av favorittene tilOscar Browning, men beskyldninger om at forbindelsen var for intim førte til at hans velgjører og beskytter måtte slutte.[21][22] Allerede mens han var ved Eton ble han en kontroversiell figur som enten ble sterkt likt eller mislikt med samme intensitet av både medelever og lærere. Dette sjeldne talentet for både tiltrekning og frastøtelse ble ved ham resten av livet; få mennesker var nøytrale til ham.
Blant hans venner fra Oxford varCecil Spring-Rice ogEdward Grey.[23]
Han pådro seg som tenåring enryggmargsskade da han red, noe som gav ham smerter resten av livet, og var i tillegg også plaget avsøvnløshet i perioder. Ryggskaden førte til at han måtte gå med et metallkorsett, noe som hemmet hans bevegelser noe og dette bidro til en oppfatning om at han var stiv og arrogant. Under hans tid ved Oxford ble det laget en nidvise om ham, og denne skulle følge ham resten av livet:
Curzon ble assisterende personlig sekretær for statsministerlord Salisbury i 1885, og ble året etter parlamentsmedlem fra valgkretsen Southport i det sørvestligeLancashire. Han jomfrutale, som hovedsakelig var et angrep påirskhjemmestyre ogirsk nasjonalisme, ble betraktet på samme måte som hans opptreden i debattklubben Oxford Union Society ved Oxford: glimrende og veltalende, men også litt for arrogant og litt for selvsikker. Senere opptredener iUnderhuset, ofte i spørsmål tilknyttet Irland eller reformer avHouse of Lords (som han støttet), møtte samme dom. Han var statssekretær for India i 1891 til 1892 og statssekretær iForeign and Commonwealth Office i årene 1895 til 1898.
Samtidig fortok han omfattende reiser i Asia:Det russiske keiserrike ogSentral-Asia (1888–89), en lang reise iPersia september 1889 til januar 1890),Siam,Fransk Indokina ogKorea (1892), og en dristig tur inn iAfghanistan ogPamir-fjellene (1894). Han skrev en rekke bøker fra sine reiser, hvor han beskriver det sentrale og østlige Asia og relevante politiske problemstillinger. Han framstår som en dristig og engasjert reisende,fascinert av livet i Orienten og geografien, og han mottokRoyal Geographical Societys gullmedalje for sin utforskning avAmu-Darja (Oxus). Reisevirksomheten ga ham anledning til å studere Asias problemer og deres innvirkning påBritisk India, mens de også virket forsterkende på hans stolthet over sitt eget land og dets imperialistiske oppgave.
Curzon anså russerne for å være den største trusselen mot Britisk India, Storbritannias viktigste koloni, helt fra 1800-tallet og fram til tidlig på 1900-tallet.[25] I 1879 begynte russerne byggingen avDen transkaspiske jernbanen langsSilkeveien, offisielt kun for å sikre lokal kontroll. Jernbanen startet iKrasnovodsk iTurkmenistan vedDet kaspiske hav og går sørøst gjennomKarakum-ørkenen, gjennomAsjkhabad, fortsetter langsKopet Dag-fjellene og fram tilTejen. Curzon bruker et helt kapittel i sin bokRussia in Central Asia in 1889 and the Anglo-Russian Question til å diskutere hvilken trussel dette kan utgjøre med Britisk India.[26] Denne jernbanen forbandt Russland med de rikeste og viktigste byene i Sentral-Asia den gangen, herunder den persiske provinsenKhorasan,[27] og gjorde dem i stand til å raskt kunne overføre militære styrker og forsyninger i området. Curzon trodde også at den medførende økte gjensidige økonomiske avhengigheten mellom Russland og Sentral-Asia ville være ødeleggende for britiske interesser.[28]
Han fulgte dette opp i det som er ansett som hans hovedverkPersia and the Persian Question, fra 1892,[29] Dette verket kan sees på som en oppfølgning avRussia in Central Asia.[30] Curzon ble engasjert avThe Times til å skrive en artikkelserie om de politiske forholdene i Persia, men mens han var på reise bestemte han seg for å skrive en bok om landet som helhet. Denne to-bindsboken dekker Persias historie og styringssystem, samt tallmateriale, kart og fotografier, hvorav flere er tatt av Curzon selv. Curzon ble støttet av Persia-eksperten, generalAlbert Houtum-Schindler ogRoyal Geographical Society (RGS), som begge hjalp ham med å få tilgang til materiale som en utlending normalt ikke ville få tilgang til. General Schindler bisto Curzon med informasjon om Persias geografi og ressurser, og var i tillegg en uoffisiell redaktør. Kartet som følger bindene var av RGS, men ble senere oppgitt som unøyaktige av britiske myndigheter hvor det angitt at de omstridte øyene nærHormuzstredet,Sirri,Abu Musa ogTunb-øyene tilhører Persia.[31] Curzon var forferdet over sin egen regjerings manglende evne og apati i forhold til å se Persia som en verdifull forsvarsbuffer mot russisk innblanding.[32]
.jpg)
I 1895 giftet Curzon seg med Mary Victoria Leiter, datter av Levi Ziegler Leiter, en amerikansk milliardær av tysk,mennonittisk bakgrunn og med-grunnlegger avvaremagasinet Field & Leiter (i dag Marshall Field's) iChicago.
