Gammelhøytysk (tysk:Althochdeutsch, forkortelse Ahd.)[1] i er betegnelsen på den eldste skriftlig kjente form forhøytysk, og ble brukt mellom750 og1050 e.Kr.
Det var ikke noe enhetlig språk, men omfattet en gruppe av vestgermanske dialekter som ble talt syd for den såkalteBenrath-linjen. Dialektene skilte seg fra de andre vestgermanske språkene eller dialektene gjennomden høytyske lydforskyvningen. I det nordtyske lavlandet med dagens Nederland skjedde ikke denne lydforskyvningen. Språket som ble talt der kallesgammelsaksisk.
Ordet «tysk» dukker første gang opp i den middellatinske formen «theodisce» i786. I en kirkelig forsamling skal beslutningene ha blitt lest opp «tam latine quam theodisce», det vil si «både på latin og folkespråket».
Gammelhøytysk utviklet seg imiddelalderen tilmiddelhøytysk.
Hovedforskjellen mellom gammelhøytysk ogvestgermanske dialekter som fra det er utviklet er at det gjennomgikk andre lydskifte ellerhøygermanske lydforskyvning. Dette er antatt å ha skjedd en gang på slutten av400-tallet og begynnelsen av500-tallet, derav dateringen til å ha begynt rundt år500 som et rundt tall. Resultatet av denne lydendringen er atkonsonantsystemet i tysk har forblitt forskjellig fra andre vestgermanske språk, inkludertengelsk ognedertysk. Grammatikalsk derimot har gammelhøytysk forblitt svært likt somgammelengelsk,gammelnederlandsk, oggammelsaksisk.
Ved midten av1000-tallet er det mange forskjelligevokaler i stavelser uten trykk som hadde blitt redusert til «e». Ettersom disse vokalene var en del av de grammatikalske endelsene isubstantiver ogverb, førte tapet av disse til en radikal forenkling av bøyningsgrammatikken i tysk. Av disse grunnene er år1050 sett på som begynnelsen avmiddelhøytysk periode, skjønt det eksisterte knapt noen tekster på tysk i løpet av de neste hundre årene.
Eksempler på vokalreduksjon i stavelser uten trykk:
| Gammelhøytysk | Middelhøytysk | Norsk |
| machôn | machen | å gjøre |
| taga | tage | dager |
| demu | dem(e) | til det |
(De moderne tyske formene av disse ordene er løselig det samme som på middelhøytysk.)
Den kristne bønnenFader vår gjengitt nedenfor i fire gammeltyske dialekter. Ettersom disse oversettelser av en liturgisk tekst, er det best å ikke anse dem som eksempler på idiomatisk språk, men de viser forskjellene i dialektene meget klart.
| Latinisk liturgisk versjon[3] | Alemannisk, 700-tallet Sankt Gallen Paternoster (Fader vår) | Frankisk språk fra sør i Rhinen, 800-tallet WeissenburgKatekisme | Østfrankisk, ca. 830 GammelhøytyskTatianus | Bairisk, tidlig på 800-tallet Freisinger Paternoster |
|---|---|---|---|---|
Pater noster, qui es in caelis: | Fater unseer, thu pist in himile, | Fater unsēr, thu in himilom bist, | Fater unser, thū thār bist in himile, | Fater unser, du pist in himilum. |