Hun ble med ham da han var visekonge i India, men mot slutten av sommeren 1904 alvorlig syk, og ble aldri helt frisk fra dette. Da hun igjen ble syk i juli 1906, døde hun den 18. i samme måned i sin ektemanns armer, i en alder av 36 år.[33] Dette var Curzons største personlige tap i hans levetid.
Hun ble gravlagt i kirken i Kedleston, hvor Curzon tegnet et minnesmerke for henne, etgotisk kapell som ble føyd til på nordsiden avskipet. Selv om han verken var en hengiven eller konvensjonell kirkegjenger, bevarte Curzon en enkel religiøs tro, i sine senere år hevdet han ofte at han ikke var redd for å dø da dette ville gi ham anledning til å møte Mary igjen ihimmelen.
De fikk tre døtre i en nært og lykkelig ekteskap:
Lord Curzon måtte overbevises om at Oswald Moseley var en passende ektemann for datteren Cynthia, ettersom han mistenkte ham for hovedsakelig å være ute etter sosial anseelse og datterens arv. Bryllupet ble likevel en av årets begivenheter i 1920, og flere europeiske kongelige deltok.[34]
.jpg)
Utdypende artikkel:Britisk India
Han ble i januar 1899 utnevnt tilvisekonge av India. Han ble utnevnt tilirsk adelsmann somBaron Curzon av Kedleston, iCounty of Derby,[35] med virkning fra dagen for hans utnevnelse. Dette adelskapet ble lagt innenfor den irske adelen, og er det siste som ble opprettet, slik at Curzon eventuelt kunne være fri, fram til sin fars død og han arvet hans familietittel, til å kunne stille til valg igjen til Underhuset ved tilbakekomsten til Storbritannia.
Han gjennomførte som visekonge betydelige reformer i Indias forvaltning og utvidet britenes innflytelse over de tilgrensende land.[13]
Et av de første tiltak han gjennomførte var å gi de ulike uavhengige folkegruppene i grenseområdene i nordvest (i dagensPakistan) hvor det i årene 1897 og 1898 hadde vært opprør. Han opprettet en ny provins med navn North-West Frontier, som utgjorde mye av dagensKhyber Pakhtunkhwa-provins, og gjennomførte en politikk med både tvang og forlik i å blande folkegruppene. I hans periode kom det til et større opprør i 1901 blantpashtun-gruppeneMahsud ogWaziri.
I tråd med tenkningen rundtDet store spillet mellom Storbritannia og Det russiske keiserrike over kontrollen overSentral-Asia,[36] var han svært skeptisk overfor de russiske intensjonene i området. Han oppfordret derfor til økt handel med Persia og besøktePersiabukten i 1903, og han argumenterte for en utstrakt britisk tilstedeværelse i dette området og oppmuntret de britiske tiltakende gjennom avtaler med lokale sjeiker og høvdinger langs Persiabukten. Curzon hadde overbevist sin regjering om å etablere Storbritannia som den uoffisielle beskytteren avKuwait gjennom den anglo-kuwaitske avtalen av 1899. Lansdowne-deklarasjonen av 1903 slo fast at britene ville møte enhver annen europeisk makts forsøk på å etablere en militær tilstedeværelse i Persiabukten.[37] Bare fire år senere forlot imidlertid britene denne posisjonen og Persiabukten ble erklært å være en nøytralt sone gjennom den anglo-russiske avtalen av 1907, blant annet på grunn av de høye økonomiske kostnadene som lå i å forsvare India mot russiske ekspansjonsforsøk.[38]
Mot slutten av 1903 sendte han inn en britisk militærekspedisjonen tilTibet under ledelse avFrancis Younghusband, som trengte helt frem tilLhasa og tvang tibetanerne til en for Storbritannia fordelaktig traktat motrussisk innblanding der, til tross for at de ikke fant noe som tydet på en russisk tilstedeværelse i Lhasa.
I sin periode i India igangsatte han restaureringsarbeider både iDet røde fortet iDelhi ogTaj Mahal,[39] et arbeid han var stolt av og glad for. Han sørget også for at moskeen Zinat ul-Majid iDelhi, som ble kjøpt av en hindubaker etterDet indiske opprøret i 1857, ble tilbakelevert til muslimene.[40]
Arthur Balfour avslo i 1905 å foreslå lord Curzon til en jarletittel og dette avslaget ble opprettholdt av denliberale statsministerenHenry Campbell-Bannerman som dannet ny regjering dagen etter Curzon hjemkomst til England.
I respekt for kongens ønsker og legenes råd, stilt han ikke til valg til Underhuset ved valgene i 1906, og da han heller ikke ble adlet, hadde han for første gang på tyve år ingen offentlige verv eller gjøremål. Dette ble derfor lavmålet i hans karriere, og kom samtidig med hans kone Marys død. Han engasjerte seg da i private gjøremål, blant annet ved å bygge en nytt hjem. I 1907 ble han valgt til kansler for Universitetet i Oxford, en hovedsakelig seremoniell stilling, som han imidlertid fylte med nytt innhold og ble en svært aktiv kansler, og det ble hevdet at «han kastet seg så energisk inn i den pågående universitetsreformen at kritikerne klaget over at han drev Oxford som en indisk provins».[41]
I mai 1908 ble Curzon valgt til såkaltrepresentative peer fra Irland, og forlot da alle planer han måtte ha hatt om å bli valgt inn igjen til Underhuset. I 1909 og 1910 var han aktiv i å arbeide mot den liberale regjeringens forslag om å avskaffe House of Lords'vetorett i lovsaker, og i 1911 ble han utnevnt til de arvelige adelskapene (med noe ulike arverekker)Baron Ravensdale, av Ravensdale i County of Derby,Vicomte Scarsdale, av Scarsdale i County of Derby, ogJarl Curzon av Kedleston, i County of Derby, alle en del avhøyadelen i Storbritannia.[42]
Han ble også involvert i å reddeTattershall Castle iLincolnshire fra ødeleggelse. Denne erfaringen styrket hans interesse forkulturminnevern. Han ble en av støttespillerne for å vedta den oppdaterte og styrkede kulturminnelovgivningen i Storbritannia gjennom den såkalteAncient Monuments Consolidation and Amendment Act 1913.[39]
5. mai 1914 tok han i House og Lords til orde motet lovforslag som ville gitt de kvinnene som allerede hadde stemmerett i lokalvalg også ett til å stemme i parlamentsvalg.
Curzon gikk inn ikrigskabinettet somlordseglsbevarer ogminister uten portefølje daH.H. Asquith dannet regjering i mai 1915.[13]
På linje med andre politikere, somAusten Chamberlain ogArthur Balfour, støttet CurzonDet britiske imperiets innsats ifelttoget i Mesopotamia, og regnet med at en økt britisk innflytelse og prestisje i regionen ville gjøre et tysk-inspirert muslimsk opprør iBritisk India mindre sannsynlig.[43]
Curzon var medlem av komiteen som overså operasjonene iDardanellene, og meddelte denne i oktober 1915 at han anså den pågåendeMakedoniafronten for å være et utslag av «urealistisk, romantisk ridderlighet».[44]
Tidlig i 1916 besøkte CurzonDouglas Haig som da var nylig blitt utnevnt til øverstkommanderende for de britiske styrene i Frankrike i hans hovedkvarter. Haig var imponert Curzons hode og beslutningsdyktighet, og mente Curzon hadde mildnet siden tiden som visekonge i India (hvor Haig hadde tjenestegjort samtidig som generalinspektør for kavaleriet i India), og mente at Curzon hadde mistet sin «gamle pompøse væremåte».[45]
15. mai 1916 ble han leder avAir Board som koordinerteBritish ArmysRoyal Flying Corps ogRoyal Naval Air Service innsats. Dette ble forløperen tilAir Ministry senere i krigen i forbindelse med dannelsen avRoyal Air Force.
DaDavid Lloyd George dannet sitt lille krigskabinett 7. desember 1916 ble Curzon medlem av dette som leder avHouse of Lords, og var i tillegg med i den såkalte War Policy Committee som koordinerte krigsinnsatsen. Med en høyst usikkert krigsutfall, skrev Curzon et sakspapir til krigskabinettet 12. mai 1917 hvor han foreslo at Storbritannia inntokPalestina og muligens ogsåSyria.[46]
Som de øvrige medlemmene av krigskabinettet støttet også Curzon ytterligere offensiver påvestfronten, særlig ettersom den russiske støtten påøstfronten vaklet og Frankrike og Italia ønsket å inngå separatfred med Tyskland. I et møte i War Policy Committee 3. oktober 1917 forsøkte Curzon forgjeves å forhindre at ytterligere to divisjoner til Palestina i et forsøk på å rykke inn i Syria og slå utDet osmanske rike fra sør. Curzons engasjement i saken må sees på bakgrunn av tapene under det pågåendeslaget ved Passchendaele.[47]
Etter å ha hatt et lengre forhold til forfatterenElinor Glyn, giftet Curzon seg i 1917 med Grace Elvina Hinds, opprinnelig fraAlabama, og var den rike enken etter etter Alfred Hubert Duggan. Glyn, som bodde sammen med Curzon på denne tiden, leste om forlovelsen i morgenavisene.
Has nye ektefelle hadde tre barn fra sitt første ekteskap, men medisinske problemer problemer og tidligere aborter gjorde at hun ikke kunne gi Curzon den sønnen og arvtaker han så gjerne ønsket seg. Dette svekket etter hvert forholdet og endte med enseparasjon, men de skilte seg formelt ikke.
I 1917 kjøpte CurzonBodiam Castle iEast Sussex, en 1300-talls borg som hadde blitt delvis demontert underDen engelske borgerkrigen. Curzon gjennomførte en omfattende restaurering og gjenoppbygging, og testamenterte den deretter tilNational Trust.[48]
Utdypende artikkel:Curzonlinjen
Etter å ha fungert i ni måneder som utenriksminister mensArthur Balfour deltok iFredskonferansen i Paris i 1919,[49] ble Curzon utnevnt til utenriksminister i oktober 1919. Allerede i desember samme år, ga han navn til den grenselinjen som den britiske regjeringen foreslo som den polsk-sovjetiske grensen, den såkalteCurzonlinjen. Selv om Polen erobret nye områder lenger øst underden polsk-sovjetiske krig, flyttet Polen seg vestover etter andre verdenskrig og den polske østgrensen følger i dag hovedsakelig Curzonlinjen.
Curzon var også hovedansvarlig for markeringen av årsdagen for første verdenskrigs slutt 11. november 1919. Dette inkluderte også engipsstøptkenotaf, skapt avEdwin Lutyens under paraden i London. Denne ble så vellykket at den ble reprodusert i stein, og står fortsatt iWhitehall i London.
Curzon hadde imidlertid ikke statsministerDavid Lloyd Georges fulle støtte. Curzon og Lloyd George hadde mislikt hverandre siden den parlamentariske krisen i 1911, og statsministeren opplevde sin utenriksminister for å være pompøs og selvhøytidelig, og omtalte sine regjeringsmedlemmer som at «de alle var menn med substans - vel, bortsett fra Curzon».[50] Etter Curzons død ble det funnet mange utkast til sin avskjedssøknad. Men til tross for at de gjensidig mislikte hverandre, var de ofte enig i hva som skulle være regjeringens politikk.[51] Lloyd George trengte Curzons store kunnskaper, og var både hans største kritiker og støttespiller. Tilsvarende var Curzon takknemlig for det handlingsrommet han fikk av Lloyd George når det kom til håndteringen av saker i Modtøsten.[52]
Også andre regjeringsmedlemmer respekterte Curzons store kunnskaper om Sentral-Asia, men mislikte hans arroganse og ofte direkte kritikk. Utfra en forestilling om at en utenriksminister skulle være hevet over partipolitikken, ble det forventet at han skulle presentere all relevant informasjon objektivt til regjeringen og slik gi regjeringsmedlemmene den tillit at de utfra dette kunne treffe de riktige beslutningene. Curzon tok imidlertid kritikk personlig, og reagerte aggressivt på dette.[53]
Det er hevdet at Curzons reaksjoner på kritikk var preget av en usikkerhet som skal ha vært i det britiske utenriksdepartementet som en del av dennes bedriftskultur. Utover på 1920-tallet ble utenrikspolitikken til dels dominert av statsministeren.[54]
Curzon ble i 1921 utnevnt tilJarl av Kedleston, i County of Derby ogMarki Curzon av Kedleston.[55]
I motsetning til mange av de andre konservative medlemmene av Lloyd Georges koalisjonsregjering, støttet ikke Curzon Lloyd George iChanak-krisen (etter byenÇanakkale vedDardanellene) i september 1922 om kontrollen over Dardanellene, først løst medLausannetraktaten følgende år. Curzon trakk seg da han og konservative parlamentsmedlemmer ikke ville gå til krig som Lloyd George ønsket, og Lloyd George måtte gå av som statsminister oktober 1922. Curzon fortsatte som utenriksminister daAndrew Bonar Law dannet en ren konservativ regjering.
I 1922-23 måtte Curzon forhandle med Frankrike etter at franske styrkerokkuperte Ruhr for å tvinge Tyskland til å betale krigserstatningene. Curzon beskrev den franske statsministeren og tidligere presidentRaymond Poincaré som en «vemmelig liten mann»[56]. Curzon hadde ekspansive ambisjoner, og var ikke mer fornøyd med Bonar Law som statsminister, som angivelig hadde en utenrikspolitikk som var basert på «innstramninger og tilbaketrekninger»[57] enn han hadde vært med Lloyd George. Imidlertid sto han for uvurderlig innsikt i Midtøsten og var helt sentral i å forme den britiske politikken i den regionen.[58]
Da Bonar Law måtte trekke seg fra politikken av helsemessige årsaker i mai 1923, bleStanley Baldwin foretrukket som ny statsminister framfor Curzon da det var en oppfatning om at det ville være politisk uheldig å ha en statsminister fra House of Lords, særlig etter atLabour Party, som hadde langt færre adelige medlemmer av House of Lords, hadde blitt det viktigste opposisjonspartiet. Curzon skal ha blitt svært skuffet over dette, etter at han ble innkalt av kongGeorg Vs privatsekretærlord Stamfordham og meddelt dette.
Curzon ble imidlertid sittende som utenriksminister fram til regjeringen måtte gå av i januar 1924. Da Baldwin dannet en ny regjering i november samme år, ble Curzon utnevnt tilLord President of the Council og leder av House of Lords.
I mars 1925 ble han utsatt for en alvorlig blødning fra urinblæren. Det kirurgiske inngrepet var ikke vellykket og han døde i London 20. mars 1925 i en alder av 66 år. Hans kiste ble laget av treverk fra det samme treet som ble brukt til kisten til hans første hustru Mary. Kisten ble først satt iWestminster Abbey og deretter til hans forfedres eiendom iDerbyshire, hvr den ble att sammen med Mary i familiekrypten 26. mars.
Ved hans død ble baron-, jarl- og markigraden Curzon av Kedleston og jarl av Kedleston inndratt, mens familiegradenvicomte og baroniet av Scarsdale ble arvet av en nevø.
Det arvelige baroniet av Ravensdale, som Curzon ble tildelt 2. november 1911, ble arvet av den eldste datteren Mary Irene, som var ugift og barnløs og innehas idag av hennes søster Cynthias sønnNicholas Mosley som 3. baron Ravensdale. Nærmeste i arverekken til å bli 4. baron Ravensdale er Nicholas Mosleys barnebarn Daniel Nicholas Mosley (f. 1982).
Det er i dag enblå plakett på huset i London hvor Curzon bodde og døde, nr. 1 Carlton House Terrace,Westminster, satt opp avStor-London fylkesting i1976.[59]
| Forgjenger | Visekonge av India 1899–1905 | Etterfølger |
| Forgjenger | Storbritannias utenriksminister 1919–1924 | Etterfølger |
| Forgjenger | Leder for det britiske konservative parti Sammen medAusten Chamberlain | Etterfølger |
